LESERNE FORTELLER
Jeg visste at jeg burde ha sagt nei, men jeg ble med ham på hotellrommet
Etterpå følte jeg meg forferdelig.
Jeg blir skjelven når jeg tenker tilbake på det siste året. Når jeg sitter her og skal forsøke å sette ord på hva jeg har opplevd og gjort, velter følelser opp i meg, og ett spørsmål trenger seg på, igjen og igjen:
Hvordan kunne dette skje meg, av alle?
Det var for ett år siden at jeg en dag fikk en venneforespørsel på Facebook. Jeg er ikke veldig ivrig på sosiale medier, men pleier å være innom for å se en gang eller to i døgnet, og da jeg så navnet på mannen som ønsket å bli min venn, dro jeg øyeblikkelig kjensel på det.
Det var min ungdoms store kjærlighet, gutten jeg var hodestups forelsket i, og som dessverre sviktet meg da jeg var 18 år og sårbar.
Med det påførte han meg mitt livs eneste og derfor største kjærlighetssorg.
Selvfølgelig ble jeg nysgjerrig da han dukket opp «ut av det blå». Jeg flyttet fra byen vi vokste opp da jeg skulle studere, og jeg har aldri bodd der siden. Da jeg dro, la jeg alt bak meg. Jeg møtte mannen jeg er gift med fremdeles, fikk tre barn, bygde hus, etablerte et familieliv og en vennekrets i byen jeg bor i nå.
Det eneste jeg visste, var at han også reiste ut. Som ung var jeg opptatt av å følge med på hva han gjorde, men denne trangen forsvant etter hvert fordi jeg hadde nok med mitt eget.
Jeg har levd og åndet for familien min. Ungene mine. Mannen min. Vår hverdag. Jeg har vært damen som aldri har sett på en annen mann, og som har stått ved alle løfter, i gode og mindre gode dager.
For selvfølgelig har det i min tilværelse vært perioder da ekteskapet har «ligget nede», og da spenning og forelskelse har vært som fjerne himmellegemer i horisonten.
«Jeg har det bra, og tenker til stadighet at vi er heldige», har jeg pleid å si hvis jeg er blitt spurt hvordan jeg har det.
Alltid har jeg vært bevisst på hvor viktig det er å være takknemlig, og ikke å forvente at høydepunktene og de store følelsene står i kø.
Så trykket jeg ja til å bli venn med min ungdoms kjærlighet, og en spenning jeg ikke hadde hatt i meg før, tok tak i meg og fikk meg til å tenke tanker jeg ikke trodde jeg var i stand til å tenke.
Jeg korrigerte meg selv ved å stå foran speilet og si: «Ærlig talt, Wenche, dette er skrullete. Dere skal bare være såkalte «venner» på FB!»
Les også (+) Jeg fikk barn med eksen til venninnen min. Så kom hun på besøk ...
Meldingen som kunne endret alt..
Da jeg våknet neste morgen, hadde jeg fått en personlig melding. «Hei, Wenche. Lenge siden sist. Takk for at du vil være min venn. Denne Facebook-verdenen er helt ny for meg. Hilsen Knut.»
Jeg opplevde noe jeg ikke har opplevd på mange, mange år. Det føltes som om hjertet gjorde et hopp.
I dagene som fulgte tok jeg meg i å tenke på Knut. Jeg hadde lyst til å svare på meldingen fra ham, men visste ikke hva jeg skulle si. Jeg ville jo ikke innby til noe, få ham til å tro at jeg var ute etter noe annet enn vanlig prat.
Hvor mange ganger jeg skrev melding, for så å stryke eller endre den, har jeg ikke tall på, men det jeg endte med å sende, var: «Håper at du har det bra, hyggelig å bli din venn på FB.» Mer nøytral følte jeg at jeg ikke kunne være.
Selvfølgelig begynte vi to å skrive til hverandre, og inn i mitt liv kom det en spenning og en følelse av forventning som jeg både frydet og skammet meg over. «Jeg har fått kontakt med en gammel venn gjennom Facebook, og det er så hyggelig», sa jeg til mannen min, og dermed følte jeg at jeg var ærlig.
Det jeg ikke kunne dele med noen, var hva det gjorde med meg å kommunisere med Knut. Det ene tok det andre. Da han skrev at han hadde tenkt på meg, og at han hadde angret på måten han behandlet meg på den gangen, svarte jeg: «Ja, du ga meg mitt livs eneste kjærlighetssorg.» Han svarte: «Men jeg husker hvor fantastisk vi hadde det og hvor flott du er.»
Jeg har hørt om kvinner som kommer i kontakt med ekskjærester gjennom sosiale medier, og om kjærlighet og forhold som blomstrer opp igjen i det skjulte. Det jeg erfarte, var at dagene mine fikk en ny «piff». Jeg følte meg praktisk talt elektrisk. I grunnen føltes det som om jeg var tenåring igjen.
Barna våre hadde flyttet ut, og det var bare mannen min og meg. Han jobbet mye, og jeg satt alene hjemme på kveldene. Sommerfuglene danset i magen når jeg chattet med Knut.
Han var gift, han også, og det føltes som om vi snakket så fint sammen og hadde så mye til felles. Kunne det være så farlig å ha uskyldig hygge gjennom slike samtaler, da?
Jeg unnskyldte meg selv og sa at jeg trengte atspredelsen og komplimentene han ga meg. Selvfølgelig endte det ikke med det.
«Skal vi våge å møtes over en kopp kaffe, for gammelt vennskaps skyld?» Det var han som tok initiativet. Han skulle til min hjemby på seminar.
Jeg visste at jeg burde ha sagt nei, men sa ja, og da jeg sto foran speilet og pyntet meg, var det ekstra viktig for meg å være fin.
Jeg er en moralsk forankret dame, som alltid har tenkt at utroskap er noe som rammer andre og ikke meg. Men den dagen da jeg møtte Knut, var jeg fylt av noe som fikk meg til å håpe at det umoralske ville skje. Heldigvis for meg ble jeg rammet av et øyeblikk med tvil.
Jeg sa ja til å bli med ham på hotellrommet og var innstilt på å la «alt» skje, men så gikk det opp for meg hva jeg var i ferd med å sette på spill, og jeg trakk meg. «Dette kan jeg ikke gjennomføre, det ville ha vært et svik», hørte jeg meg selv si. Og så gikk jeg.
Etterpå følte jeg meg forferdelig, og jeg ante ikke hvordan jeg skulle gå videre. Skulle mannen min få vite hvor nær jeg hadde vært å ødelegge alt?
Knut ville fortsette å møte meg, men jeg innså at vi ikke kunne ha kontakt og avsluttet både samtalene og treffene. Da han ikke ga seg, måtte jeg blokkere ham fra min profil.
I ettertid fikk jeg vite av en barndomsvenninne at en annen venninne av oss hadde hatt et forhold til ham. «Han bare kontaktet henne på Facebook», fortalte hun.
I tiden etter har jeg følt meg veldig skamfull fordi jeg var et så lett offer for en mann som åpenbart har som hobby å forføre gifte damer mens han selv også er gift.
Jeg har sjekket litt rundt og vet nå at han regnes som en rundbrenner. Jeg synes synd på kona hans!
Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd hvis jeg ikke hadde trukket meg i siste liten. Nå er jeg meg selv igjen. Ingen sommerfugler danser i magen, og kroppen kjennes ikke elektrisk. Men jeg har det bra. Bedre, faktisk. For den gode, trygge nærheten jeg har til mannen min, er et bilde på sann og lojal kjærlighet.
Les også: (+) Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet
Jeg kunne ikke lyve til mannen min
Vår kjærlighet er så stor at jeg kunne være ærlig med ham om mitt livs største feiltrinn.
Mannen min fikk først sjokk og nektet å tro at jeg snakket sant, men etter hvert forsto han hva jeg hadde gjort og i hvor stor grad jeg angret. «Tross alt gjennomførte du ikke», trøstet han.
Kanskje fortjener jeg det ikke, men han har tilgitt. Nå går vi inn i julen med fornyet visshet om at vi vil ha et liv sammen. På et vis står vi enda sterkere som par.
Til andre som opplever at ekser tar kontakt, vil jeg si at det er lurt å tenke seg om. Jeg ble som en naiv tenåring i møte med en erfaren sjekker, og jeg tenker nå at jeg aldri skulle ha svart på meldingen hans.
Det er flaut å tenke på hvor lett jeg lot meg rive med, og hvor smigret jeg ble av at han viste meg interesse.
Det som er gjort, kan jeg ikke endre, men jeg vet hva jeg aldri skal gjøre igjen. En lekse har jeg også lært, og det er at jeg ikke skal dømme andre for deres feiltrinn.
Det er sant, hva et ordtak sier: «Den som sitter i glasshus, skal ikke kaste stein.»
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
