DE BLÅ SIDENE

Sønnen vår er 30 år og bor hjemme. Eksmannen min sier jeg har ødelagt ham

Sønnen min er 30 år og bor fortsatt hjemme. Han har sosial angst og tør ikke gå ut. Jeg tar meg av ham, og han får ingen støtte av NAV. Det kan da ikke være galt?

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: Getty Images (Illustrasjonsfoto)
Sist oppdatert

Jeg drøm­te om å få en stor bar­ne­flokk, men fikk bare ett barn. Da Stig kom til ver­den, gikk mitt livs største drøm i opp­fyllelse. Han var ny­de­lig, helt per­fekt. Når de små hen­de­ne hans grep rundt lil­le­fin­geren min, tenk­te jeg hver gang på ma­gi­en i ska­per­ver­ket.

Den gan­gen var jeg gift med Tor. Vi had­de det bra, syn­tes jeg. Vi var et par som ikke treng­te å dis­ku­te­re ar­beids­de­lin­gen, for den had­de vi beg­ge still­ti­en­de ak­sep­tert.

Jeg els­ket å stelle hjem­me og lage mat, så kjøk­ke­net var mitt do­me­ne. Kvin­ne­sak har jeg aldri vært opp­tatt av.

Mine to gut­ter, mann og sønn, fikk ver­dens bes­te ser­vi­ce, og jeg var den mam­ma­en som stil­te opp i tykt og tynt. Dess­ver­re ble gut­ten vår al­vor­lig syk som fem­åring og ble satt til­ba­ke fy­sisk. Det far­get til­væ­rel­sen min ne­ga­tivt.

Det tok lang tid før le­ge­ne fant ut hva som var galt med ham og ga ham rik­ti­ge me­di­si­ner.

Men han ble frisk, i det min­ste rent fy­sisk. Pro­ble­met var at han ble mye ras­ke­re sli­ten enn sine jevn­ald­ren­de og falt uten­for ka­me­rat­ska­pet til de tøf­fe fot­ball­gut­te­ne. Stig vil­le ikke på løk­ka. I ste­det satt han og så på TV el­ler var på rom­met sitt og spil­te mu­sikk.

I mer enn ti år et­ter at Stig kom til ver­den, for­søk­te Tor og jeg å få et barn til, men uten hell.

Det bes­te jeg kun­ne gjø­re var å heg­ne om bar­net jeg tross alt had­de. Han be­gyn­te å slite so­si­alt på bar­ne­sko­len. Læ­rer­ne vars­let oss, og det ble satt i gang til­tak. Men det hjalp lite, for­ han trakk seg unna and­re barn.

Han var en en­som ulv som lik­te å snakke med oss voks­ne, det vil si fa­ren og meg. Mannen min mente at vi måtte kre­ve mer av ham.

Men jeg sto på mitt og sa at han måt­te få vel­ge selv om han vil­le være so­si­al. Kan­skje tok jeg feil den gan­gen, jeg ser ikke bort fra det.

Men jeg ser hel­ler ikke bort fra at mitt enes­te barn var født an­ner­le­des, uten de sam­me be­ho­ve­ne som and­re.

Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet

Sosial angst

Min livs­opp­ga­ve har vært å være «den ene» for min sønn, som nå er blitt 30 år. For tre år si­den reis­te man­nen min fra meg på grunn av pro­ble­me­ne som had­de tår­net seg opp for oss.

Kort for­talt så har Stig fort­satt med å bo hjem­me. Han har ikke vært i jobb og har in­gen ut­dan­nel­se ut­over en ha­va­rert vi­de­re­gå­en­de sko­le. Han har ikke kom­met seg ut av gut­te­rom­met, men bor sam­men med meg.

Tor var lei av min snil­lis­me, sa han, jeg hadde ødelagt alt. Jeg ble lei av hans ky­nis­me.

Jeg er enig i at det generelt sett skal stilles krav til ung­dommer. Men alle er for­skjel­li­ge, og søn­nen vår er i en sjel­den ka­te­go­ri. Et­ter at han var syk som barn, har han ikke kom­met seg til­ba­ke til et van­lig liv. Han er an­ner­le­des og skyr so­si­a­le set­tin­ger.

Bare tan­ken å på å mel­de seg for NAV el­ler gå til lege, skrem­mer vet­tet av ham.

Her hjem­me fun­ge­rer han fint. Når det er bare ham, fa­ren hans og meg, snak­ker han og er trygg. Hvis det rin­ger på, lå­ser han seg inne på rom­met sitt. Bare tid­lig på mor­ge­nen, når and­re men­nes­ker ikke er ute og går tur, kan han bli med meg ut.

Da vi ble skilt, klar­te jeg ikke å ten­ke at det var noen ka­ta­stro­fe. Egent­lig var det litt godt å slip­pe ma­set fra eks­mannen min.

Han sa at jeg hadde ødelagt Stig, og at alt var min feil. Han var ikke enig i at jeg bare gjør det bes­te ut av en håp­løs si­tua­sjon.

Hvis vi skal gå hele vei­en gjen­nom hel­se­ve­se­net og NAV, vil de lete et­ter en dia­gno­se, og Stig kom­mer i en si­tua­sjon som vil skrem­me vet­tet av ham. Han har so­si­al angst. Det tren­ger jeg ikke å være psy­kia­ter for å se.

I dag er alle så opp­tatt av en­kelt­men­nes­kes ret­tig­he­ter. Kan du ikke jobbe for­di du er syk, så skal du få trygd.

Har du ikke jobb og av en al­ler an­nen grunn ikke kla­rer å få ar­beid, skal du også få pen­ger. Det er fint at det fin­nes støt­te­ord­nin­ger for dem som sli­ter.

Men jeg ser in­gen grunn til at sønnen vår skal være en av dem som mot­tar støtte. Jeg er i jobb og tje­ner så godt at jeg kan for­sør­ge oss beg­ge.

Stig sit­ter som regel på rom­met sitt. Der spil­ler han ett el­ler an­net spill på net­tet, hvil­ket han har gjort i fle­re år nå. Han har ald­ri vært på NAV og har ikke vært hos psy­kia­ter el­ler psy­ko­log for å få en diagnose. Er det er et over­grep fra meg som mor, at jeg ikke har kas­tet ham ut for len­ge si­den?

Eks­mannen min mener det, men han sier at han har gitt opp det hele. Hel­dig­vis kom­mer han hit iblant og spi­ser mid­dag med oss. Da kla­rer han å være hyg­ge­lig, og vi har gode stun­der som fa­mi­lie.

Man­ge gan­ger gjen­nom åre­ne er jeg blitt spurt om Stig. Folk lu­rer på hvor­dan det går, og hva han gjør.

Jeg plei­er å si at han sli­ter med seg selv og ikke li­ker å være ute blant and­re. Jeg forteller at syk­dom­men han had­de som fem- og seks­åring, ble øde­leg­gen­de for hans psy­kis­ke hel­se. Da sier folk at de for­står.

Men jeg vet at det snak­kes om denne unge man­nen som le­ver på mo­ren og ikke gjør det ­spor.

Les også (+) Jeg har aldri klart å elske sønnen min. Det er min vonde hemmelighet

Ikke som de andre

I man­ge år har jeg lest his­to­ri­er fra vir­ke­lig­he­ten i ukeblader, og det føles godt å se at and­re også har sine problemer å stri med. Jeg velger nå å dele min såre his­to­rie og fø­ler meg al­le­re­de litt let­tet.

Så len­ge jeg er i stand til å gi sønnen min det han tren­ger, ser jeg in­gen grunn til å overlate an­sva­ret til det of­fent­li­ge. Han skal vite at jeg ikke kas­ter ham ut, uan­sett hva som skjer. Ikke er han nar­ko­man, han stje­ler ikke, og han gjør ikke en flue for­tred.

Midt i det ut­ford­ren­de synes jeg at jeg er hel­dig. For han er snill mot meg og hjel­per meg når jeg ber om det. Han har også man­ge fine tan­ker som han de­ler med meg.

Og nei, vårt mor-sønn-for­hold er ikke sykt, hvis noen skulle tro det. Det er ikke and­re fø­lel­ser oss imel­lom enn de vanlige fø­lel­se­ne mellom mor og barn. Stig er ikke som and­re, men er redd og sart. Der­for pres­ser jeg ham ikke.

Jeg har råd til å ta vare på ham rent øko­no­misk, og jeg har de men­ta­le res­sur­se­ne. Jeg tar vare på Stig med gle­de, og det kjen­nes godt å få det sagt. For alle liv kan ikke være in­nen­for en A4-ram­me.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Denne saken ble første gang publisert 21/03 2021, og sist oppdatert 23/11 2023.

Les også