DE BLÅ SIDENE
Jeg vokste opp med fri oppdragelse. Resultatet ble et helt annet enn mamma trodde
Mamma var et nydelig menneske som mente det var viktig med frihet. Men jeg ble ble ikke den personen hun sikkert trodde jeg kom til å bli.
Jeg vokste opp som datteren til en kunstner. En dame som malte vakre bilder og laget nydelige skulpturer. Alle som kjente henne, vil si at hun var grenseløst mild og kjærlig.
Pappa møtte jeg bare et par ganger som liten. Han var utenlandsk, og han var også kunstner. Han var litt fjern som type.
Nå vet jeg at han var gift da han møtte mamma, og at han aldri forlot kone og barn. Mamma reiste alene hjem til Norge, der hun etablerte seg som kunstner i et gammelt, lite hus.
Til min lykke hadde jeg mormor. Men hun var misfornøyd med at mamma ikke hadde noen «ordentlig» jobb. Hun mente at hun burde ha tatt mer hensyn til meg.
Det var ingen hemmelighet at vi hadde dårlig råd, og at jeg gikk i klær som var sydd om fordi mamma hadde dårlig råd.
Mormor reddet meg når det var store og viktige anledninger, som skoleball eller første skoledag etter sommeren. Da følte jeg meg bestandig fin.
Ble usikker
Uenigheten mellom mamma og besteforeldrene mine førte til at vi ikke var mye sammen med dem. Mamma mente at de hadde negativ innflytelse på meg. Hun kalte dem firkantet og besteborgerlige.
Selv var hun en fri fugl. Hun tenkte alternativt og var tilhenger av fri barneoppdragelse. Hun sa aldri at jeg ikke fikk lov til noe, slik de aller fleste foreldre gjør. Hun formanet ikke og hevet aldri røsten.
Mange tenker kanskje at dette må ha vært idyllisk. Men det føltes ikke sånn. Jeg ble et veldig usikkert barn, fordi jeg ikke fikk klare beskjeder.
Alle samtaler med mamma strandet fordi hun aldri sa tydelig hva hun mente. Hun sa bare at jeg skulle gjøre det jeg selv syntes var best, eller at dette måtte jeg finne ut av selv.
Så fortsatte hun å male og var i sin egen verden.
Jeg ble «kunstnerbarnet» som var søt, tynn og mild. Usynlig, vil jeg påstå.
Fordi jeg ikke gjorde noe galt, var ingen slemme mot meg. Jeg krevde aldri stor plass og gled inn i fellesskapet. Men jeg følte meg alltid usikker. De andre var så flinke til å bestemme seg for ting eller ta lederskap. Jeg turte ikke.
Bursdagsfestene hjemme hos meg var populære. Mamma slapp alle inn i atelieret og lot samtlige få sitt eget, lille lerret å male på.
Etterpå satt vi på gulvet og spiste kanelboller og drakk brus. Ingen hevet røsten hvis det ble brukt utestemme, og ingen sa at skoene måtte av. Hver gang jeg hadde fødselsdag, følte jeg meg glad.
Les også (+): Kollegaen min vet ikke at mannen hennes skal gå fra henne. Han skal flytte inn hos meg
Ingen leggetid
Mamma var fantastisk, men hun var også forferdelig. Fordi hun ikke satte grenser for meg, og fordi hun mente at jeg måtte gjøre egne erfaringer for å lære.
Faste måltider fantes ikke i vårt hjem, og jeg hadde ingen leggetider. Hun mente at barn skulle sove når de var trette. Døgnet mitt fløt ut.
10–12 år gammel gikk det opp for meg hvor rart og annerledes det var hjemme hos oss. Jeg så foreldre som serverte middag hver dag klokken fem, og som ble med på turntrening. Mamma fulgte ikke engang med på når treningen var, så jeg måtte tidlig lære meg klokken.
Mamma hadde flere menn i livet sitt, men forholdene varte aldri. Hun gikk inn i sin egen verden, og de forsvant.
Det eneste som var forbudt da jeg ble tenåring, var å gå hjem alene om natten. Da mamma sa det, følte jeg meg glad. Det var så deilig at hun satte en grense.
Jeg tror ikke at noen annen fikk flere klemmer eller kyss av mammaen sin enn meg. Likevel følte jeg meg usikker på om jeg var elsket. Så sjenert som jeg var, er det i grunnen utrolig at jeg ble kjærest med Jan, mannen min. Vi ble sammen under studietiden.
Fra da av følte jeg meg som en annen. Jeg elsket at han var så rasjonell og tydelig. Spurte jeg om noe, fikk jeg klare svar. Det var fantastisk å vite hva jeg hadde å forholde meg til.
Mamma og jeg har aldri vært uvenner. Å være sint på hverandre har ikke vært en del av vårt forhold. Hvis jeg forsøkte å ta opp hennes manglende svar, snakket hun det bare bort.
Familielivet vårt er blitt diametralt motsatt av barndommen min. Vi har et nytt hjem og en hverdag som er full av rutiner.
Da vi ble foreldre til et tvillingpar, sa både svigermor og mannen min at faste rammer ville bli viktig. Svigermor sa at det vil gi barna trygghet. Kanskje tenkte hun på oppveksten min og var redd for at jeg ville viderebringe mammas frie oppdragelse.
Les også (+) Da mamma fortalte det som det var, tok jeg til tårene
Sviktet
I dag ser jeg at min egen mor sviktet på mange plan. Hun er en drømmer som ikke gjør en flue fortred. Men hun lever i sin egen drømmeboble.
Jeg er opptatt av å være til stede, koble meg på og lytte til hva folk faktisk sier.
Jeg har erfart at en tydelig kommunikasjon og klare grenser skaper trygghet og forutsigbarhet. I mitt voksne liv føler jeg ikke usikkerhet, og det skyldes at folk rundt meg tør å gi meg råd og fortelle hvordan ting skal gjøres.
I ferier har tvillingene ofte vært hos mamma. Da har de det fantastisk. Hun lar dem male på lerret og sitte på gulvet og spise. De løper inn og ut med skoene på.
Dager med slik frihet er en gave, og jeg ser det og blander meg ikke inn.
Det er ingen fare med døtrene mine. De er trygge og blir sett og ivaretatt. De vet hva som forventes av dem og sier fra hvis de er redde. Jeg deler historien min for å vise at frihet er bra. Men den kan ikke ende i grenseløshet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
