Samtale i natten
Diagnosen var et sjokk. Men å takle fordommene var det verste
Sykdommen rammet Cecilie mens hun var ung. Hun fikk vite at hun aldri kom til å bli frisk.
Cecilie var den skoleflinke jenta, hun som hadde kommet inn på medisinstudiet. Først ønsket hun å loffe rundt i USA på egen hånd.
– Da jeg kom hjem, var jeg veldig sliten. Kanskje ble erfaringene i overkant mye for en jente fra landet, som ikke var så bereist? Det var et vilt år. Eventyrlysten kastet jeg meg ut i det meste og festet hardt.
Tilbake i hjemlandet begynte på hun på medisinstudiet.
– Jeg burde ha vært fornøyd, men kjente på en ny, uforklarlig uro inni meg.
Et par uker inn i studietilværelsen ble hun bokstavelig talt sittende fastlåst.
– I to dager satt jeg i en stol på hybelen. Også om natten. Hvorfor? Fordi stemmene i hodet mitt befalte det. De dukket plutselig opp og sa at det var forbudt å røre på seg. Jeg husker det knapt.
Hendelsen skjedde før mobiltelefonens tid, og Cecilie hadde ikke fasttelefon.
– Jeg hadde lovet mamma og pappa å ringe dem et par ganger i uken. Da de ikke hørte fra meg, kjørte pappa den flere timer lange turen inn til byen for å se til meg.
Det må ha vært et sjokk for ham å finne meg sånn!
Diagnosen
Faren hadde nøkkel og låste seg inn.
– Han har fortalt at jeg satt med tomt blikk. Tisset på meg hadde jeg også. Han fikk ikke kontakt med meg.
Faren var snartenkt. Han ringte en venn som var psykiater.
– Kameraten forsto alvoret og kom sporenstreks. Med hans hjelp ble veien til undersøkelse og endelig diagnose trolig raskere enn normalt.
Foreldrene slet med å akseptere diagnosen.
– De hadde vondt av meg. Det var også uventet med tanke på at ingen i familien har vært rammet.
For Cecilie måtte det medisiner til for at hun skulle forstå hva som hadde skjedd.
– Plutselig var jeg en Cecilie som tidvis kunne høre stemmer. Det som hadde tatt bolig i meg kunne hverken leges hundre prosent eller skjæres vekk. Schizofreni. Jeg trodde det var synonymt med å være gal, innrømmer hun.
– Ved å lære mitt nye jeg å kjenne, vet jeg i dag bedre.
Les også (+): Vi er seks venninner som drar på hyttetur sammen hvert år. Årets sjokkavsløring kan ha ødelagt alt
Ingen hindring
– Hvordan taklet du og dere den alvorlige sykdommen?
– Det har vært en utfordring, innrømmer hun.
– Da jeg ble syk, var det ennå ikke «stuerent» å prate om psykisk sykdom. Å takle fordommene har kanskje vært det vanskeligste. Ikke minst for mamma og pappa. Folk pratet jo om at jeg var blitt «gal».
– Hva skjedde etter at du fikk profesjonell hjelp?
– De kognitive funksjonene, konsentrasjon, hukommelse og tanker, var hardt rammet. Selv om jeg fikk medisiner og terapi, som relativt raskt hadde en stabiliserende virkning, ble det ikke mulig å vende tilbake til medisinstudiet.
Senere har Cecilie studert andre fag og arbeider i dag i familiebedriften.
– Foreldrene og søsknene mine skal ha mye av rosen for at jeg klarte å stable et givende liv på bena. Deres urokkelige støtte betyr ubeskrivelig mye!
De ga henne troen på at det fremdeles var mulig å drømme.
– Det ble livsviktig!
Cecilie fikk hjelp til å trene og kompensere for kognitive vanskeligheter.
– Da symptomene ble stabilisert, økte livskraften min. Igjen ble det mulig å delta i sosiale aktiviteter, men også det var en utfordring på grunn av nevnte fordommer. Lenge følte jeg at det hang en merkelapp i pannen min: «psykiatrisk pasient».
– Hvor lenge var du innlagt?
– Det ble litt til og fra, forteller hun, men ønsker ikke å gå nærmere inn på oppholdet eller de psykotiske episodene.
– Grunnen til at jeg deler min historie er for å si: Selv om du har diagnosen schizofreni, kan du leve et såkalt normalt liv. Kanskje også et enda mer innholdsrikt et? mener hun.
Selv klarer hun det ved å følge den medisinske behandlingen som ble foreskrevet.
– Slik holdes symptomene – som stemmene i hodet – under kontroll, forteller hun.
– Var det vanskelig å akseptere?
– Ja! slår hun fast.
– Det er jo en alvorlig sykdom. At den plutselig handlet om meg, var tungt å svelge. I mange år skammet jeg meg over diagnosen. Da var jeg også i egne øyne «hun gale».
Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
Det kan skje alle
I starten holdt de sannheten om hva som feilte henne innenfor familien.
– De gamle vennene mine spurte: «Hvorfor har du blitt så sky og asosial? Hva skjedde egentlig i USA?»
– Vi lot dem leve i troen på at oppholdet hadde forandret meg.
Hun innrømmer at hun har hatt flere psykotiske episoder, som det har vært vanskelig å håndtere.
Hun har erfart at sykdommen er forbundet med fordommer og de er vanskelige å leve med, synes hun.
– Grensene mellom det å være frisk og syk virker skjøre. Jeg synes vi alle bør være ydmyke med tanke på at det mest uventede også kan skje oss selv.
Den flotte damen ser i dag ut til å leve godt med sykdommen.
– Det er viktig å nyte livet mens en kan, mener hun. – Jeg er veldig til stede her og nå i mitt liv.
Cecilie har valgt bort å få barn, men er lykkelig gift.
– Selvsagt følte jeg på en viss frykt for å bringe sykdommen videre, sier hun ærlig.
– Beslutningen om ikke å få barn er likevel basert på at mannen min og jeg elsker friheten ved bare å være oss to. Vi drar ofte på spontane reiser og trives med å ha det slik.
– Frykter du nye sammenbrudd?
– Jeg har lært å leve med sykdommen og vet at jeg i så fall vil takle det, men ønsker selvsagt ikke å høre stemmene igjen. De som befaler, skremmer og villeder, men kan også trøste. Det er svært forvirrende.
Heldigvis har Cecilie en støttende mann med et åpent sinn.
– Det er sårbart å være psykisk syk. Du har ikke et annet valg enn å snu det negative om til et pluss. Sykdommen har gitt meg en dyp innsikt i meg selv. Kanskje også et rikere liv enn normalt? avslutter hun smilende.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier
