LESERNE FORTELLER
Da søsteren min ble forlatt, kom hun til oss. Det var da det utilgivelige skjedde
Det er gått mange år siden jeg brøt med dem som skulle ha stått meg nærmest.
Jeg tror det var en artikkel om det å bryte med sine nærmeste som satte i gang det jeg skal gjøre nå, nemlig å dele min historie.
Jeg er en dame godt over midtveis i livet. Selv om jeg ikke har kontakt med min biologiske familie, har jeg det bra. Jeg har en mann jeg elsker og som elsker meg, to flotte, voksne barn og en tenåring. De står meg alle nær.
Hvorfor jeg sitter her nå, så mange år etterpå, og skal fortelle min historie, kan jeg ikke gi et ordentlig svar på. Jeg har jo gått videre. Det som skjedde, har ikke vært et stort tema for meg på lang, lang tid.
Jeg har akseptert at ting ble som de ble. De siste årene mine har vært gode.
Folk skal vite at mennesker som meg ikke vinker adjø til sitt opphav uten at det er gode grunner til det. Vi skal alltid kunne tilgi. Jeg vil påstå at det finnes ting du ikke kan tilgi folk for.
For å forklare alt som har skjedd, vil jeg gå tilbake til barndommen min. Jeg vokste opp i et møblert hjem med to foreldre, som la sin ære i å fremstå som velfungerende. Og så var det lillesøsteren min og meg.
Kanskje vil andre tenke at jeg er barnslig når jeg sier at lillesøsteren min fra første dag var mine foreldres favoritt. Hun var alt det jeg ikke var; lys, spinkel, vakker, morsom og søt. Der hun var åpen og lattermild, var jeg sjenert og mer lukket.
Kanskje ga hun dem mer enn jeg gjorde og fikk derfor mer tilbake. Jeg ser ikke bort fra det. Men jeg ser også at jeg var den pliktoppfyllende av oss to.
Jeg hjalp til, selv om ingen spurte meg, og mamma og pappa så på det som naturlig at det var slik. Søsteren min var fri som en fugl og gjorde som hun ville.
Til tross våre ulikheter og det faktum at spesielt moren vår heiet henne frem mer enn meg, var jeg glad i henne og vi hadde et godt forhold.
Til og med jeg syntes at den tre år yngre søsteren min var søt. Når hun skulle pynte seg, elsket jeg å sitte og gre håret hennes, og når hun gikk hjemmefra, følte jeg meg stolt av henne. Aldri ville jeg ha tillatt at noen gjorde henne vondt.
Da jeg fikk min første kjæreste, husker jeg at hun spurte meg om alt mulig. «Hvordan er det å kysse?», var et av spørsmålene.
Den ene samtalen om kyss kan jeg fremdeles smile av, for hun var så troskyldig og herlig. Jeg er glad jeg har slike minner med meg også.
Les også (+): Da jeg fant brevene hos pappa etter hans død, fikk jeg endelig fred
Sjokket
Det var da jeg ble voksen og giftet meg, at det som ikke skulle skje, skjedde.
Mannen min og jeg hadde fått to barn i løpet av to år. Jeg var fornøyd med tilværelsen min og la masse jobb og innsats i at vi skulle ha det fint.
Selvfølgelig var jeg sliten på dette tidspunktet, men vi snublet oss videre, og barna ble større og begynte på skolen. Jeg glemmer ikke da den yngste ble skolegutt.
«Nå kan Erik og jeg bli mer kjærester igjen», tenkte jeg.
Han og jeg var gode venner og kranglet sjelden. Vi hadde en fin fordeling av arbeidsoppgaver og var et moderne par.
I alle år visste jeg at min lillesøster likte mannen min. De hadde det veldig morsomt sammen. Jeg så også at han lyste opp når hun kom, og at hun nærmest flørtet med ham.
Det gjorde meg ingenting, for hun hadde en samboer som hun var veldig glad i. Du tenker ikke at søsteren din skal sjekke opp mannen din!
Så ble hun forlatt, og det var første gang i livet at hun opplevde å bli sviktet. Hun kom til oss, og jeg var innstilt på å være der for henne, men fordi jeg hadde mange verv i fritidsaktivitetene barna våre var engasjert i, dyttet jeg litt ansvar over på mannen min.
– Ta henne med deg på en joggetur, ba jeg.
Jeg må ha vært blind og døv, for jeg merket ikke at de to innledet et forhold. Da det kom for en dag, var det både et sjokk og som et slag i både brystet og ansiktet samtidig.
– Hvordan kunne dere?, gråt jeg.
De sa at de elsket hverandre. Jeg fikk vite at forholdet hadde pågått over tid, at de hadde forsøkt å kjempe imot, men til ingen nytte. Flere ord trengtes ikke.
Det var krise i familien min, og jeg forventet selvfølgelig støtte fra mamma og pappa.
Ga de meg den? Nei, i stedet ba de meg om å forsøke å forstå gullungen. Hun var jo så lei seg fordi den andre hadde forlatt henne. De sa at ingen rådde over følelsene sine, dessuten. Jeg følte meg dolket i ryggen.
– Mener dere at det er greit at de blir et par? spurte jeg i sinne.
– Nei, men dette kan hverken vi eller du styre, sa de.
Jeg klarte ikke å leve i dette kaoset og ble forferdelig opprørt over alle deres unnskyldninger.
Lillesøsteren min gråt og sa at hun ikke mente å såre meg, men at hun ikke klarte å styre følelsene sine. Og mannen min? Han fremsto som veik og feig.
Selvfølgelig klarte ikke jeg å ha omgang med dem i tiden etterpå. Heller ikke klarte jeg å ha kontakt med foreldrene mine, som åpnet hjemmet sitt for det nye paret.
Bare jeg tenkte på dette, følte jeg meg kvalm og syk. Et spørsmål var også essensielt; hva ville barna våre vokse opp og tenke om kjærlighet, familie og ekteskap?
Les også (+): Jeg trodde et feriehus skulle bli redningen. Det ble et mareritt
Kuttet kontakten
Selvfølgelig varte ikke forholdet mellom de to; hun fant seg en gift mann en gang til. Han ville tilbake til meg, men min dør var stengt. Det var den også overfor mine nærmeste.
Jeg kuttet all kontakt med både foreldre og søster, og det ble ikke en vei tilbake. Jeg har ikke snakket med dem på mer enn 15 år nå.
At de tok hennes parti og at hun kunne gå bak ryggen min slik hun gjorde, er for meg utilgivelig. Jeg har ikke plass i hjertet mitt til mennesker som svikter på denne måten. Sannheten er at jeg fikk det bedre da jeg endelig klarte å bryte med dem.
Tre år etter at jeg ble skilt, fant jeg en ny mann, som jeg giftet meg og fikk et barn til sammen med. Han har en fantastisk familie, som også er blitt min. De kjenner min historie og forstår mitt valg. Selvfølgelig synes de det er leit at ting ble som de ble, men de støtter meg, og det føles godt.
Flere ganger de siste årene har søsteren min og foreldrene mine forsøkt å ta kontakt, men hver gang har jeg avvist dem. Hun detroniserte mitt familieliv på den verst tenkelige måten.
De valgte svikeren fremfor den som ble sviktet. Slik jeg ser det, har vi ikke mer å snakke om. Det hjelper ikke at hun angrer. Det er til ingen nytte å be om tilgivelse.
Jeg vet at mange vil tenke at jeg er mer uforsonlig enn det som er bra, men det er jeg ikke enig i. Lojalitet i en familie er det viktigste av alt.
Er du ikke lojal og behandler dine nærmeste med respekt og kjærlighet, kan du miste dem. Selvfølgelig er det vondt, også for meg. Kanskje mest for meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
