LESERNE FORTELLER

Da vi skul­le for­de­le ar­ven, skar det seg full­sten­dig mellom min søster og meg

Min søster kuttet all kontakt med meg etter arveoppgjøret. Da tragedien banket på døren, skjedde det noe uventet.

Pluss ikon
HOSTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HOSTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: Getty Images
Sist oppdatert

Det før­s­te jeg hus­ker fra min egen barn­dom, er da min lil­le­søs­ter ble født. Jeg var fire år gam­mel, nes­ten fem, og had­de ven­tet på den lil­le ba­by­en i fle­re må­ne­der.

Mam­ma plei­de å la meg leg­ge øret inn­til ma­gen og lyt­te, og når den lil­le spar­ket, lot hun meg se be­ve­gel­se­ne på den sto­re og stram­me ma­gen. Jeg els­ket søs­te­ren min fra før hun ble født. Sja­lu­si fan­tes ikke. Det er jeg også blitt for­talt av and­re i fa­mi­li­en.

Jeg vet at jeg ble «den lil­le bar­ne­vak­ten», og jeg tror at jeg så på Lise som en le­ven­de duk­ke som jeg kun­ne leke med. Når ven­nin­ne­ne mine kom på be­søk, vis­te jeg dem hvor­dan man fikk en baby til å suge på en smokk.

Selv om jeg var li­ten, hus­ker jeg det­te så utro­lig godt. Jeg ser for meg dis­se stun­de­ne klart som da­gen, og jeg vet at det for meg var ren lyk­ke.

Min lil­le søs­ter skul­le vise seg å ha et helt an­net tem­pe­ra­ment enn meg. Mens jeg var ro­lig, tål­mo­dig og for­nuf­tig og kom lett over­ens med and­re, var hun en li­ten sin­na­tagg som ikke fant seg i å bli sagt imot.

Si­den jeg var hen­nes rake mot­styk­ke, lot jeg henne få det som hun ville, og der­for els­ket hun selv­føl­ge­lig meg.

Det var nes­ten fem års al­ders­for­skjell mel­lom oss, og da hun også be­gyn­te på sko­len, gled vi litt fra hver­and­re. Li­ke­vel var vi gode ven­ner. De gan­ge­ne det ikke gikk bra, var når jeg yt­ret øns­ke om ikke å ha henne «hen­gen­de på slep». Hun gråt seg til å bli med li­ke­vel.

Jeg hus­ker at det ikke all­tid var så greit, men jeg hånd­ter­te og ak­sep­ter­te av­gjø­rel­se­ne som våre for­eld­re tok. Jeg hus­ker også at jeg ofte fore­slo at hun skul­le lig­ge sam­men med meg i min seng om nat­ten. Å hol­de ar­men rundt henne ga meg all­tid en vel­dig god fø­lel­se.

Et­ter hvert kom det til syne et vold­somt be­hov fra Li­ses side for å måle alt. Or­det urett­fer­dig gikk igjen når hun ble opp­rørt.

Hun var også utrolig opp­tatt av hva som var hen­nes, hva hun var blitt lo­vet og hva som var hen­nes rett. Ofte lot jeg henne få det hun øns­ket, for­di jeg ikke or­ket bråket som fulg­te hvis jeg nek­tet.

Les også (+): Barnevernet tok et uvanlig valg. Det forandret hele livet mitt

Krevende søster

Mens jeg had­de et av­klart og godt for­hold til ven­ne­ne mine, kom hun ofte i kon­flikt med sine. Når det skjed­de, ville hun som re­gel være sam­men med meg, og jeg var glad i henne og lot henne sit­te på rommet mitt sam­men med mine egne ven­nin­ner.

Noen av dem så nok på henne som en plag­som lil­le­søs­ter, men de sa ikke noe.

I ten­å­re­ne lev­de vi i stør­re grad hvert vårt liv, men vi var frem­de­les ven­ner. Og så flyt­tet jeg hjem­me­fra.

Jeg re­gist­rer­te at mine for­eld­re også ofte lot Lise få vil­jen sin. Hel­ler ikke de or­ket bråk. Mens jeg had­de gått stil­le i dø­re­ne, slam­ret og slo hun med dem når noe gikk henne imot, el­ler hvis hun had­de en litt dår­lig dag.

– Jeg for­står ikke hvor­dan vi kan ha fått to så vidt for­skjel­li­ge barn. Du har all­tid vært så lett å ha med å gjø­re, mens Lise kre­ver så mye, hus­ker jeg at mam­ma sa.

Jeg gif­tet meg og fikk barn og had­de det bra. Lise fikk også barn, men det ble brudd med bar­ne­fa­ren, med på­føl­gen­de krig om sam­vær og pen­ger.

Mam­ma og pap­pa be­stem­te seg for å hjelpe henne, men for­di de var rett­fer­di­ge men­nes­ker, lot de meg få det sam­me som hun fikk.

Øko­no­mi­en min ble et­ter hvert bedre enn hen­nes, for­di jeg had­de en ar­beids­gi­ver som lot meg sti­ge i gra­de­ne samt at jeg had­de en mann som tjen­te bra. Når jeg var sam­men med lil­le­søs­te­ren min, kommen­ter­te hun ofte det­te, noe min mann syn­tes var uti­dig.

En dag, et­ter at hun fikk vite at vi had­de be­talt ned hele hus­lå­net vårt, kom hun og ville låne pen­ger av meg. Jeg snak­ket med man­nen min, og vi ble eni­ge om at det var ute­luk­ket.

Da jeg for­tal­te henne det­te ble hun ra­sen­de og kal­te meg små­lig. Og helt ær­lig så føl­te jeg meg litt små­lig også. Egentlig øns­ket jeg jo å hjelpe henne.

I tre må­ne­der ville hun ikke ha kon­takt med meg, og jeg bestem­te meg for å la henne være i fred, selv om det pla­get meg. Hun var søs­te­ren min, og jeg var glad i henne.

Så ble fa­ren vår syk og døde. Lise ville ha fars­ar­ven med en gang, hvil­ket jeg men­te var feil, for det beste for mo­ren vår ville være å sit­te i uskif­te.

Det ble som jeg sa, og igjen ble Lise ra­sen­de. Hun kut­tet til og med kon­tak­ten med vår snil­le mor i en pe­ri­ode. Mo­ren min for­svar­te henne li­ke­vel:

– Hun har det van­ske­lig. Men­nes­ker med et kom­pli­sert sinn har det verst selv, sa hun.

Da mam­ma døde og vi skul­le for­de­le ar­ven, skar det seg full­sten­dig. Min søs­ter men­te at hun måt­te få mer enn meg, fordi hun had­de så mye dår­li­ge­re øko­no­mi.

Da hun krev­de å få alle ma­le­ri­ene, sat­te jeg fo­ten ned, også for­di det var vik­tig for meg å iva­re­ta ar­ven. Vi del­te, og hun ble bor­te for meg. I ti­den som fulg­te svar­te hun ikke på mine hen­ven­del­ser og opp­før­te seg som om vi ikke fan­tes.

Jeg tenk­te på dat­te­ren hen­nes, som jeg jo også er glad i, og fort­sat­te å drømme om at vi skul­le bli ven­ner igjen. Det var en sorg for meg at hun var sint på meg uten grunn. På en måte var det også et ne­der­lag at jeg ikke had­de kon­takt med min enes­te søs­ter. Jeg føl­te at det også var min skyld.

Les også (+): Hadde mannen min visst hvordan jeg tjener ekstra penger, hadde han fått sjokk

Søskenkjærlighet

For noen år si­den skjed­de det som send­te henne til­ba­ke til meg. Hun fikk al­vor­lig kreft og for­sto at hun kan­skje kom til å dø. Tekst­mel­din­gen hun send­te meg har jeg tatt vare på:

«Kjæ­re sto­re­søs­ter. Jeg vil bare si at jeg ald­ri har slut­tet å være glad i deg. Nå er jeg syk, og det al­ler vik­tig­ste for meg er at vi blir ven­ner igjen.»

Det kun­ne ikke ha falt meg inn å gjø­re meg kost­bar. Uan­sett hva som var sagt og gjort, viss­te jeg én ting sik­kert: Hun var min kjæ­re lil­le­søs­ter.

Så jeg dro til henne med en gang og ga henne ver­dens stør­ste og leng­ste klem. I året som fulg­te ryd­det vi opp i alt som had­de skjedd, og vi lan­det på den sam­me kon­klu­sjo­nen: Blod er tyk­ke­re enn vann.

Da hun lå for dø­den, ble hun en mye my­ke­re ver­sjon av seg selv, mye klo­ke­re og mye varm­ere.

Hun fortal­te meg om hvor mye jeg had­de be­tydd for henne gjen­nom li­vet og hvor misun­ne­lig hun had­de vært for­di jeg var så ro­lig og sin­dig be­stan­dig.

– Egent­lig ville jeg bare være sam­men med deg, for du var den snil­les­te. Jeg har ha­tet meg selv hver gang jeg har vært dum mot deg, sa hun.

Jeg fikk inn­sikt i hen­nes livs stør­ste drøm: å bli som meg.

I dag ten­ker jeg på min kjæ­re lil­le­søs­ter med stor kjær­lig­het, og jeg fø­ler et dypt savn. Hel­dig­vis ga hun meg et stort an­svar før hun gikk bort, nem­lig å være mam­ma for hen­nes voks­ne dat­ter. Alle dum­me epi­so­der er til­gitt og glemt.

Jeg vet at mo­ren min had­de rett da hun sa at per­so­ner med et kom­pli­sert sinn har det verst selv. Nå gleder jeg meg til å bli mor­mor til hen­nes bar­ne­barn. Hver gang jeg hol­der den lil­le, skal jeg sen­de Lise gode tan­ker. Li­vet har lært meg at det er en tid for alt, og det gjel­der ikke minst til­gi­vel­se og for­so­ning.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Denne saken ble første gang publisert 13/01 2022, og sist oppdatert 14/01 2022.

Les også