Leserne forteller
Jeg insisterte på å bære frem barn nummer fire. Det var da alt endret seg
I dag sliter jeg med sorg og skam over at jeg ikke gjorde noe før det var for sent.
Når jeg sitter her en sen kveldstime for å dele min historie, kommer alle følelsene frem. Det er som om jeg ikke klarer å bli enig med meg selv om hva jeg skal tenke.
Var det synd på meg også, eller var jeg en medskyldig, fordi jeg så på hva som skjedde, uten å gripe inn?Jeg har ingen problemer med å se hva jeg burde ha gjort, og jeg tenker på det hver dag.
Jeg er en kvinne, som er mamma til så mange som fire barn. En gang for mange år siden så fremtiden min lys ut.
Jeg var ferdig med to års skolegang og flyttet til mors hjembygd, der jeg hadde fått jobb som assistent på en skole. Kort fortalt møtte jeg Anders, som var fem år eldre enn meg og var i militæret, og han var akkurat slik jeg ønsket at en kjæreste skulle være.
De første to årene var han hyggelig og snill.
Da vi flyttet sammen var det ingen tegn til veldig dårlige egenskaper. Han drakk ikke alkohol, hvilket jeg syntes at var flott, og akkurat som meg, ønsket han seg sin egen, lille familie.
De felles drømmene vi hadde betydde mye for meg. Jeg visste allerede da at jeg ønsket meg mange barn.
Vi flyttet sammen og giftet oss, men ting ble ikke akkurat slik jeg planla, for vi slet med barnløshet i noen år, før jeg ble gravid etter å ha tatt en hormonkur. Fremdeles var Anders en ok mann, den mannen jeg ønsket å dele resten av livet med.
Noe skjedde med Anders
Da vi endelig fikk vår etterlengtede datter, slet jeg med ammingen.
Det irriterte Anders at jeg ikke fikk det til. Han hakket på meg, lurte på hvorfor jeg, som den eneste kvinnen i verden, ikke engang klarte å gi ungen mat. Det såret meg, men jeg sa ingen ting, også fordi jeg sa til meg selv at jeg var dum, som ikke fikk det til.
Så ble jeg gravid igjen og vi fikk en datter til. Det ble mye barnegråt og mye styr.
Når jeg tenker tilbake på denne tiden, husker jeg først og fremst at Anders var veldig irritabel og kunne bli sint for ingen ting.
Det plaget meg selvfølgelig at det var sånn, men det var ikke verre enn at jeg klarte å leve med det. Vi flyttet til en annen by og kjøpte hus, og jeg følte meg heldig, selv om jeg var sliten og mye lei meg fordi mannen min hadde så mange «utblåsninger».
Barn nummer tre var hverken planlagt eller ventet, med ble også tatt imot.
Les også: (+) Profilbildet var uklart, men jeg avtalte å møte ham
Hvis vi oppfører oss, slår han ikke ...
Hjemme forandret situasjonen seg gradvis. Anders ble mer og mer amper. Han tålte ikke barnegråt, eller lyden av barn som lekte eller løp. Han ble sint på alt og alle. Naboene var «tullinger», og det samme gjaldt søsknene hans, som han ikke lenger ville ha kontakt med.
Det jeg ikke forsto selv, var at jeg ble en person, som løp rundt og passet på at det ikke ble for mye bråk hjemme. Jeg begynte å bli redd sinneutbruddene hans fordi han også agerte fysisk.
En gang kastet han et glass rett i veggen i ren frustrasjon. Barna sto skrekkslagne bak meg og den ene begynte å gråte.
Kanskje var jeg dum som lot det skje, men jeg ble på vei med nummer fire, og selv om mannen min sa at han ikke orket å få flere barn, insisterte jeg på å bære det frem. Det var da alt endret seg. Det var da han begynte å slå.
Anders ga barna og meg «skyllebøtter» for den minste ting.
Han så også på barnehage-personalet og helsesøsteren som fiender. Livet ble uforutsigbart og vanskelig, men likevel valgte jeg å fortsette livet med ham.
Jeg glemmer aldri første gangen han tok knyttneven og slo meg hardt i hodet. De to eldste løp rundt på gulvet og lekte og ble litt høyrøstet, og han truet dem med høy stemme.
«Hvis dere ikke holder kjeft nå, får dere juling», skrek han.
«Barna må da få leke, de bråker ikke mer enn normalt», sa jeg og tok dem i forsvar.
Bang. I neste øyeblikk var det nesten så jeg så «stjerner og måner».
Aldri kommer jeg til å glemme blikkene til de eldste barna mine – de var fylt med sorg og frykt. Jeg var så utrolig lei meg på deres vegne.
Dessverre gjentok episoden seg flere ganger i tiden som fulgte, og alltid gjorde han det samme: Han slo knyttneven i hodet mitt så jeg ble svimmel og fikk uutholdelige smerter.
Hvorfor blir en kvinne hos en mann som slår – hvorfor gikk jeg ikke? Jeg forstår at folk stiller disse spørsmålene. Jeg ble hos ham, til tross, og sannsynligvis fordi jeg var redd og ikke hadde råd til å forsørge meg og fire barn alene.
Det gikk bra i noen år fordi han ble ukependler. Det ble rolig i huset når han var borte, barna ble gladere og følte seg friere.
Men så mistet Anders jobben og ble mottager av dagpenger. NAV krevde ting av ham som han ikke gikk med på, og han ble sint og uberegnelig, hvilket gikk utover barna og meg.
Det hører med til historien min at vår yngste sønn slet på skolen. Han var urolig. En dag da vi hadde fått et brev fra skolen om dårlige episoder med andre barn, «klikket» det for Anders.
Han leste brevet og gikk rett bort til sofaen hvor minstemann satt sammen med søsknene sine, og slo ham med knyttneven i hodet, hardt, to ganger.
«Nå får du begynne og oppføre deg», sa han. Jeg så på, men klarte hverken å si noe eller gripe inn.
Les også: (+) Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden
Sønnen min reddet oss
Ting eskalerte etter det. Spesielt de to yngste barna møtte farens sinne. Han slo dem gjentatte ganger for filleting. Hver minste, lille feil de gjorde, ble straffet med slag eller ørefik. En gang gikk den ene av dem i gulvet av det kraftige slaget.
Min store frykt var at andre skulle få vite hvordan vi hadde det, men heldigvis, får jeg si, så klarte ikke vårt yngste barn å holde det hemmelig. Han fortalte på skolen om det som skjedde hjemme.
«Jeg har vondt i hodet fordi pappa pleier å slå meg der», sa han.
«Er du sikker?», ble han spurt. «Ja, han har gjort det mange ganger, og han slår mamma også», svarte han.
Læreren, i samråd med andre lærere, ringte politiet, som igjen kontaktet barnevernet. Den andre sønnen bekreftet at pappa slo. Selv fikk jeg politiet på døren samtidig som alle de fire ungene ble hentet av barnevernet på skolen.
Jeg var livredd og sa at barna løy og vi fikk selvfølgelig ikke ungene våre tilbake. Fordi jeg kjempet om å få barna tilbake sammen med Anders, kom jeg ingen vei.
Fikk sin straff
Jeg fatter ikke at jeg kjempet kampen sammen med ham, men det var altså hva jeg gjorde. Det tok to år før jeg forsto at jeg måtte komme meg bort fra ham, som var årsaken til alt, og jeg fikk min egen advokat som rådet meg til å ta ut separasjon.
Barna var plassert i fosterhjem hver for seg da jeg krevde å få dem tilbake til meg. Problemet var at samlivsbruddet ble sett på som en taktisk manøver fra vår side. De trodde ikke på meg.
Men det endte med at Anders ble dømt for vold mot de to yngste og fikk fengselsstraff, i tillegg måtte han gi dem en gitt sum i oppreisning.
Selv fikk jeg skilsmisse og kom meg bort fra ham, og min eldste datter fikk lov til å flytte til meg, men de andre tre ble boende i fosterhjem.
Nå er det mange år siden jeg endelig klarte å bryte ut av ekteskapet og ungene mine er blitt store. Det har heldigvis gått bra med dem. Jeg har et ok forhold til dem i dag, men de har ingen kontakt med sin far.
Når jeg deler historien min, er det for å vise hvordan en psykopat bryter deg ned og gjør deg redd. Ennå sliter jeg med posttraumatisk stress som et resultat av situasjonen.
Kom deg vekk med en gang hvis mannen din slår eller trakasserer deg, er mitt råd til andre kvinner. Selv kommer jeg for alltid til å tenke at jeg var en medskyldig fordi jeg ikke tok barna og dro min vei allerede etter det første slaget.
Det første slaget blir aldri det siste, og det burde jeg ha forstått.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
