DE BLÅ SIDENE
Sønnen min ville ikke være pappa, så jeg stilte opp. Det fikk uante konsekvenser
Da den umodne sønnen min fortalte at han og kjæresten hans skulle bli foreldre,
tenkte jeg at det var akkurat dette han trengte for å bli voksen. Så feil kan man ta.
Tidligere i dag fikk jeg et hyggelig besøk av mitt eldste barnebarn. For en stund siden fikk han vite at han fikk nest beste karakter på masteroppgaven i juss. Nå venter arbeidslivet på ham, og jeg er så inderlig stolt og glad.
For 25 år siden var situasjonen en helt annen. Jeg glemmer ikke da sønnen min, Petter, kom hjem og sa at han og kjæresten skulle bli foreldre.
Han var ikke en veldig moden ung mann, kanskje tvert imot.
Han droppet ut av videregående skole, festet mye, holdt ikke på en jobb lenge og levde ganske så ansvarsløst – til min store fortvilelse. Men jeg tenkte at dette kom til å gjøre ham voksen og at det var akkurat det han trengte.
Fortsatte å feste
Så feil det er mulig å ta når man bestemmer seg for å tro det beste, tenker jeg i dag. Men den gangen lot jeg meg begeistre og begynte å strikke babytøy.
Kjæresten hans var tre år yngre enn ham og gikk i lære som frisør. Hun var en søt, ung pike som jeg likte, selv om jeg kanskje ikke syntes det var så mye tak i henne. Fordi hun var litt ettergivende, kunne sønnen min farte rundt og feste med uansvarlige kamerater.
Jeg sa til henne mange ganger at hun måtte være mer bestemt, men det hjalp ikke.
Jeg trodde altså at å få et barn ville gjøre sønnen min voksen og ansvarlig. Jeg var selv akkurat blitt samboer med en mann etter å ha vært enslig i noen år, og jeg hadde det veldig bra. Jeg nøt å ha funnet en å dele hverdagene med og følte virkelig at jeg elsket Knut, som også hadde vært gift før. Han hadde også to voksne barn, akkurat som jeg.
Planla reising
Også samboeren min trodde at sønnen min ville ha godt av å bli far.
Selv la vi planer for et liv uten barn, med mye reising og dyrking av vår felles interesse for lange turer i den norske fjellheimen. Å møtes i vår alder var perfekt. Nå hadde vi tid til å dyrke kjærligheten, var vi enige om.
Mens kjæresten til sønnen min gikk gravid, fortsatte han å være rotløs. Forholdet deres var av og på i månedene som fulgte.
Da hun skulle føde, fikk jeg en telefon fra en gråtende ung kvinne som ba meg pent om å bli med på sykehuset. Petter var ikke hjemme, og hun fikk ikke tak i ham.
Det var jeg som holdt barnebarnet mitt i armene først, og det var et følelsesmessig sterkt øyeblikk. Han var så rynkete og vakker som bare et nyfødt barn kan være. Sorgen min var at sønnen min ikke var hos sin lille familie. Det gjorde meg rasende, faktisk.
Stilte ikke opp
For å gjøre en lang historie kort: Petter stilte ikke opp for barnet sitt i det hele tatt. Han dro fra kjæresten og fikk en ny venninne, og han viste liten eller ingen interesse for den skjønne sønnen sin.
Å snakke med ham nyttet ikke, han ga blaffen. Jeg oppdro ham til å bli et godt menneske, derfor var dette uforståelig og utilgivelig for meg.
Mammaen til barnebarnet mitt var alene. Faren hennes var død, og moren var alvorlig syk og bodde i Sverige. Jeg forsto at jeg var den eneste som kunne stille opp for henne, og bestemte meg for å gjøre nettopp det.
Det gikk ikke lang tid før samboeren min reagerte på intensiteten i dette. Han spurte om jeg hadde tenkt å fortsette å bruke så mye tid på bestemorsrollen. Han mente dette gikk på bekostning av oss to, og at dette ikke var mitt ansvar.
Skapte konflikt
Det ble konflikter mellom ham og meg. Hver gang jeg hadde lille Joakim hos oss, demonstrerte min bedre halvdel hva han mente om det ved å pakke sekken og dra på tur alene. Han sa det ikke var slik vi to skulle ha det.
Etter hvert som tiden gikk, ble ting verre og verre. Da Joakim skulle begynne i barnehagen fordi moren måtte på jobb igjen, trengte hun avlastning og hjelp fordi hun arbeidet skift.
Jeg følte at jeg måtte stille opp, for hun hadde ingen andre. Når sant skal sies, var det et slit, men først og fremst var det en glede. Jeg elsket det lille barnebarnet mitt.
Jeg elsket samboeren min også. Når det bare var ham og meg på tur, følte jeg meg tvers igjennom lykkelig. Dessverre kom vi til et punkt der jeg ble tvunget til å ta et valg.
Jeg var såvidt 40 år da jeg ble bestemor.
Knut sa at han ikke kunne leve sammen med en dame som hadde et lite barn halvparten av tiden. Han var ferdig med små barn.
Valgte barnebarnet
På et vis forsto jeg hva han mente. Men på den annen side kunne jeg ikke svikte Joakim. Han var sviktet nok fra før, gjennom fraværet av en pappa, og den pappaen var min sønn. Derfor føltes situasjonen også som mitt ansvar.
Jeg valgte Joakim. Mannen jeg elsket, flyttet ut, og jeg følte sorg. Men hver gang jeg fikk min treårige sjarmør inn i huset, var alt det triste glemt.
Han var min solstråle. Jeg lovet meg selv at jeg skulle gi ham alt det han trengte for å få en god oppvekst.
I enda større grad enn jeg gjorde med sønnen min, la jeg vekt på å gjøre lekser sammen med Joakim. Han var så nysgjerrig og lærenem at det var en fryd.
Mammaen var alltid så stolt når hun hadde vært på konferansetimer, for lærerne skrøt slik av ham. Hun sa at han var så flink takket være meg, for hun hadde aldri vært så veldig skoleflink selv.
Ble aldri voksen
Nå har jeg fått meg ny en venn. Vi bor ikke sammen, for han har også familie som han bruker tid på. Men vi går turer sammen og spiser middag sammen to–tre dager i uken.
Hva min voksne sønn angår, så er han egentlig aldri blitt helt voksen.
Han har vært pappa etter innfallsmetoden og har ikke stilt opp slik en pappa bør og skal.
Les også (+) Jeg trodde venninnen min skulle bli takknemlig, men neida!
Har aldri angret
I dag har han en voksen sønn som er langt mer reflektert og ansvarsbevisst enn han selv. Slik kan det gå.
Jeg vet at mange ser på meg som en kvinne som ofret alt for et barnebarn. Og de har rett, jeg gjorde det. Men det skal de vite: Jeg har ikke angret ett sekund!
Når jeg ser Joakim, så flott og fullstendig til stede i sitt eget liv, fylles jeg med takknemlighet og stolthet. Jeg er så glad for at jeg valgte ham fremfor voksen, egoistisk kjærlighet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 04/10 2021, og sist oppdatert 04/01 2022.
