De blå sidene
Mannen min ble veldig opptatt av den nye naboen. Hun var singel og pen, men nå hadde jeg fått nok
Helene kom som et friskt og spennende pust inn i nabolaget. På byggefeltet vårt bodde det bare barnefamilier. Helene var alene, pen og sjarmerende.
Jeg hadde allerede smugtittet på Helene fra kjøkkenvinduet en ukes tid før jeg hilste på henne. Hun hadde kjøpt nabohuset, og det virket som hun skulle bo der alene.
Hun var nok på min alder, i begynnelsen av 30-årene. Hun var pen, slank og alltid smart og moderne kledd.
Jeg fikk hilst på henne en dag vi møttes ved postkassene ned i veien.
– Jeg heter Grete og er din nærmeste nabo. Velkommen hit, sa jeg.
Helene smilte strålende og presenterte seg også.
Hun fortalte at hun hadde fått jobb i kommuneadministrasjonen i bygda vår.
Hun skulle begynne om et par måneder, men hadde valgt å flytte hit såpass tidlig for å komme i orden og bli litt kjent.
– Det er fremdeles bare pappesker hjemme hos meg, men kom og få kaffe på terrassen, der har jeg rukket å gjøre det koselig, sa Helene blidt og gjestfritt.
Vi ble sittende og skravle som gamle kjente en times tid. Helene var utrolig hyggelig og lett å snakke med. Vi hadde lik humor og mange felles interesser.
Etter dette fikk vi stadig bedre kontakt. Helene var annerledes enn de andre nabokonene, som var småbarnsmødre som meg.
Når jeg snakket med dem, handlet det mest om husarbeid og om barna våre. Helene hadde ikke barn og snakket heller aldri noe om kjærester.
Men hun var levende opptatt av mange andre ting, glad i naturen, hadde reist mye og var svært orientert når det gjaldt litteratur, kunst og kultur.
Jeg hadde en nydelig liten datter på seks måneder, og siden Helene hadde hund, så ble det til at vi tok en tur sammen hver formiddag.
Jeg trillet barnevogn, og hun luftet Torleif, som den lille hunden hennes het. Helene var sporty og fortalte at hun var svært interessert i både jakt og fiske.
Sjalusi
Siden det ikke fantes noe organisert tilbud i bygda vår, lurte hun på om hun skulle få det i gang.
Jeg svarte som sant var at mannen min var en ivrig fluefisker, men at jeg aldri hadde delt den interessen, og jeg trodde neppe noen av jentene jeg kjente, ville gjøre det heller.
Helene lo, litt nervøst, la jeg merke til, og kunne opplyse om at i Oslo var fiske en av de «hotteste» tingene for jenter akkurat nå.
– Vi er vel ikke så «hotte» i gjengen vår, da, svarte jeg litt spisst.
Vi drev helst med de tradisjonelle jentetingene. Vi hadde en klubb, og ellers tok vi en tur på byen i ny og ne. Alle var vi jo etablerte med mann og barn, og da begrenset det seg hva man fikk tid til ut over det.
Det var ikke bare interessene til Helene som var spesielle. Måten hun innredet leiligheten sin, var mer trendy enn noe jeg hadde sett før.
Mannen min, Gustav, kommenterte det også etter at han hadde vært inne og hjulpet henne med å feste en skinne i taket som hun skulle ha lyspærer i.
– Temmelig spesielt, sa han, – men stilig. Like stilig som Helene. Det er forresten merkelig at den nydelige jenta ikke har noen kjæreste …
Jeg så på ham og kjente plutselig et stikk av sjalusi.
Da leiligheten var ferdig, holdt Helene innvielsesfest. Hun hadde invitert noen av sine kommende kolleger sammen med Gustav og meg og noen av våre venner som hun hadde truffet gjennom oss.
To andre nabopar var også til stede. Hun fikk mye ros for leiligheten. De fleste var nokså overveldet.
– Liker du den, Grethe? spurte hun. – Du har ikke sagt så mye.
– Den er … Den er spesiell, sa jeg. – Sikkert flott.
Jeg så at hun ble litt lei seg, men jeg visste virkelig ikke hva jeg skulle si. Jeg kunne ikke stå og lyve heller, når sannheten var at den etter min smak var for trendy. Eller var jeg bare misunnelig?
I ukene som fulgte, ble jeg stadig invitert inn til Helene, enten alene eller sammen med Gustav eller en venninne eller to. Og alltid serverte hun en eller annen fiks rett eller et nytt, spennende bakverk hun nettopp hadde fått oppskriften til.
I stedet for å slappe av og kose meg, irriterte jeg meg stadig mer over at alt skulle være så perfekt. Gustav syntes jeg irriterte meg unødig. Hun var da så hyggelig, mente han.
Det var tydelig at de to kom godt overens. De kunne til og med snakke om fiske, noe han aldri hadde kunnet med meg.
Hun er vel ikke typen som er ute etter andre kvinners menn? tenkte jeg i et anspent øyeblikk.
Jeg prøvde å slå tanken fra meg. Men innerst inne murret mistanken. Gustav syntes jo ikke bare at hun var grei og interessant, han hadde jo også sagt at hun var nydelig …
Les også (+): – Min mann var som gutta i TV-serien «Exit»
Jentetur
Et par av mine venninner foreslo at vi måtte ta Helene med i klubben vår.
Jenteklubben hadde eksistert i mange år, og vi pleide å møtes et par ganger i måneden.
En gang i året hadde vi fast jentetur. Siden vi møttes såpass ofte, hadde vi vært enige om at maten ikke skulle være noe prestisjeprosjekt.
Vi laget noe enkelt som heller ikke kostet all verden. Men Helene disket naturligvis opp med scampi første gangen. Hun virket litt oppspilt, slo det meg – kanskje hun var redd for at vi ikke skulle like maten?
Tiden for den årlige jenteturen nærmet seg. Klubben hadde alltid pleid å dra på hotellweekend, enten i Norge eller utenlands. Helene foreslo fisketur.
– Ørretfiske på fjellet. Vi tar med telt og utstyr og det vi trenger.
Jeg regnet ikke med at de andre ville tenne på ideen, men de syntes forslaget var spennende og gikk i gang med planleggingen.
– Jeg var visst den eneste som ikke hadde lyst, sa jeg til Gustav da jeg kom hjem.
Han fleipet med at vi jentene vel snart sto klare til å overta den arenaen også, men han kunne ikke hatt så mye imot det, for neste dag kom han hjem med en splitter ny fiskestang til meg.
– Det nyeste innen stenger. Nå kan du stille opp mot Helene, for det er vel det du er redd for at du ikke klarer, sa han spøkefullt, men det var en liten brodd bak spøken. Hadde han lagt merke til min voksende sjalusi når det gjaldt Helene?
Jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte bli med. Men det var med tungt hjerte jeg pakket sekken full av raggsokker og ullundertøy – i stedet for silkepysj og pen kjole til hotellmiddagen.
Les også (+): Vi er seks venninner som drar på hyttetur sammen hvert år. Årets tur kan ha vært den siste
Jeg ble overrasket
Helene hadde arrangert alt. Transport i minibuss som hun kjørte selv. Musikk og en liten skarp en i bussen hadde hun også sørget for.
Så stemningen var upåklagelig da vi slo opp de to teltene like ved et stort fiskevann langt inne på fjellet. Noen av jentene ville prøve fiskelykken med én gang, selv var jeg så utslitt at jeg bare kveilet meg ned i soveposen og sovnet straks.
Da jeg våknet grytidlig neste morgen, var det allerede noen som romsterte utenfor.
Jeg stakk hodet ut av teltåpningen. Helene holdt på å sette over vann på stormkjøkkenet. Noen minutter senere satt vi nede ved vannet med nytrukket kaffe og morgensolen så vidt tittende over fjellknausen.
På Helenes forslag hadde vi tatt med fiskestengene, som duppet i vannet. Stillheten, det vakre landskapet, solen som var i ferd med å stå opp – mot min vilje måtte jeg innrømme at dagen hadde begynt helt fantastisk.
– Så fin fiskestang du har, kommenterte Helene. – Det er en sånn jeg lenge har ønsket meg, men ikke tatt meg råd til.
– Hadde det ikke vært for den, ville jeg aldri blitt med hit, datt det ut av meg.
Hvorfor sa jeg det? Nå som jeg akkurat hadde begynt å trives, ja, faktisk like denne turen?
– Jeg har forstått at du ikke hadde lyst, sa Helene. – Men jeg er glad du ble med. Av alle jentene i klubben er jeg gladest for at du ble med.
Jeg ble overrasket, følte ikke at jeg hadde vært spesielt overstrømmende mot Helene de siste ukene.
– Det er på tide at jeg forteller hvordan det hele henger sammen, sa Helene.
– Jeg var så usikker da jeg kom hit – på hvordan stedet ville være og på hvordan jeg ville bli mottatt. Så det er noe viktig jeg ikke har fortalt. Jeg har en kjæreste.
– Kjære deg, så hyggelig, sa jeg og kjente hvordan lettelsen skylte gjennom meg.
Da var jeg i hvert fall trygg for min Gustav.
– Når får vi hilse på ham?
– Det er akkurat det, sa Helene. – Det er ingen han. Det er en hun.
– En jente, sa jeg forfjamset. – Hvorfor har du ikke sagt noe om dette før? spurte jeg.
– Jeg våget ikke. Jeg var så redd ingen ville godta det, innrømmet Helene.
I det samme rykket det i stangen min. Jeg grep den, men ante ikke hva jeg skulle gjøre. Heldigvis tok Helene stangen og reddet fangsten i land, en stor, flott ørret.
– Den steker vi til frokost, sa jeg stolt.
Tenk at jeg, som aldri hadde tatt i en fiskestang før, fikk den første fisken. Dette var jammen gøy.
Vi fikk snakket om litt av hvert den dagen, Helene og jeg.
Og jeg må innrømme at jeg så henne i et nytt lys. Det kunne ikke ha vært lett å komme til vårt lille sted, hvor folk tross alt ikke var så tolerante bestandig.
Helene innrømmet at hun hadde vært altfor opptatt av å virke vellykket – i redsel for at ingen ville godta henne når sannheten kom frem.
Det ville den gjøre når kjæresten hennes flyttet inn, for ikke var Helene innstilt på å skjule forholdet.
Jeg svarte som sant var at jeg ikke ville ha noen problemer med å godta henne for den hun var. Og jeg var glad for den tilliten hun hadde vist meg.
– Dessuten kan jeg takke deg for en ny hobby, sa jeg til Helene. – Jeg er redd jeg kommer til å bli like bitt av fiskebasillen som visse andre her!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 09/05 2023.
