DE BLÅ SIDENE
Jeg lot meg raskt sjarmere. Alle faretegnene var der. Men jeg så forbi dem
Alt var så fint i starten, og jeg fikk to skjønne stebarn. Men det var noe som ikke stemte.
Jeg møtte Jan for syv år siden. Jeg var 35, nyskilt, forvirret og et lett bytte. Vi hadde heldigvis ikke barn, og jeg hadde mange single venner og levde et godt sosialt liv.
Plutselig grep venninnen min meg i armen og nikket. Jeg fulgte blikket hennes og skjønte straks hva hun mente.
Vi møttes på en konsert.
Han var høy, bredskuldret og hadde et sånt ansikt som både er barskt og vakkert på samme tid. Man kunne ikke unngå å la seg sjarmere.
Jeg var også ganske selvsikker, så da han spanderte en drink på meg, ble jeg glad. I tillegg til utseende og sjarm hadde han humor og intelligens. Vi pratet lett, vi flørtet lett, vi drakk litt for mye. Det endte med at han ble med meg hjem.
Det var den heftigste natten jeg har hatt, etterfulgt av en like heftig morgen. Etter frokost sa han ville komme tilbake dagen etter, så kunne vi gå ut og spise.
Han tok meg med på en koselig liten fransk bistro. Han åpnet dører, trakk ut stolen, vartet meg opp på den gode, gammeldagse måten.
Jeg fortalte at jeg var nyskilt, og at jeg var glad for å være singel. Han fortalte at han var i samme situasjon. Nyseparert, med to små barn på seks og åtte, som han savnet veldig.
Dagen etter tok han meg med på teater. Neste dag spiste vi ferske reker og drakk hvitvin under et tre. Etter to uker bodde han hos meg.
Alle faresignalene var der fra første øyeblikk. Han ble fort irritabel og grinete. Alkohol var en del av hverdagen, og i helgene ble det lett for mye. Vi kranglet og skrek til hverandre.
Han truet med å ta livet av seg og knuste gjenstander og interiør. Neste dag ble vi venner igjen.
Jeg har ingen fornuftig forklaring på at jeg ble værende. Jeg hadde hundre muligheter til å avslutte det. Men jeg gjorde det ikke. Jeg syntes synd på ham fordi han var så hjelpeløs.
Les også (+): – Min mann var som gutta i TV-serien «Exit»
Hovedomsorgen
Snart fikk jeg møte barna hans, Marte og Simen. Når de var på besøk, var Jan edru, glad og en flink pappa. De ble raskt veldig tillitsfulle, og snart var det jeg som leste for dem om kvelden.
Men ting var ikke som de skulle hjemme hos mamma. Ofte kom de uten bagasje og i møkkete klær, og de var alltid sultne.
Et halvt års tid etter at Jan og jeg ble sammen, ringte Simen på mobilen. For en gangs skyld var Jan og jeg vel forlikt. Men den gode stemningen forsvant da jeg svarte. Simen gråt så kraftig at han nesten ikke klarte å snakke.
I bakgrunnen var det et voldsomt rabalder, som om noen knuste interiøret.
Jeg ble livredd og spurte om alt var i orden. Han hikstet frem at jeg måtte komme og hente dem. Jeg fikk på meg sko og jakke i en rasende fart. Jan satt fremdeles i sofaen. Nevene hans var knyttet.
Han sa at han ikke kunne bli med. Han ville bli så rasende at han kom til å drepe kjerringa og sette fyr på huset.
Jeg hadde ikke tid til å svare eller tenke over det han sa. Jeg løp til bilen og satte kursen mot barnas hjem. Da jeg kom frem, sto de ventet på meg under en gatelykt på fortauskanten. De hadde luer og ytterjakker på, men Marte var i pysjbuksa. Simen holdt i en liten bag. Hjertet mitt brast, jeg kjempet mot gråten.
Ungene klatret inn, hutrende og frosne. Simen sa at mamma hadde klikket helt og spurte om de kunne bo hos oss en stund. Jeg sa at det kunne de selvfølgelig, men jeg måtte inn og si ifra til mamma.
Da sa Simen stille at det var mamma som hadde sagt de måtte dra til pappa. Hun orket ikke å ha dem lenger.
Det skar i hjertet å høre ham si det. Likevel ville jeg gå inn og si ifra. Døren sto på gløtt, og jeg hørte lyden fra en TV, men ingen stemmer. Jeg ringte på, men ingen svarte. Jeg dyttet opp døra og gikk inn. Det luktet røyk og fyll. Jeg svelget hardt og gikk inn i stua.
En kvinne lå på sofaen og sov. Ved spisebordet satt en mann som også ut som han sov.
Det var tomme flasker, møkkete glass og fulle askebegre overalt.
Plutselig skvatt jeg av lyden av at noen trakk ned toalettet. Det vekket meg, og jeg styrtet ut av huset. Jan fikk ringe og fortelle henne hvor barna var.
Ingenting ble sagt på veien hjem. Jan hadde laget kveldsmat til ungene. De spiste godt, som alltid. Vi fikk på dem rene pysjer, flinke Simen hadde pakket nattøy til dem begge. De sovnet momentant. Siden den kvelden har vi hatt hovedomsorgen.
Satt ned foten
Leiligheten var ikke stor nok, så vi kjøpte et lite hus i nærheten av barnas skole. Jan var glad for å ha barna rundt seg, og jeg trivdes i rollen som stemor. Det var lekser, fritidsaktiviteter, matpakker og alt som hører med.
Men det varte ikke lenge. Jan begynte å drikke igjen, og vi kranglet. Jeg gjorde mitt beste for å skjerme barna.
Ett år senere mistet Jan jobben. Etter to år var forholdet vårt i praksis over. Jan satt oppe hele natten og drakk og sov hele dagen. Jeg fikk barna på skolen, gikk på jobb, kom hjem og tok meg av absolutt alt det praktiske.
Jeg hadde nesten ingen kontakt med min egen familie lenger. De tålte ikke synet av Jan, og jeg ble bare nervøs og skamfull av å ha dem på besøk. Vennene mine hadde for lengst skygget banen. Jeg fungerte bare som hushjelp, forsørger og ansatt for Jan.
Til slutt satte jeg ned foten. Jeg sa til Jan at dette ikke kunne fortsette. Først ble han rasende. Det gikk med en vase og et par tallerkener. Deretter kom gråten. Han tryglet meg om å bli. Jeg avviste ham ikke helt. Det eneste jeg klarte å få frem, var at han måtte komme seg på avrusing.
Utrolig nok la han seg inn til avrusing. Han var borte i ti dager.
Både jeg og barna var spente. Da han kom hjem, var han edru, men tydelig sliten. Og enda tydeligere deprimert. Døgnrytmen var god, men han gjorde ikke noe i huset. Vi hadde ikke noe fysisk forhold.
Likevel var det selvsagt en stor forbedring, og ungene var lettet og glade. Vi hadde fem fine måneder før han sprakk.
Les også (+) Jeg var voksen da de fortalte at jeg var adoptert. Jeg fikk sjokk
Biter tennene sammen
Dette mønsteret har nå gjentatt seg i syv år. Det kommer aldri til å forandre seg. Jan drikker seg sakte i hjel. Jeg har oppdratt to barn som ikke er mine, men som jeg elsker over alt på jord.
Ekskona til Jan prøver også å drikke seg i hjel. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har planlagt å gå. Men hva med Simen og Marte?
Simen er blitt 16 år nå. Han har søkt seg på en folkehøyskole. Han kan nesten ikke komme seg fort nok bort. Han er blitt en fin, intelligent gutt. Fremtidsplanene hans er gjennomtenkte, og jeg vet han kommer til å klare seg fint.
Marte er 13. Hun må bli hjemme en stund til. Ved juletider i fjor laget Jan en kjempescene i et familieselskap. Da spurte hun meg hvorfor jeg ble værende. Jeg bare smilte og sa at jeg ikke er typen som gir opp.
Jeg kunne ikke si at hun er den eneste grunnen til at jeg blir værende i dette helvetet. Hun ga meg en klem og sa hun var glad i meg. Hun forstår så altfor mye.
Så jeg biter tennene sammen. Om tre år er Marte gammel nok til å bestemme selv. Om hun velger folkehøyskole, eller om hun velger å bli med meg når jeg forlater Jan, er opp til henne.
Det er bittert å miste alle disse årene. Men det er verdt det, for barnas skyld.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier
