DE BLÅ SIDENE
Han var drømmemannen, men han var gift. Jeg ville ha barn, så jeg la en plan...
Jeg hadde i mange år drømt om å finne drømmemannen og få min egen familie. Det skjedde ikke, og for noen måneder siden bestemte jeg meg for å ta grep på egen hånd.
Allerede da jeg var ung, var jeg en litt over gjennomsnittet eventyrlysten jente. Jeg vanket i ulike miljøer og byttet stadig kjærester.
Tidlig i 20-årene reiste jeg til USA for å jobbe som au pair og studere. Jeg fikk noen veldig fine år der, med nye bekjentskaper og mange fantastiske erfaringer. Da jeg kom hjem, syntes jeg det ble kjedelig i den mellomstore byen jeg hadde vokst opp i, og jeg dro til Oslo, hvor jeg fikk jobb.
Mens jeg «levde livet» i hovedstaden, etablerte mine barndomsvenninner seg og fikk barn. Jeg hadde kontakt med dem og fikk ta del i deres lykke gjennom lange samtaler.
At jeg også drømte om en dag å slå meg til ro og bli mor til noen småtroll, var ingen hemmelighet. Jeg har bestandig elsket barn og har vært flink med dem.
Da jeg ble kjæresten til Jon, var det fordi jeg ønsket å satse på ham. Problemet var at han var gift. Ulykkelig gift, selvsagt. Hadde det ikke vært slik, ville jeg ikke ha involvert meg i ham, sa jeg til meg selv.
Bare den som vet hvordan det er å være elskerinnen til en mann man elsker, kan sette seg inn i min situasjon de neste tre årene. Han sa hele tiden at han skulle gå fra kona, men alltid var det en eller annen god grunn til at det ikke kunne skje.
Dagdrømte
Jeg ville så inderlig gjerne at det skulle bli oss og valgte å tro på alle forklaringene hans. Selv om det innerst i hodet danset tanker om at jeg egentlig bare var et hyggelig tidsfordriv.
Jon var smart, kjekk, sjarmerende, romantisk og sporty. Kort sagt: Han hadde alt. Når vi ikke var sammen, dagdrømte jeg om ham og meg og det livet vi en dag skulle få sammen.
Å få to-tre barn var en del av drømmen. Jeg visste at jeg kom til å bli en raus stemor for hans to døtre også, ingen skulle ekskluderes.
Min aller beste venninne sa allerede etter ett år at han aldri kom til å gå fra kona si. Jeg sa at hun tok feil og ville ikke tro at hun hadde rett.
Jeg levde dag for dag og fokuserte på de lykkelige stundene. Når du virkelig er forelsket, nøyer du deg med smuler, det vet jeg av bitter erfaring.
Det jeg opplevde etter tre års lidenskap, var at han – som påsto at han ikke hadde sex med kona – kunne fortelle meg at de ventet barn nummer tre. Han sa det var en «ulykke», men at han og jeg nå måtte roe ned forholdet vårt.
Før den dagen visste jeg ingen ting om kjærlighetssorg. Jeg ante ikke hvor langt ned det var mulig å komme på grunn av et brudd.
Jeg sendte Jon hundrevis av meldinger og tryglet og ba om at vi måtte fortsette å møtes. Etter å ha bedt meg om å slutte å kontakte ham flere ganger, sluttet han å svare.
Jeg flyttet tilbake til hjembyen min og fikk jobb der. Jeg møtte noen menn, men ingen klarte å få hjertet mitt til å banke fortere. Jeg tenkte bare på Jon.
Det var en kamp å holde igjen hver gang jeg fikk lyst til å kontakte ham igjen. Det siste han skrev til meg, var: «Du trenger hjelp. Det er over mellom oss. Det kommer aldri til å bli oss, glem meg!»
Les også (+) Alt virket perfekt hjemme hos oss. Folk skulle bare visst
En syk idé
Jeg klarte til en viss grad å være fornuftig, men samtidig fortsatte jeg å dagdrømme, om en mann som ikke ville ha meg.
Var jeg så full av sorg at jeg tippet over til å bli psykisk syk? Når jeg nå sitter her og skriver, vil jeg på vegne av meg selv svare ja. En idé tok form i hodet mitt, og den var utspekulert og syk. Til min unnskyldning vil jeg si at den også var styrt av kjærlighet.
Det første jeg gjorde, var å sende en SMS til Jon: «Vil bare si at jeg har fått det bra. Håper at du har det fint også. Er lei meg for at jeg ga deg hodebry.» Han svarte med en gang: «Du er tilgitt, godt å høre at det går bra med deg.»
Da jeg fikk den første positivt ladede meldingen fra ham siden bruddet, følte jeg meg overstadig lykkelig. Jeg konkluderte med at han ikke hatet meg likevel.
Jeg ventet i fem uker før jeg sendte neste melding: «Jeg skal til Oslo i forbindelse med jobb neste uke. Har du tid til en kopp kaffe?» «Tror ikke det er så lurt», svarte han. Da ble jeg skuffet, men jeg skrev likevel: «OK, jeg forstår.»
Jeg forsto at jeg måtte gå forsiktig frem, og neste gang jeg kontaktet ham, hadde det gått et halvt år. «OK, på stamstedet vårt klokken 16», fikk jeg som svar.
Jon så sliten ut da vi møttes, og jeg grep sjansen begjærlig. Kort oppsummert hadde jeg passet på at jeg hadde eggløsning.
Ja, jeg hadde stygge planer den dagen for fem måneder siden. Jeg eide ikke skam. Jeg hadde en syk plan om å bli gravid, for så å la være å fortelle ham om barnet. Jeg ønsket meg hans barn, med hans gener.
Vi ga hverandre en klem, og jeg visste at jeg så bra ut. Jeg sa mykt at han så sliten ut. Han sa at det var mye både på jobb og privat. Og at jeg ikke så sliten ut. Jeg spilte lykkelig og lot ham tro at jeg hadde en kjæreste som jeg elsket.
Da vi skulle hver til vårt, tok jeg initiativ til en klem, og det ene tok det andre. Det endte med at han hvisket meg i øret og spurte om vi skulle minnes gode, gamle dager. Så gikk vi til mitt hotellrom og hadde det fantastisk.
Jeg har ikke sett eller hørt fra ham etter det. Da jeg sendte en tekstmelding og skrev takk og la et hjerte bak, fikk jeg ikke svar. Sannheten er at han er ferdig med meg.
Han tror at jeg er i et forhold og har det bra, og at det som skjedde mellom oss, var en slags glipp og definitivt en engangshendelse.
Les også (+) – Pappa forlot oss. Da jeg fant ham igjen, fortalte han den sjokkerende hemmeligheten
Ble gravid
Jeg forsto at jeg var gravid seks uker etter at vi var sammen. I de første to månedene følte jeg meg lykkelig ved tanken på å være frem hans barn. Pappaen til barnet jeg bærer på, er min store kjærlighet. Det rettferdiggjorde alt, sa jeg til meg selv.
Nå er jeg ikke så sikker lenger. Jeg er fem måneder gravid, og det er for sent å ta abort. Jeg venter barn med en mann som ville ha hatet meg om han fikk vite hva jeg har gjort.
Pappaen til jenta jeg vet kommer, kommer aldri til å følge henne opp, og det må jeg ta ansvaret for. Jeg har lurt en mann til å gjøre meg gravid, bevisst og med overlegg.
Det er for sent å reversere min egen dumhet. Fremover må jeg fokusere på mitt nye liv som enslig mor. På min datters fødselsattest kommer det til å stå: «Far: Ukjent.» Kanskje vil jeg aldri kunne fortelle henne sannheten om hvordan hun ble til.
Venner og familie vet ingen ting om hva jeg har rotet meg inn i. De bare vet at jeg er gravid og at pappaen til barnet ikke er inne i bildet.
De spekulerer helt sikkert i årsaken, men det orker jeg ikke å forholde meg til. Først nå er det gått opp for meg hvilket enormt stort ansvar jeg har lagt på egne skuldre.
Jeg deler min historie for å få andre til å tenke seg om hvis de føler seg fristet. Ikke gjør som meg. Velg en mann som vil ha deg og ønsker deg som mor til sitt barn!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
