brevet jeg aldri sendte
Søsteren min var dønn ærlig med meg. Hun ga meg litt å tenke på
Nina, kjære deg. Hvis du og jeg skal være venner, må vi forandre oss.
Kjære deg,
Jeg ser at du og jeg har satt oss fast i et spor som ikke er bra for noen. Ikke for deg, meg eller noen andre.
Faktisk har jeg ikke tenkt over det før, at det å snakke andre ned blir en stil. Du og jeg har alltid, når vi møtes, elsket å snakke om alle vi kjenner og vet om, og nå ser jeg at vi har lett med lys og lykte etter feilene deres. Vi har baksnakket og hengt oss opp i alt som er negativt.
Hvorfor er det blitt slik? Kanskje har vi følt oss mindreverdige, siden vi ikke har funnet noe positivt å si om andre. Eller: Vi har sett på oss selv som overmennesker. Jeg vet i grunnen ikke når og hvordan dette begynte, og jeg vil ikke legge skylden på deg, for vi har vært like gode.
Men sannheten er at jeg i går fikk høre av søsteren min at jeg forandret meg og mistet det positive synet på andre mennesker, da jeg ble din venninne.
Nå har min søster sagt fra, og årsaken er at jeg snakket nedsettende om hennes venninne fra barndommen. Jeg sa at hun var tykk og stakkarslig, og fortalte at hun selvforskyldt ble forlatt av mannen fordi hun hadde latt seg selv bli altfor stor.
«Hva er det du sier – mener du virkelig dette?», sa storesøsteren min. I timen som fulgte fikk jeg vite hva hun tenkte om meg. At jeg er en ondskapsfull og smålig dame, som løfter meg selv opp gjennom å snakke ned andre.
Jeg fikk litt å tenke på. Du, Nina, kom inn i mitt liv da jeg var i 20-årene og var forlatt av kjæresten min. Det var ikke vanskelig å henge meg på deg når du snakket om ham. Han var en drittsekk, det var vi enige om. Det var deilig å møte en som støttet meg i mine følelser.
Sannheten er at han var en ok mann, og han var ærlig da han sa at han ikke lenger var glad nok i meg. Jeg burde ha respektert det og ikke satt i gang stygge rykter om ham. Jeg ser det nå.
Det som skjedde, var at vi to, alltid når vi var sammen, hentet frem det som var dårlig. Vi hang oss opp i det vi kalte «elendige mennesker», og etter hvert var det ingen ting positivt å si om noen.
«Gi blaffen i ham, han er null verdt», sa du da jeg møtte en mann som trakk seg unna meg. Det viser seg at den mannen reagerte på hvordan jeg snakket om andre. Min lite rause fremtoning skremte ham vekk. Søsteren min fortalte meg det i går. Jo, jeg har fått litt å tenke på.
Hvis du og jeg skal fortsette å være venninner, må vi vinkle om og finne andre ting å snakke om enn andres feil og mangler.
Vi må vende blikket vårt mot det som er bra, slik at andre mennesker kan like oss.
Jeg ser nå at jeg egentlig ikke har følt meg glad på mange år. Det skyldes at jeg ikke er særlig fornøyd med meg selv. Jeg føler meg mislykket og liten.
Nå har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal la dette gå utover andre. Faktisk gjør det meg litt glad å tenke på at jeg ikke skal snakke andre ned mer.
Søsteren min sier at baksnakking smitter og kan bli en besettelse og en del av din personlighet. Hun er sosionom, og jeg ser at hun har rett.
Jeg håper du vil forandre deg med meg.
Hilsen din venninne.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
