Mannen min lar kroppen forfalle. Nå er han så tykk at jeg ikke orker sex

Per og jeg møttes da vi var midt i 20-årene. Jeg forgudet både personen og kroppen hans. Han var kraftig, ja, men det var deilig fordi jeg følte meg så slank og nett sammen med ham.

Han levde et aktivt liv og var sporty og glad, så de 10 ekstra kiloene betydde ingen ting.

Selv er jeg en helt alminnelig dame utseendemessig. Helt fra jeg var barn har jeg vært gjennomsnittlig i det meste. Passe flink på skolen, normalt slank, alminnelig pen. Til mitt hell lengtet jeg ikke etter å bli en annen. Jeg har vært tilfreds og glad nesten hele veien.

Jeg var fornøyd med kroppen min som den var. Jeg spilte håndball, og vi var friske og sunne og hadde et naturlig forhold til former og kropp. Jeg forteller dette for å synliggjøre at jeg har hatt en sunn innstilling til mat og vekt.

Skulle holde sammen

Som andre unge kvinner på min alder, drømte jeg om å slå meg til ro. Foreldrene mine ble skilt da jeg var 12 år, og jeg var bestemt på å finne en mann å dele resten av livet med. Skilsmisse skulle jeg unngå, det var bare å bestemme seg, mente jeg.

Jeg møtte Per og bestemte meg. Han møtte meg og bestemte seg. Vi var to unge mennesker som var skjønt enige om at foreldregenerasjonen gikk fra hverandre for lett. Vi var familiemennesker og skulle gi barna våre trygghet, først og fremst.

Det er 10 år siden jeg giftet meg med Per. Jeg hengte meg ikke opp i at han aldri hadde drevet med sport, for han likte å leke og kaste ball på stranden og ble med meg på tur i skogen. At jeg var sterkere, raskere og mer utholdende enn ham, syntes jeg bare var morsomt.

Kul på magen

Når jeg ser på bildene fra den gangen, er det lett å si at jeg var blindet av forelskelse. Det jeg så på som «litt kraftig» var i virkeligheten en solid bilring rundt livet. Han hadde allerede da en kul på magen, selv om han bare var 27 år. Men jeg elsket ham.

Når han slo armene rundt meg og holdt meg fast, tenkte jeg at det var det aller beste stedet i verden å være.

Jeg ble gravid og la naturligvis på meg. Det rare var at mannen min la på seg i takt med meg. På dette tidspunktet var jeg naturligvis mest opptatt av meg selv og min egen kropp, så jeg hengte meg ikke opp i dette.

At mannen min ble 20 kilo tyngre i løpet av svangerskapet mitt, er ikke tull. Fra å være litt korpulent, ble han faktisk tykk. Jeg hadde 10 kilo ekstra etter fødselen og var bestemt på å få dem bort.

Jeg sa til Per at vi skulle kvitte oss med fettet sammen. Jeg la ikke opp til noen slankekur, men handlet sunn og god mat som jeg tilberedte og serverte. Vi spiste oftere og litt mindre.

Les også (+) – Jeg ba om skilsmisse. Som jeg angrer!

La på seg mer

Jeg var tilbake til normalen etter et halvt år, men dessverre gjaldt ikke det min bedre halvdel. Tvert imot, han la på seg enda mer. Jeg begynte å merke at han ble så tung at han ble lat og tiltaksløs. Når han kom hjem fra jobb, satte han seg i sofaen foran fjernsynet.

I årene som er gått siden vi ble foreldre første gang, har han bare vokst og blitt større og større. I dag veier han 50 kilo for mye og har så mye å bære på at han knapt orker noe.

Vi har aktive barn på åtte og ti år, og faren deres elsker dem og kjører dem overalt. Men han klarer ikke å løpe og leke med dem fordi han har vondt i knærne og veier for mye.

Per er snill, og han svikter meg ikke. Han er trofast og elsker meg og guttene våre. Det er mye som er bra. Problemet er at han gir blaffen i egen kropp og helse. Vårt familieliv lider under hans overvekt.

Vårt seksualliv er fraværende fordi jeg ikke orker å være nær ham fordi han er blitt så stor og tung.

Lever farlig

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg på en rolig og behersket måte har sagt at han må ta grep. Jeg har sagt det ikke er for å være slem eller såre ham. Det er fordi vi ønsker å beholde ham lenge. Han lever farlig. Han sukker og sier at jeg maser. «Det er min kropp, la meg være», er yndlingsuttrykket hans.

Mannen min spiser sunn mat hjemme, men lever ut matbegjæret sitt når han er ute og kjører. Fordi han er sjåfør av yrke, er det lett å finne steder å handle usunne ting å dytte i seg. Jeg vet at han handler pølser, cola og boller på bensinstasjoner, og at han kjøper kebab når han har levert barna på fritidsaktiviteter.

En gang tok jeg grep og meldte ham på et livsstilskurs, men han møtte bare opp første kurskveld. Han sa det ikke var noe for ham, og at jeg måtte være glad i ham som han var. Han var sur og mutt og sa at han var lei av å bli dirigert.

Feit pappa

Jeg ble lei meg. Guttene våre har spurt meg om hvorfor pappa er så tykk, så de ser det også. Kanskje har noen slengt noen stygge kommentarer til dem om den feite pappaen, hva vet jeg.

Jeg er ikke hysterisk opptatt av kalorier og kropp. Men nå har overvekten til mannen min gått så langt at jeg faktisk vurderer å gå fra ham. Jeg har ikke klart å si at jeg ikke orker å være nær ham lenger, og at det er derfor jeg avviser intimitet.

Jeg synes rett og slett at han er blitt ekkel. Noe slikt kan jeg ikke fortelle ham, så slem vil jeg ikke være, men faktisk er det sannheten. Jeg synes at han behandler kroppen sin som en søppelboks, og når han legger seg, og jeg kjenner at sengen nesten gir etter, har jeg mest lyst til å gråte.

Det verste er likevel helserisikoen han løper fordi han stapper i seg mat og fett som leirer seg i blodårene og gjør ham utsatt for hjerteinfarkt og hjerneblødning. Han er blitt så tung at han blir svett og andpusten bare av å gå fra huset til bilen en sommerdag.

Les også (+) Når barna blir myndige, må jeg ta en alvorsprat med mannen min

Klarer det ikke

Når vi som familie skal hygge oss, for eksempel ved å gå i dyreparken, ender det med at han setter seg på en benk og sier at han venter på oss der. Fellesskapet er ødelagt på grunn av overvekten hans.

Jeg tror at jeg et sted i hjertet mitt fortsatt elsker Per. Men de gode og varme følelsene er fraværende fordi han lever som han gjør.

Han kunne ha vist meg og barna respekt og forsøkt å ta grep. I stedet bare fortsetter han å spise og spise.

Hvis ting ikke endrer seg, ser jeg ingen annen utvei enn å gå fra ham. Jeg klarer ikke å leve med frustrasjonen over at han behandler kroppen sin så elendig som han gjør. Jeg håper at han våkner opp og at vi redder familielivet.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller