Jeg forlot familien for en 15 år yngre elsker

Jeg blir liggende lenge i badekaret. Det er ikke noe som haster likevel. Robert er ute, slik han oftest er for tiden. Jeg vet ikke hvor han er eller hvem han er sammen med, og ikke kommer jeg til å spørre heller.

Kanskje fordi jeg ikke ønsker å høre den brutale sannheten, eller fordi jeg allerede har gitt opp.

Omsider står jeg opp og blir stående foran det store baderomsspeilet. Kroppen min er ikke særlig merket av at jeg har båret frem to barn.

Men det har jeg gjort – en gang i en annen tid, før jeg ble grepet av galskap. Langsomt legger jeg ansiktet mot hendene på vaskeservanten og gråter.

Alt begynte da jeg møtte Robert på et seminar. Jeg var 45 år og hadde vært det man kaller lykkelig gift med Martin i 24 år.

Begge ungene hadde nettopp forlatt redet; Tone for å gifte seg og starte eget hjem, og Trond for å dra i militæret. Det ble plutselig dødsstille i huset, og jeg følte noe som lignet panikk.

Jeg hadde gledet meg til seminaret, det var iallfall en forandring i den daglige rutinen. Og så møtte jeg altså Robert og mistet både vettet og gangsynet.

Jeg kjenner at jeg fryser og drar badekåpen på meg. Plutselig ser jeg hendene mine i det avslørende lyset. Vil man vite hvor gammel jeg er, er det bare å se på hendene mine.

Rynker og antydninger til brune alderdomsflekker, 50 år gamle hender. Hender lyver ikke …

Jeg går ned og setter meg i sofakroken, uten å tenne lyset. Man tenker best i mørket, og i kveld har jeg bestemt meg for å tenke gjennom det hele og møte meg selv i døren. Det som egentlig er meg.

Les også (+) Ektemannen er blant landets rikeste, men han skjuler en hemmelighet

Såret flere

Robert var 30 år, og bare det at en slik guttunge gadd å se to ganger på «gamle» meg, virket som en rus.

Jeg følte meg vel akkurat da litt grå og utvasket og med småplager fra en begynnende overgangsalder, og langt mer som Martins husinventar enn som hans elskerinne.

Men det sier seg jo selv. Livet er ikke en evig dans på roser. Tiden går, og vi eldes. Slik er det bare, og akkurat det burde man vite alt om når man er blitt 45. Men jeg falt som et fullmodent eple.

Jeg svevde på skyer den kvelden. Robert danset bare med meg. Han holdt meg tett og hvisket berusende ting inn i øret mitt. Jeg må ha blusset som et lys, og det var flere av kollegene mine som så langt på meg.

Ikke til å undres over; de hadde kjent meg i mange år og visste både hvor gammel jeg var og at jeg var gift. Det brydde jeg meg ikke om.

Jeg var allerede tapt for alt annet enn den vidunderlige unge mannen som holdt meg i armene sine.

Hadde det bare stoppet der, men det gjorde ikke det. Han ble med meg på rommet mitt en gang utpå natten, og jeg glemte alt og alle.

At det går an å oppleve noe slikt, bli så fullstendig blendet! Og likevel handlet det ikke om kjærlighet engang. Det var mer beruselsen over å føle meg ung, attråverdig og elsket som drev meg.

Skjønt elsket – elsket han meg virkelig, denne unge, praktfulle mannen?

Han fikk huden min til å gløde og blodet til å rase gjennom årene mine. En gang i løpet av den vanvittige natten sa han at han endelig hadde møtt kvinnen i sitt liv, og at han ville gifte seg med meg.

Jeg nipper til tekoppen og kjenner tårene presse på. Hvordan kan man bli så dum og gal? For i en rus av elskov og noe jeg nå kaller hormonforvirring, dro jeg hjem til Martin og sa at jeg ville skilles.

Han ble naturligvis fullstendig lamslått og så på meg som om jeg kom fra en annen planet. Vi hadde da hatt det bra sammen i alle år; hadde to kjekke barn, sikker økonomi, felles interesser og mange venner.

Livet var i ferd med å gå inn i en ny, roligere fase for oss, sa han. Han forsøkte virkelig å snakke fornuftig og rolig med meg, men jeg var tapt for fornuftige, saklige argumenter.

Og da det gikk opp for ham at jeg gikk fra ham til fordel for en guttunge på 30 år – en som nesten kunne vært sønnen min, ga han opp.

Jeg forstår ham så inderlig godt, og i ettertid innser jeg hvor grusomt jeg må ha såret ham. Og han var ikke den eneste jeg såret i den tiden.

Jeg tok ikke hensyn til noen andre enn meg selv, og slikt må man før eller siden betale for. Ingen gjør slikt ustraffet.

Les også (+): Jeg hadde vært utro. Straffen hans var knallhard

Angst

I begynnelsen var det bare fantastisk. Det var som å få hundre vitamininnsprøytninger på én gang.

Jeg vet også at det kan gå bra for enkelte, selv med så stor aldersforskjell «den gale veien», men det gikk ikke bra for oss. Det var mest min skyld innser jeg nå.

Etter kort tid fikk jeg ren angst. Bare det å møte Roberts venner, for ikke å nevne venninner. Det var lekre, spenstige ungjenter, som fikk meg til å føle meg som moren deres.

Jeg sto hver dag foran speilet og betraktet kroppen min, som tross alt hadde båret frem og ammet to barn og som egentlig tilhørte en kvinne som når som helst kunne bli bestemor.

Det var en forferdelig følelse. Jeg som alltid hadde hatt et normalt og sunt forhold til kropp og mat og alder, ble fullstendig desperat.

Robert forsto at noe plaget meg, og jeg antydet vel at jeg følte meg litt utenfor sammen med den spreke gjengen som var vennene hans. Han var så søt og sa at han elsket meg for den jeg var.

Det var ikke det at han ikke hadde kunnet få noen av de unge jentene, sa han. Men det var meg han ville ha. Hadde jeg enda trodd ham på det, men det gjorde jeg ikke. Det kunne liksom ikke være sant …

Så startet jeg kampen. Jeg begynte i helsestudio, trente som en gal og gikk ned nesten 20 kilo på fire måneder.

Men det hadde ikke akkurat gunstig effekt på brystene mine, de ble slappe, så jeg fikk lagt inn silikon.

Livet mitt ble en endeløs kamp for å være noe jeg ikke var – nemlig ung. Det var uverdig og ødela meg som menneske. Alt som sto i hodet på meg, var hvordan jeg så ut, om Robert syntes jeg var lekker og attråverdig.

Når man har det slik, får man dessverre ikke mye tid til å ta vare på kjærligheten. Det er nemlig en heldagsjobb for en halvgammel kvinne å kjempe mot alderen. Dessuten ble jeg etter hvert nesten sykelig sjalu.

Jeg ødela det som kanskje kunne ha blitt noe å bygge en fremtid på, fordi jeg trodde at jeg hele tiden måtte være en annen enn den jeg virkelig var.

Det var ikke noen hyggelig opplevelse å våkne opp, om man kan si det slik.

Jeg hadde ødelagt for så mange for å oppleve den vanvittige rusen.

Nå lengtet jeg tilbake til den trygge hverdagen med Martin, men det var for flaut å innrømme hvor dum jeg hadde vært.

Dessuten ville han helt sikkert ikke ha tatt meg til­bake. Hva skulle han med en silikonsprengt, fettsugd og ansiktsløftet kvinne som meg?

Jeg var jo ikke engang den kvinnen han en gang kjente og elsket. Jeg visste knapt selv hvem jeg var lenger.

Jeg satset høyt, og nå vet jeg at jeg har tapt. Robert bedrar meg. Det har han gjort lenge, og egentlig forstår jeg det også.

For jeg ble aldri den partneren han trodde han skulle få. Omsider har det gått opp for meg at Robert – så utrolig det kan høres – antagelig elsket meg en gang.

Han ønsket seg meg som den jeg var, men jeg våget ikke å tro at jeg kunne være nok for en som ham. Og dermed begynte jeg denne vanvittige kampen mot rynker, vekt og en normal aldringsprosess.

Jeg reiser meg, blikket mitt faller på telefonen. Et kort, vilt øyeblikk får jeg for meg at jeg vil ringe til Martin; si alt som det er og be ham tilgi meg og la meg få komme hjem. Så slår jeg fort tanken fra meg.

Jeg har ødelagt et godt ekteskap, og jeg har mistet mine barns respekt. Nå er det bare et tidsspørsmål før jeg mister Robert. Og jeg har bare meg selv å takke.

Jeg kommer til å sitte igjen ganske alene, for jeg vil aldri mer selge meg på forfengelighetens marked.

I noen få år vil kanskje menn fremdeles se på meg, min veltrente kropp og mitt ungdommelige ansikt. For det er alt jeg har igjen, og hva skal jeg egentlig med det?

Det var en skyhøy pris for en kortvarig rus og den lange ensomheten som venter.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Svogeren min og kona hadde sløst vekk alt på luksus. Skulle vi bruke alle sparepengene våre på å redde dem?

Vi hadde vært venninner i 20 år. Vi skulle aldri ha gjort det vi gjorde