Leserne forteller
Jeg fant brevet gjemt i en skuff. Til slutt fortalte mamma sannheten
Da jeg fant brevet, forsto jeg ingenting. Så fortalte mamma den sjokkerende sannheten.
Det kunne ikke være sant! Jeg sank ned ved kjøkkenbordet. Brevet lå foran meg, men jeg klarte ikke å se mer på det. Jeg så ut av vinduet, ut over de kjente jordene og nedover mot havet. Her hadde jeg bodd hele mitt liv.
I denne bygda hadde jeg vokst opp som eneste barn på en stor gård. Jeg følte meg aldri ensom, det var nok av dyr å leke med, og på nabogårdene bodde det mange barn.
Barndomstiden står i det hele tatt for meg som lykkelig tid. Mamma og pappa var de snilleste og kjærligste foreldre jeg kunne ønske meg.
Det hendte nok at jeg utnyttet situasjonen av og til. Sa pappa en sjelden gang nei til noe jeg ba om, gikk jeg bare til mamma og smilte. Var situasjonen motsatt, kunne jeg bare krype opp på fanget til pappa og legge armene rundt halsen hans, så fikk jeg det som jeg ville.
Mamma og pappa kom fra store familier. Begge hadde mange søsken, så det var stadig fullt hus hjemme hos oss. I julen, for eksempel, veltet det inn besteforeldre, tanter, onkler, fettere og kusiner, og alle skulle overnatte.
Mamma og pappa hadde pyntet hele gården. Det var skinnende rent overalt, det luktet deilig av all den gode julematen. Nissen ble også oppvartet; mamma og pappa og jeg gikk sammen ut i fjøset og satte frem grøt til ham.
Vi var alltid sammen, vi tre. Mamma og pappa stilte opp for meg når det gjaldt skole, venner og fritidsaktiviteter.
De syntes nok det var vanskelig å «slippe taket» da jeg ble så stor at jeg ville klare meg selv. Og da jeg reiste til en annen kant av landet for å ta landbruksutdannelse, sank de helt sammen.
Men ingen kunne vært gladere og stoltere enn mamma og pappa da jeg sto der med eksamenspapirene.
Giftermål
Så bar det tilbake til gården, men jeg kom ikke hjem alene. Jeg hadde funnet en alle tiders gutt, Peder, på skolen. Mamma og pappa likte ham med én gang, og da vi giftet oss like etterpå, var det de som foreslo at vi kunne overta hovedhuset. Selv flyttet de inn i kårhuset rett ved siden av.
Det gikk ikke lenge før Peder og jeg ble foreldre til tvillinger, to gutter, og året etter kom veslejenta. Det var hektiske år med tre barn og en stor gård som krevde sitt.
Mamma og pappa hjalp til så godt de kunne.
Særlig mamma var flink til å hjelpe til med barna. Hun hadde alltid ønsket seg en stor barneflokk. «Men vi er lykkelige som har fått deg, Ellen,» sa hun alltid. «Vi skal ikke klage.»
Pappa døde dessverre altfor tidlig. Den kjære pappaen min, som alltid hadde vært der for meg, falt om på jordet en dag. Vi fikk ham raskt til sykehuset, men livet sto ikke til å redde.
Rett før han døde, hvisket han til meg: – Jenta mi, du skal vite at jeg alltid har vært glad i deg. Oss to, vet du... Pass godt på mamma.
Men det ble mamma som måtte passe på meg. Jeg var helt knekt. Pappa hadde vært mitt ideal. Vi var så like, sa alle. Ikke bare hadde jeg arvet det brune håret og de gråblå øynene hans. Jeg hadde alltid diltet etter ham overalt på gården, så jeg hadde nok også arvet gleden ved å drive med jordbruk.
Mamma stilte enda mer opp for oss nå. Hun arbeidet både sent og tidlig, og slet seg ut. En dag klarte ikke ryggen hennes mer. Hun ble sendt på sykehus.
Les også (+): Jeg lot meg blende av rikdommen hans
Brevet forandret historien min
Det var da hun ba meg hente noen sokker i en kommodeskuff at jeg fant brevet.
Jeg pleier ikke å lese andres brev, men plutselig kunne jeg ikke la være. Det var nok fra tante Lisa, pappas søster, som hadde bodd i Australia. Det så jeg på frimerkene.
Tante Lisa var død nå. Hun hadde flyttet til Australia da hun var ganske ung. Selv om hun hadde vært veldig pen, hadde hun aldri giftet seg og fått barn. Det var nok derfor hun syntes det var så stas med meg bestandig.
Jeg hadde ikke lest mange linjene før jeg kjente at jeg ble svimmel. Hva var det tante hadde skrevet?
«Takk for bildet av Ellen! Tenk at hun er blitt så voksen og pen. Ja, om jeg må få lov til å si det selv, så synes jeg hun ligner mer og mer på meg i den alderen. Men at hun er så flink på skolen, er nok deres fortjeneste. Ellen kunne ikke fått bedre foreldre og et bedre hjem enn det dere har gitt henne. Jeg er dere evig takknemlig!»
Hvorfor skulle tante Lisa være takknemlig for at jeg hadde vokst opp hos mamma og pappa? Tankene svirret rundt i hodet mitt. Jeg glemte helt å ta med sokkene. Tok bare brevet, før jeg i full fart kjørte bort til mamma.
Det ble et langt besøk. Gråtende fortalte mamma at det var tante Lisa som var min egentlige mor. Hun var blitt gravid da hun var veldig ung. Min biologiske far hadde stukket til sjøs da han fikk vite om det.
Tante Lisa hadde ikke tort fortelle det til foreldrene sine, for de var veldig strenge. Fortvilet hadde hun til slutt fortalt hele historien til mamma og pappa. De hadde hjulpet tante Lisa slik at hun kunne flytte til en by langt unna. Hun skulle gå på skole der, het det seg.
Da jeg ble født, hadde tante Lisa fortalt mamma og pappa at hun ville adoptere meg bort. Hun hadde ingen muligheter til å ta seg av meg, hun var ung, hadde ingen utdannelse og ingen penger.
Hun ville reise til Australia. Langt bort.
Mamma og pappa hadde reist for å overtale tante Lisa til å beholde barnet. De hadde selv vært gift noen år allerede, men dessverre ikke fått noen barn ennå. Men tante Lisa hadde bestemt seg.
Les også: (+) Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden
Mamma fryktet sannheten
– Da pappa og jeg fikk se deg, visste vi hva vi ville gjøre. Du var så skjønn der du lå, så liten og hjelpeløs. Vi ville ikke at noen andre skulle bli dine foreldre. Vi elsket deg allerede, sa mamma.
Uten å fortelle noe til den nærmeste familie, til venner eller til naboene hjemme, fikk de raskt ordnet adopsjonspapirene. Og det hadde vært litt av en overraskelse for alle da pappa og mamma kom hjem fra «ferieturen» med en nydelig, liten tulle i armene.
Årene hadde gått. Jeg hadde vokst opp uten at de hadde maktet å fortelle meg sannheten. Ingen i familien, ingen naboer, ingen venner av mamma og pappa hadde noen gang sagt til meg at jeg var adoptert. Selv hadde tanken aldri streifet meg. Jeg var jo så lik pappa av utseende!
Mamma gråt. Hun var helt fortvilet der hun satt på sengekanten og fortalte meg historien. Hun og pappa hadde vært så redde for at de ville miste meg hvis de hadde fortalt meg sannheten.
Miste meg? Jeg som var så glad i foreldrene mine!
Naturligvis er det mange tanker som raser rundt i hodet mitt her jeg sitter ved kjøkkenbordet med brevet fra tante Lisa foran meg.
Jeg er tross alt glad for at jeg har fått vite hvem den biologiske moren min er. Og jeg behøver ikke å lure på hvordan hun så ut eller hvordan hun var som menneske. Hun er et menneske jeg alltid satte stor pris på.
Faren min hadde omkommet på havet for mange år siden, fortalte mamma. Mer orket hun ikke å fortelle i dag. Gråtende sank hun sammen i sengen.
Dette tok nok veldig på henne, men samtidig lettet naturligvis en stor byrde fra skuldrene hennes. En byrde hun hadde båret i alle år.
I morgen skal jeg reise til mammaen min igjen. Jeg har så mange spørsmål. Mange vil jeg nok aldri få svar på.
Jeg skal også fortelle mamma hvor glad jeg er i henne. Jeg vet at hun og pappa er de beste foreldre jeg kunne fått.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
