Leserne forteller

Jeg fant brevet gjemt i en skuff. Til slutt fortalte mamma sannheten

Da jeg fant brevet, forsto jeg ingenting. Så fortalte mamma den sjokkerende sannheten.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

Det kun­ne ikke være sant! Jeg sank ned ved kjøk­ken­bor­det. Bre­vet lå for­an meg, men jeg klarte ikke å se mer på det. Jeg så ut av vinduet, ut over de kjen­te jor­de­ne og ned­over mot ha­vet. Her had­de jeg bodd hele mitt liv.

I den­ne byg­da had­de jeg vokst opp som enes­te barn på en stor gård. Jeg føl­te meg ald­ri en­som, det var nok av dyr å leke med, og på na­bo­går­de­ne bod­de det man­ge barn.

Barn­doms­ti­den står i det hele tatt for meg som lykkelig tid. Mam­ma og pap­pa var de snil­les­te og kjær­lig­ste for­eld­re jeg kun­ne øns­ke meg.

Det hend­te nok at jeg ut­nyt­tet si­tua­sjo­nen av og til. Sa pap­pa en sjel­den gang nei til noe jeg ba om, gikk jeg bare til mam­ma og smil­te. Var si­tua­sjo­nen mot­satt, kun­ne jeg bare kry­pe opp på fan­get til pap­pa og leg­ge ar­me­ne rundt hal­sen hans, så fikk jeg det som jeg ville.

Mam­ma og pap­pa kom fra sto­re fa­mi­li­er. Beg­ge had­de man­ge søs­ken, så det var sta­dig fullt hus hjem­me hos oss. I ju­len, for eks­em­pel, vel­tet det inn bes­te­for­eld­re, tan­ter, onk­ler, fet­te­re og ku­si­ner, og alle skul­le over­nat­te.

Mam­ma og pap­pa had­de pyn­tet hele går­den. Det var skin­nen­de rent over­alt, det luk­tet dei­lig av all den gode ju­le­ma­ten. Nissen ble også opp­var­tet; mam­ma og pap­pa og jeg gikk sam­men ut i fjø­set og sat­te frem grøt til ham.

Vi var all­tid sam­men, vi tre. Mam­ma og pap­pa stil­te opp for meg når det gjaldt sko­le, ven­ner og fri­tids­ak­ti­vi­te­ter.

De syn­tes nok det var van­ske­lig å «slip­pe ta­ket» da jeg ble så stor at jeg ville kla­re meg selv. Og da jeg reis­te til en an­nen kant av lan­det for å ta land­bruks­ut­dan­nel­se, sank de helt sam­men.

Men in­gen kun­ne vært gla­de­re og stol­te­re enn mam­ma og pap­pa da jeg sto der med eks­amens­pa­pi­re­ne.

Giftermål

Så bar det til­ba­ke til går­den, men jeg kom ikke hjem ale­ne. Jeg had­de fun­net en alle ti­ders gutt, Pe­der, på sko­len. Mam­ma og pap­pa lik­te ham med én gang, og da vi gif­tet oss like et­ter­på, var det de som fore­slo at vi kun­ne over­ta ho­ved­hu­set. Selv flyt­tet de inn i kår­hu­set rett ved si­den av.

Det gikk ikke len­ge før Pe­der og jeg ble for­eld­re til tvil­lin­ger, to gut­ter, og året et­ter kom ves­le­jen­ta. Det var hek­tis­ke år med tre barn og en stor gård som krev­de sitt.

Mam­ma og pap­pa hjalp til så godt de kun­ne.

Sær­lig mam­ma var flink til å hjelpe til med bar­na. Hun had­de all­tid øns­ket seg en stor bar­ne­flokk. «Men vi er lyk­ke­li­ge som har fått deg, El­len,» sa hun all­tid. «Vi skal ikke kla­ge.»

Pap­pa døde dess­ver­re alt­for tid­lig. Den kjæ­re pap­pa­en min, som all­tid had­de vært der for meg, falt om på jor­det en dag. Vi fikk ham raskt til sy­ke­hu­set, men li­vet sto ikke til å red­de.

Rett før han døde, hvisket han til meg: – Jen­ta mi, du skal vite at jeg all­tid har vært glad i deg. Oss to, vet du... Pass godt på mam­ma.

Men det ble mam­ma som måt­te pas­se på meg. Jeg var helt knekt. Pap­pa had­de vært mitt ide­al. Vi var så like, sa alle. Ikke bare had­de jeg ar­vet det brune hå­ret og de grå­blå øy­ne­ne hans. Jeg had­de all­tid dil­tet et­ter ham over­alt på går­den, så jeg had­de nok også ar­vet gle­den ved å drive med jord­bruk.

Mam­ma stil­te enda mer opp for oss nå. Hun ar­bei­det både sent og tid­lig, og slet seg ut. En dag klar­te ikke ryg­gen hen­nes mer. Hun ble sendt på sy­ke­hus.

Les også (+): Jeg lot meg blende av rikdommen hans

Brevet forandret historien min

Det var da hun ba meg hen­te noen sok­ker i en kom­mo­de­skuff at jeg fant bre­vet.

Jeg pleier ikke å lese and­res brev, men plut­se­lig kun­ne jeg ikke la være. Det var nok fra tan­te Lisa, pap­pas søs­ter, som had­de bodd i Au­stra­lia. Det så jeg på fri­mer­ke­ne.

Tan­te Lisa var død nå. Hun had­de flyt­tet til Au­stra­lia da hun var gan­ske ung. Selv om hun had­de vært vel­dig pen, had­de hun ald­ri gif­tet seg og fått barn. Det var nok der­for hun syn­tes det var så stas med meg be­stan­dig.

Jeg had­de ikke lest man­ge lin­je­ne før jeg kjen­te at jeg ble svim­mel. Hva var det tan­te had­de skre­vet?

«Takk for bil­det av El­len! Tenk at hun er blitt så vok­sen og pen. Ja, om jeg må få lov til å si det selv, så sy­nes jeg hun lig­ner mer og mer på meg i den al­de­ren. Men at hun er så flink på sko­len, er nok de­res for­tje­nes­te. El­len kun­ne ikke fått bedre for­eld­re og et bedre hjem enn det dere har gitt henne. Jeg er dere evig takk­nem­lig!»

Hvor­for skul­le tan­te Lisa være takk­nem­lig for at jeg had­de vokst opp hos mam­ma og pap­pa? Tan­ke­ne svir­ret rundt i ho­det mitt. Jeg glem­te helt å ta med sok­ke­ne. Tok bare bre­vet, før jeg i full fart kjør­te bort til mam­ma.

Det ble et langt be­søk. Grå­ten­de for­tal­te mam­ma at det var tan­te Lisa som var min egent­li­ge mor. Hun var blitt gra­vid da hun var vel­dig ung. Min bio­lo­gis­ke far had­de stuk­ket til sjøs da han fikk vite om det.

Tan­te Lisa had­de ikke tort for­tel­le det til for­eld­re­ne sine, for de var vel­dig strenge. For­tvi­let had­de hun til slutt for­talt hele his­to­ri­en til mam­ma og pap­pa. De had­de hjul­pet tan­te Lisa slik at hun kun­ne flyt­te til en by langt unna. Hun skul­le gå på sko­le der, het det seg.

Da jeg ble født, had­de tan­te Lisa for­talt mam­ma og pap­pa at hun ville adop­te­re meg bort. Hun had­de in­gen mu­lig­he­ter til å ta seg av meg, hun var ung, had­de in­gen ut­dan­nel­se og in­gen pen­ger.

Hun ville rei­se til Au­stra­lia. Langt bort.

Mam­ma og pap­pa had­de reist for å over­ta­le tan­te Lisa til å be­hol­de bar­net. De had­de selv vært gift noen år al­le­re­de, men dess­ver­re ikke fått noen barn ennå. Men tan­te Lisa had­de be­stemt seg.

Les også: (+) Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden

Mamma fryktet sannheten

– Da pap­pa og jeg fikk se deg, viss­te vi hva vi ville gjø­re. Du var så skjønn der du lå, så li­ten og hjel­pe­løs. Vi ville ikke at noen and­re skul­le bli dine for­eld­re. Vi els­ket deg al­le­re­de, sa mamma.

Uten å for­tel­le noe til den nær­mes­te fa­mi­lie, til ven­ner el­ler til na­bo­ene hjem­me, fikk de raskt ord­net adop­sjons­pa­pi­re­ne. Og det had­de vært litt av en over­ras­kel­se for alle da pap­pa og mam­ma kom hjem fra «fe­rie­tu­ren» med en ny­de­lig, li­ten tul­le i ar­me­ne.

Åre­ne had­de gått. Jeg had­de vokst opp uten at de had­de mak­tet å for­tel­le meg sann­­heten. In­gen i fa­mi­li­en, in­gen na­bo­er, in­gen ven­ner av mam­ma og pap­pa had­de noen gang sagt til meg at jeg var adop­tert. Selv had­de tan­ken ald­ri strei­fet meg. Jeg var jo så lik pap­pa av ut­se­en­de!

Mam­ma gråt. Hun var helt for­tvi­let der hun satt på sen­ge­kan­ten og for­tal­te meg his­to­ri­en. Hun og pap­pa had­de vært så red­de for at de ville mis­te meg hvis de had­de for­talt meg sann­he­ten.

Mis­te meg? Jeg som var så glad i for­eld­re­ne mine!

Na­tur­lig­vis er det man­ge tan­ker som ra­ser rundt i ho­det mitt her jeg sit­ter ved kjøk­ken­bor­det med bre­vet fra tan­te Lisa for­an meg.

Jeg er tross alt glad for at jeg har fått vite hvem den bio­lo­gis­ke mo­ren min er. Og jeg be­hø­ver ikke å lure på hvor­dan hun så ut el­ler hvor­dan hun var som men­nes­ke. Hun er et men­nes­ke jeg all­tid sat­te stor pris på.

Fa­ren min had­de om­kom­met på ha­vet for man­ge år si­den, for­tal­te mam­ma. Mer or­ket hun ikke å for­tel­le i dag. Grå­ten­de sank hun sam­men i sen­gen.

Det­te tok nok vel­dig på henne, men sam­ti­dig let­tet na­tur­lig­vis en stor byr­de fra skuld­re­ne hen­nes. En byr­de hun had­de bå­ret i alle år.

I mor­gen skal jeg rei­se til mam­ma­en min igjen. Jeg har så man­ge spørs­mål. Man­ge vil jeg nok ald­ri få svar på.

Jeg skal også for­tel­le mam­ma hvor glad jeg er i henne. Jeg vet at hun og pap­pa er de beste for­eld­re jeg kun­ne fått.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller