De blå sidene
Forholdet var over, jeg holdt bare ut for barnas skyld. Så dro vi på jentetur
Endelig skulle jeg på jentetur, vekk fra kjedelig og irriterende samboer.
Den første tiden med Jens var fantastisk. Han var kjekk og smart, verdensvant og snakket om litteratur og viner. Hver helg tilbrakte vi i leiligheten hans, og vi enset ikke verden utenfor.
Ett år senere ble jeg gravid og var i lykkerus. Sammen med tre svarte plastsekker flyttet jeg inn i leiligheten hans i hovedstaden. Lille Julia kom til verden en grå novemberdag, men livet rundt oss var lyst og fantastisk.
Etter en stund begynte imidlertid de første konfliktene å dukke opp.
Jens var ikke vant til å gjøre husarbeid, bortskjemt med en mor som hadde gjort alt for ham. Han kunne heller ikke skjønne at det var strevsomt å gå hjemme hele dagen med barn, middagslaging og alt som hører med.
Han hadde alltid hatt lange arbeidsdager, og de ble ikke kortere selv om Julia var kommet til. Jeg møtte ham stadig oftere mer sur enn glad. Ikke fikk jeg trent heller. Jeg hadde virkelig trodd at vi var kommet lenger i likestillingen enn dette.
Jeg var innflytter i hovedstaden, og nå begynte jeg å kjenne stadig mer på en hjemlengsel.
Foreldrene mine var ganske godt opp i årene, og jeg ville så gjerne at de skulle få tilbringe mer tid med sitt eneste barnebarn. Jens nektet å diskutere flytting, selv om hjembyen min også hadde en underavdeling av konsernet han arbeidet i.
Jeg gråt og ba og sa at det ville være det beste for oss, men Jens nektet.
Midt i alt dette ble jeg gravid igjen, og jeg orket ikke å krangle mer om flytting. Kanskje var dette begynnelsen på den motviljen jeg utviklet mot Jens, at han ikke kunne gi meg noen år der jeg fikk tilfredsstilt mine behov og ønsker.
Sofia kom til verden en varm vårdag, og i flere år hadde vi det ganske bra. Men så begynte vi å krangle igjen, denne gangen heftigere enn før.
Rigiditeten hans kunne drive meg til vanvidd. Ingenting skulle endres, alt skulle skje på hans premisser, og jeg hadde det ikke bra.
Jeg begynte å google separasjon, samværsrett og negative effekter for barna.
Det som fikk meg til å utsette hele avgjørelsen, var tanken på at vi skulle dele på samværet med barna. Skulle jeg bare få oppleve halve livet deres?
Bare tanken var uutholdelig. Jeg slo fra meg tanken på å gå fra Jens. Jeg hadde valgt ham, og det var et valg jeg måtte leve med.
Les også: (+) Jeg har vært hans elskerinne siden jeg var 22 år. Nå er det nok
Vi reiste på jentetur
Årene gikk, og på en eller annen måte klarte vi å fungere greit sammen. Jeg fikk ny jobb og tenkte ikke mer på å flytte tilbake til hjemtraktene.
Heldigvis hadde jeg gjennom disse årene to bestevenninner fra hjembyen som kom på besøk én gang i året.
De bodde på hotell, og vi møttes ute og fikk pratet ut om alt mulig. For et år siden ble vi enige om å reise bort en helg og ha en skikkelig jentetur.
Vi planla å gå i fjellet med overnatting på DNT-hytter. Jeg var i fyr og flamme. Dette var akkurat som i studietiden da vi gikk fra hytte til hytte.
Det ble stor gjensynsglede da jeg gikk av toget på fjellet og traff venninnene mine. Vi la straks i vei for å rekke middagen på den første hytta. Dagen etter løste vi verdensproblemer på vei til neste hytte. Det var en selvbetjeningshytte, og vi hadde den helt for oss selv. Vi satte oss i solveggen og bare nøt freden og et glass rødvin.
Det var Linda som først så ham, der han kom traskende med geværet over skulderen. Den rødhårede manken lyste i ettermiddagssola. Linda, den frimodige av oss, inviterte ham straks på et glass vin. Jeg klarte nesten ikke å si et ord.
For en mann, for et smil og så utrolig morsom han var da han fortalte om den mislykkede jaktturen.
Slik møtte jeg Håkon.
Det var en selvfølge at Håkon lagde middag sammen med oss. Resten av kvelden satt jeg bare og storkoste meg i hans selskap. Håkon bodde i hjembyen min.
Selv om vi ikke hadde noen felles kjente, følte jeg at dette bandt oss sammen.
Under oppvasken bemerket Linda at jeg hadde en egen glød hun aldri hadde sett før. Hun lurte på om det var den rødhårede jegeren som var skyld i dette. Jeg ble helt stum og visste ikke hva jeg skulle svare. Ikke engang Jens hadde vekket slike følelser i meg. Jeg følte meg som en tenåring og kjente blodet bruse i hele kroppen.
Utover kvelden la jeg merke til at Håkon søkte øynene mine gang på gang, og hele tiden var han interessert i å høre om mine meninger og tanker om det vi diskuterte. Nå la også venninnene mine merke til det som foregikk.
Uten at jeg merket det, forsvant de stille og rolig inn på soverommet. Håkon og jeg ble sittende ut i de små timer og bare prate om løst og fast.
Jeg fortalte ham om jentene mine, men ikke noe om hvordan jeg hadde det med Jens. Det ble bare en klem da vi endelig gikk til sengs. Men det var som om den brente seg inn i kinnet mitt.
Håkon var allerede dratt på jakt da vi sto opp neste dag. Vi skulle gå siste etappe og deretter ta toget hjem. Vel hjemme var alt raskt tilbake til det vante. Innimellom tok jeg frem minnet om Håkon fra den fantastiske kvelden.
Dagene, ukene og månedene gikk.
Les også (+) – Pappa forlot oss. Da jeg fant ham igjen, fortalte han den sjokkerende hemmeligheten
Kunne det være samme mann?
Seks måneder senere lå det plutselig en ny venneforespørsel på Facebook. Jeg skvatt, kunne det virkelig være den samme Håkon?
Skjelvende aksepterte jeg, og noen timer senere lå det en melding på messenger.
Han hadde ikke kunnet glemme meg, praten, vår, smilet mitt. Han hadde egentlig ikke tenkt å ta kontakt, for han ville ikke ødelegge ekteskapet mitt. Men nå ville han likevel ha meg i livet sitt, som en god venn.
Dette var begynnelsen på en intens utveksling av meldinger. Jeg lærte ham bedre å kjenne, og jeg likte det jeg lærte. Derfor var helt naturlig at jeg avtalte å treffe ham over en kopp kaffe da jeg skulle til hjembyen min neste gang.
Idet jeg så ham, var det som å komme hjem til en kjær, gammel venn. En jeg kunne le med og være meg selv sammen med.
Det ene tok det andre, og den kvelden innledet vi et forhold, om enn ikke fysisk, så mentalt. Et par kyss var alt jeg kunne gi ham da.
Gjennom det neste året traff vi hverandre så ofte vi kunne. Han reiste en del til hovedstaden i jobben som journalist, og jeg tok med jentene til besteforeldrene både titt og ofte.
Etter hvert innså jeg at jeg ikke ønsket å dele resten av livet mitt med Jens. Jeg hadde også krav på å være lykkelig, å være meg selv igjen.
En kveld, nesten et år etter at jeg traff Håkon, fortalte jeg Jens at jeg ønsket skilsmisse. Han tok det overraskende bra. Det virket nærmest som om han var lettet.
Jentene var blitt tenåringer da jeg fortalte dem at Jens og jeg skulle skilles, men at vi skulle bo like ved hverandre. Jentene tok nyheten tilsynelatende med stor ro. Begge ville bo hos meg størstedelen av tiden, og Jens gikk med på dette. Jeg var sjeleglad for at jeg ikke mistet jentene mine.
Jeg har aldri angret på avgjørelsen min. Det var som å få livet på nytt. Jeg hadde nok ikke lagt merke til hvor mye av meg selv jeg hadde fortrengt i årene med Jens. Nå var det som jeg fikk en ny vår, og Håkon var der for meg.
Fremdeles bor vi i hver vår by, men vi er kjærester, og jentene har akseptert at mamma har en ny mann. Håkon har søkt på en jobb her i hovedstaden. Jeg kjenner at jeg fryder meg ved tanken på fremtiden, et liv med en rødhåret jeger.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier
