Da skolen ringte, fikk vi sjokk. Vi ante ingenting

Ikke engang barna våre er bare det vi ser. Noen ganger kan et tilsynelatende vel fungerende barn, som klarer seg godt og som regnes som vellykket, drive med ting som ikke tåler dagens lys.

Fordi jeg vet at vi foreldre ofte kan ta på oss fornektelses-brillene, skal jeg fortelle om hva vi opplevde i vår familie for flere år siden da vi bodde i en drabantby i Oslo.

Vi fremsto som en vel fungerende familie, det vet jeg. Mannen min var trener for fotballaget til sønnen vår og døtrene våre drev med dans og ridning. Hjemme hos oss var det en fin balanse av frihet og grenser. Jeg er lærer, så jeg hadde en god ballast i kraft av min profesjon.

I en søskenflokk har du som regel ulike typer personligheter. Våre tre barn var forskjellige på mange måter, men felles for dem var at de var enkle å ha med å gjøre. Det var ikke store eller kraftige protester når vi satte rammene for deres hverdag.

Jeg har alltid vært tilhenger av å gi barn frihet under ansvar, og dette var et prinsipp, spesielt da de gikk inn i tenårene. Vi så ingen gode grunner til å bekymre oss, for de klarte seg godt, og det var bare godord å få fra lærerne deres da de etter hvert kom seg oppover i klassetrinnene.

Da vår mellomste ble 15 år, hadde det gått bra så lenge at jeg kjente at jeg hadde begynt å slappe veldig av. Jeg skrøt alltid av barna mine når det ble snakket om dem og var ikke redd for å si at jeg var umåtelig stolt av dem.

Les også (+): Jeg gjorde alt for tante og trodde jeg skulle arve

Ble jeg blind på et tidspunkt?

I ettertid har jeg lett med lys og lykte etter ting som kunne ha fortalt meg at min mellomste datter drev med livsfarlige ting, men sannheten er at hun var den samme.

Det eneste som var annerledes var at hun var mer borte hos venner, og at hun dukket opp i venn­innenes klær.

– Vi leser og gjør lekser sammen, og så låner vi av hverandre, sa hun.

Resultatmessig hadde hun de samme karakterene som før, så jeg så ingen grunn til å mistro henne. Jeg hadde selv lånt klær av en venninne som ung og så på det som normalt.

Da skoleledelsen ringte og sa at de hadde rullet opp en gjeng unge som solgte narkotika på skolen, ringte ingen alarmklokker.

Jeg var sikker på at det var jeg som klassekontakt som fikk denne informasjonen, nærmest som en del av prosedyren.

– Så forferdelig!, sa jeg, og spurte om det var noe jeg burde gjøre.

Jeg hørte at rek­toren ble rar, og da jagde det noen følelser i kroppen min.

– Har dette med noen av mine barn å gjøre?, spurte jeg.

Jeg ble fortalt at min mellomste var tatt med narkotika i sekken, og at det ble rullet opp en slags «liga» av unge fra vellykkede hjem. En gjeng som fremsto som heldige og ressurssterke drev med party-dop.

Skolen så selvfølgelig svært alvorlig på saken. Politiet var koblet inn. I møtet med skoleledelsen hadde min datter vært mest opptatt av at jeg ikke måtte få vite noe.

Jeg ville ikke tro det. Da jeg fortalte det til mannen min, nektet også han å tro det. Den uskyldige og pliktoppfyllende datteren vår, i en gjeng som drev med narkotika? Nei, det kunne ikke være sant. Vi følte et behov for å forsvare henne mot anklagene.

I dag ser jeg at følelsene våre ga oss panikk. Da vi hadde fått mer informasjon og hørte fra politiet hva de hadde funnet ut, måtte vi ta det inn-over oss. Det viste seg at vår datter var en av dem som over tid hadde brukt rusmidler, og vi hadde ikke engang merket at noe var galt.

Les også (+): Jeg holdt ut med Tormod for barnas skyld. Det kunne fått alvorlige konsekvenser

Protest

Vi hadde familieråd og etter å ha diskutert situasjonen frem og tilbake, landet mannen min og jeg på en konklusjon; vi ville flytte til en mindre by som vi begge hadde et forhold til fra barndommen. Storby-livet ble for farlig.

Vi innså at vår datter kom til å ha de samme vennene om vi ble boende, og det turte vi ikke å ta sjansen på.

Jeg visste at hun var forelsket i en av guttene i gjengen, og jeg var forberedt på voldsomme protester da vi fortalte om vår plan.

– Jeg flytter ikke sammen med dere, aldri i verden, sa hun.

Jeg tror det var den kraftigste protesten hun noen gang hadde gitt oss.

Det utenkelige var sant. Mens vi søkte jobb et annet sted og forberedte oss på et liv mange mil unna, brukte datteren vår tiden til å love at hun aldri igjen skulle ruse seg.

– Bare vi blir her, skal alt bli annerledes, sa hun.

Jeg måtte ta innover meg at hun allerede som 13-åring brukte narko­tiske stoffer første gang. Det var skremmende.

Mot hennes vilje flyttet vi. Mot hennes søstres ønsker, etablerte vi oss på et nytt sted. Jeg, som inntil da hadde vært en mor som ga barna frihet under ansvar, ble mer opptatt av å ha kontroll.

Det var mye som endret seg i kraft av det som hadde skjedd. De to andre jentene syntes det var urettferdig at deres liv endret seg fordi søsteren hadde vært dum, men sånn måtte det bli.

I dag er jeg først og fremst glad for at vi flyttet den gangen, for selv om det var utfordrende på et nytt sted den første tiden, fikk vi det også bedre. Etter hvert fikk vår mellomste datter to gode venninner som drev med hest, og det fenget henne også.

Vi lot henne ha en hest på fôr og hun brukte ettermiddagene i stallen. Jeg så at hun ble gladere og mer til stede. I kraft av denne endringen innså jeg at alarmklokkene burde ha ringt da vi bodde i Oslo.

Vi har blitt boende i den lille byen siden, og våre døtre betrakter den som sin hjemby. Når vi snakker om Oslo, sier de at de er glad vi flyttet. Da vår mellomste ble voksen, valgte hun å utdanne seg innen barnevern. Målet hennes var å jobbe med vanskeligstilt ungdom. Hun åpnet opp om hva som skjedde da hun selv var barn.

– Mamma, to av de jeg vanket sammen med har ødelagte liv, fortalte hun meg en dag.

Gutten hun var forelsket i ble narkoman. Jeg grøsset da hun fortalte det. Hvordan kunne hennes liv
ha sett ut om vi hadde blitt boende?

Det vi har erfart, har lært meg at såkalt vellykket og velfungerende ungdom også kan ramle «utpå». De vet hva som forventes av dem og blir så alt for flinke til å skjule hva de driver med.

I dag er jeg først og fremst glad for at narkotikasalget på skolen ble oppdaget.

Telefonen jeg fikk om at også min datter var involvert, får meg fremdeles til å grøsse, men jeg er glad den kom da og ikke tre år senere. Da hadde det kanskje vært for sent.

Min erfaring er at det vi opplevde kan skje hvem som helst. Vi kan ikke la oss lure av flinkhet eller gode venner fra «ordentlige» familier. Når det er sagt, vil jeg synliggjøre at det kan være smart å flytte til et mer oversiktlig samfunn om barn havner i et miljø med uønsket påvirkning.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Mannen min lar kroppen forfalle. Nå er han så tykk at jeg ikke orker sex

Sønnen min ville ikke være pappa, så jeg stilte opp. Det fikk uante konsekvenser