Leserne forteller
Vi innledet et hemmelig forhold, og han ble til slutt skilt. Så skulle jeg møte datteren hans …
Mannen jeg flyttet sammen med, hadde en datter. Men ingenting ble som jeg hadde trodd.
Jeg møtte Finn for tre år siden. Han var tannlege, og jeg var hans nyansatte assistent.
Vi jobbet tett sammen, og jeg ble mer og mer glad i den sympatiske mannen, men slo meg til ro med at det ikke ville bli noe mellom oss.
Han var gift og hadde en datter. Men mine følelser ble gjengjeldt, og etter lang tids nøling og intens lengsel innledet vi et kjærlighetsforhold.
Månedene gikk, og vi forsto at vi måtte ta et valg. For meg var valget lett, det var verre for Finn. Hans kone satte seg bestemt imot skilsmisse.
Hun truet blant annet med at han ikke skulle få samværsrett med datteren, Elin. Hun truet, raste og lokket, ja, gjorde alt for at Finn skulle bli.
– Man truer og tvinger ikke et menneske man er glad i, sa Finn.
Han sa han hadde gjennomskuet henne for lengst, og mente det var pengene og statusen hun var ute etter. Og hun forsøkte virkelig å gjøre Finns liv til et mareritt. Hun nektet ham blant annet å treffe Elin under skilsmisseprosessen.
Da skilsmissen endelig var i orden, flyttet Finn og jeg til en enebolig med et ekstra barneværelse til Elin. En fredag ettermiddag dro Finn resolutt og hentet jentungen.
Nå var det på tide at far og datter skulle få være sammen. Avtalen var at Finn skulle ha Elin annenhver helg og hver onsdag.
Overså meg
Finn dro alene mens jeg ble hjemme og laget pannekaker, veslejentas livrett, ifølge Finn. Det var første gang jeg skulle møte datteren hans, og jeg var fast bestemt på å gjøre mitt beste for at helgene med Elin skulle bli trivelige for alle.
På rommet hennes hadde jeg stiftet opp noen koselige hundeplakater, og en bløt, god bamse satt smilende i sengekroken.
Jeg åpnet entrédøren på vidt gap da jeg hørte Finn og datteren i trappen. Finn bar bagen hennes, selv hadde hun en katt i armene.
Jeg smilte blidt og hilste på dem. Elin overså meg totalt. Jeg prøvde å klappe katten hennes, men hun holdt den unna meg.
Finn ga meg en klem og hvisket at alt skulle gå bra. Elin gikk på rommet sitt med katten og la den på sengen. Hun stirret på hundeplakatene med avsky.
– Hunder! Felix er redd hunder. Du vil skremme katten min, du!
Jeg ble forfjamset, men svarte at Felix sikkert ikke ville bry seg om noen søte hunder på veggen.
Men Elin lot seg ikke overbevise. Jeg forsto at det ikke ville bli lett hanskes med min samboers furtne, lille datter.
– Pannekaker! Dette blir godt, ikke sant, Elin, sa Finn da vi satte oss til bords.
– Mamma lager mye bedre, sa Elin etter den første biten.
– Dessuten liker jeg ikke bringebærsyltetøy, jeg vil ha jordbærsyltetøy!
Jeg tok det hele med stor ro og sa at neste dag kunne hun få bestemme middagen.
– Da vil jeg at bare pappa og jeg skal gå på pizzarestaurant, sa jentungen kjapt.
Finn rynket brynene, men jeg kom ham i forkjøpet og sa det var i orden. Jeg tenkte det var hyggelig for dem å være litt alene sammen.
Jeg ville så gjerne at Elin skulle trives hos oss. Dessuten syntes jeg oppriktig synd på veslejenta. Hun var selvfølgelig ulykkelig og lei seg for at foreldrene skilte lag.
Elin ble ikke vennligere stilt til meg etter som tiden gikk. Jeg tok meg nær av det og ble mer og mer usikker. Hvis Elins hat til meg ikke ga seg, hva ville skje da?
Finn elsket oss begge, men datteren var hans øyensten. I mange netter lå jeg søvnløs inntil den varme kroppen hans og var redd for å miste ham.
Etter mye kniving mellom Finn og ekskona ble de enige om at Elin skulle få være hos oss i tre uker om sommeren. Finn og jeg hadde tatt ut ferie for å bruke tiden på datteren hans.
Kanskje dette kunne bli min mulighet til å komme nærmere Elin?
Les også (+): Jeg var utro og flyttet inn til min nye kjæreste. Så skulle barna mine komme på besøk
Hun kritiserte meg
Men den gang ei. Jentungen var like uforsonlig og umedgjørlig mot meg som vanlig. Hun benyttet enhver anledning til å såre meg. Og Finn led under dette.
– Ikke bry deg om det, Finn, sa jeg etter noen dager. – Det går nok over.
Han tvilte, jeg kunne se det på ham. Jeg tvilte også. Det var vondt at Elin var så fiendtlig mot meg. Jeg begynte å lure på om det var min feil, om jeg ikke forsto meg på barn.
Og jeg var redd Finn kunne tenke det samme. Kanskje han var skeptisk til å få barn med meg når jeg hadde så dårlig håndlag med dem?
En dag i ferien rev Elin ned hundeplakatene på rommet sitt. Jeg mistet for en gangs skyld tålmodigheten og sa det var dumt gjort.
– Jeg vil ha katteplakater! Jeg hater deg, ropte hun så intenst at jeg grøsset.
Hun løp ut av rommet med Felix i armene mens hun ropte at hun ikke ville være i samme rom som en kattehater. Jeg sto målløs igjen.
Finn og jeg elsket ikke med hverandre den første uken Elin ferierte hos oss. Noe holdt oss tilbake. Søndag ville Elin at hun og faren skulle spise ute igjen, bare de to. Jeg sa det var greit, ville gjerne ha noen timer i fred og ro.
Hele uken hadde Elin kritisert alt jeg hadde laget til middag. Hun hadde spist litt, men sittet furten og mutt hver eneste dag. Jeg følte meg totalt mislykket.
Mens de var borte, kikket jeg gjennom avisen, drakk kaffe og hvilte litt på sofaen. Jeg må ha sovnet, for jeg våknet av at noen skrek.
Jeg satte meg søvndrukken opp og stirret på Elin. Hun sto foran meg, viftet med armene og skrek noe jeg ikke oppfattet. Så fikk jeg øye på Finn.
Han så oppgitt ut og ristet på hodet. Omsider skjønte jeg hva Elin bablet om. Felix var forsvunnet. Et av stuevinduene sto halvåpent.
– Du passet ikke på Felix mens pappa og jeg var borte. Du slapp ham ut! Nå blir han sikkert overkjørt!
Hun brast i fortvilet gråt. Jeg satte meg på huk og la armene om henne.
– Elin, hør her. Jeg har ikke sluppet ut Felix, men han har visst tatt seg en tur på egen hånd mens jeg sov. Jeg skal hjelpe deg med å finne ham igjen.
Elin dyttet meg til side og slo løs på meg.
– Du gjorde det med vilje. Du liker ikke Felix. Det har du sagt, hulket hun og klamret seg til faren.
– Jeg håper virkelig ikke du tror på dette, Finn, sa jeg opprørt.
– Det eneste gale jeg har gjort, er å henge opp hundeplakater på veggen hennes.
– Elin, sa han strengt, tok et fast tak i jenta og så forskende på henne.
Hun tidde og begynte å skjelve. Jeg hadde falt mer til ro og tok et prøvende skritt mot henne. Da ble hun nesten vill i blikket.
– Mamma sa du ville bli kvitt både meg og Felix. Hun sa jeg måtte passe på Felix, ellers ville du slippe ham ut på gaten. Og da ville han dø!
Hun slo hendene for ansiktet og gråt så hun ristet. Jeg fikk så vondt av henne at jeg feide motstanden til side og klemte henne inntil meg.
– Vi skal finne igjen Felix. Jeg forstår du er fortvilet, men det skal gå bra.
Les også (+): Jeg tok med barna og flyttet inn hos min nye kjæreste. Det skulle jeg komme til å angre på
Endelig aksepterte hun meg
Hun skalv over hele kroppen, men sluttet å gjøre motstand. Jeg klappet henne trøstende på ryggen.
– Han er i klesskapet, hvisket hun til slutt. – Jeg gjemte ham der for å kunne si du hadde vært slem og sluppet ham ut.
– Det skjønte jeg, for jeg visste at jeg ikke hadde satt opp vinduet, hvisket jeg tilbake. Hun tittet overrasket opp på meg.
– Jeg kjenner deg nå, Elin, jeg forstår deg og vil gjerne være din venn, fortsatte jeg hviskende.
– Vil du ikke bli kvitt meg?
Hun løsrev seg fra armene mine og så storøyd på meg. Jeg forsto at dette var min gylne anledning til å bryte gjennom muren av uvilje og motstand. Nå forsto jeg at uviljen og hatet hennes bunnet i redsel.
Moren hadde innbilt Elin at jeg hatet både jenta og katten hennes, motstanden var et slags selvforsvar. Hun trodde jeg var ute etter å ta faren fra henne. Og for første gang forsto hun at dette kanskje ikke stemte.
– Elin, jeg har vært så lei meg for at du ikke likte meg. Jeg gledet meg så til å bli kjent med deg og Felix.
– Gjorde du? sa hun, og det lille ansiktet lyste opp i et forsiktig smil.
Det aller første smilet hun ga meg. Så mørknet hun til igjen. – Men mamma sa …
– Heldigvis kan også mammaer ta feil, som alle andre voksne mennesker, sa jeg. – Men nå må vi få Felix ut av klesskapet, ellers blir han sint på oss begge to. Etterpå går vi og kjøper noen katteplakater til rommet ditt!
– Neste gang pappa og jeg går på pizzarestaurant, kan du få være med, sa hun sjenerøst og tok hånden min.
Da omfavnet Finn oss begge, og jeg så han tørket noe vått fra øyekroken. Han forsto at isen var brutt og at Elin endelig hadde akseptert at jeg var en del av pappas og hennes liv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
