LESERNE FORTELLER
Mamma ville skilles, men da fant pappa frem ektepakten hun signerte for 20 år siden
Pappas familie aksepterte aldri mamma for hun var ikke fin nok. Så skulle de skilles.
Når en person fra en velstående slekt gifter seg med en som kommer fra «ingenting», blir det ofte ikke felleseie. Min mor fikk smertelig erfare det da hun ville gå ut av et 20 år langt ekteskap.
Pappa hadde særeie fordi det var «regelen» i hans familie.
– Vi har erfart hva som kan skje hvis en andrepart får sin andel av familieverdiene. Slik unngår vi at lykkejegere stikker av med noe som rettmessig ikke er deres, husker jeg at faren min sa en gang.
Mamma og pappa giftet seg da de var midt i 20-årene. Etter hva jeg har forstått, måtte det være kjærlighet, for han valgte henne selv om foreldrene ikke var begeistret for moren min. De mente at hun ikke var bra nok. Hun hadde hverken penger eller utdannelse.
Min mor kom ikke fra en fin familie, men fra enkle kår. Hun vokste opp i en kommunal bolig i en stor by og var ikke vant til luksus. Jeg vet at pappa forelsket seg i henne fordi hun var så pen. Bilder fra hennes unge år viser en eksepsjonelt vakker jente med en enorm utstråling.
Pappa gjorde mamma til en stilig dame, og ja, det er ikke til å legge skjul på at hun likte å bli «fin frue». Hun var jenta som hadde kuppet prinsen, og venninnene hennes var uten tvil misunnelige.
Hva slags avtaler som ble gjort da de ble gift og hun flyttet inn i hans hus, tror jeg egentlig ikke at hun forsto innholdet av den gangen. Han hadde særeie på alt, og det ble skrevet en ektepakt som sa at hun ikke fikk noe hvis ekteskapet opphørte.
Mamma signerte, selvfølgelig fordi hun elsket faren min og ikke så for seg at de noen gang kom til å gå fra hverandre.
Jeg vokste opp i et flott hjem og hadde det bra. Jeg trodde at foreldrene mine hadde et godt samliv.
Vi hadde hus, to hytter og fine biler, og mamma livnærte seg som kunstner, trodde jeg. I ettertid har pappa kalt dette «hennes lekekasse» fordi det ikke brakte penger inn.
Å være min mor var ikke bare lett, for det var mange som mente mye om henne i svigerfamilien. De ønsket ikke at hennes foreldre skulle komme i samme selskaper som dem, og det skinte gjennom hvorfor: De skammet seg over både fremtoning og bakgrunn. Som uføretrygdede mennesker ble de sett på som unyttige og ingenting verdt.
Mamma og pappa hadde ofte krangler om disse tingene, og han støttet sine foreldre.
– Dine foreldre er friske nok til mye annet. De kunne ha hatt en jobb i det minste, sa han bare.
Les også (+): Mannen min flyttet sammen med min beste venninne. Da tok jeg et drastisk valg
Ulykkelig gift
Da jeg var 19 år gammel, orket ikke mamma mer. Hun hadde vært ulykkelig i mange år, ifølge henne selv, og var lei av å bli tråkket og sett ned på.
– Han kommer alltid til å se på meg som mindre verdt, sa hun til meg.
Det opprørte meg at de skulle skilles, men jeg forsto henne på et vis. Pappa ble sint og kalte henne utakknemlig, og han sa rett ut at hun hadde levd på ham i alle årene de hadde holdt sammen.
Hadde han i stedet vist selvinnsikt, tror jeg at mamma hadde kunnet endre mening, men fordi han bare viste den siden hun var lei av, pakket hun sakene og dro.
Hun flyttet inn til en god ungdomsvenninne som var blitt alene.
– Men hvor skal du bo etterpå? spurte jeg.
– Noe får jeg vel med meg ut av ekteskapet, svarte hun.
Det hun fikk med seg ut, var forsvinnende lite og på ingen måte nok til å skaffe seg egen bolig i et opphetet marked. Det viste seg at hun hadde signert sin egen skjebne. Pappa eide alt. Hun fikk med seg en bil og noen hundre tusen kroner. Punktum.
Jeg sa til faren min at han kunne ha hjulpet mamma mer, men da ble han irritert og minnet om at det var hun som valgte å gå fra ham.
– Det er slutt på tiden da ektefeller var pliktet til å forsørge sine ekskoner. For første gang i livet må hun klare seg selv, forklarte han meg.
Det var samtaler mellom besteforeldrene mine og pappa, og de snakket om mammas nye liv. De mente at hun hadde godt av å måtte oppsøke NAV og oppdage livets realiteter. Først da ville hun forstå hvor privilegert hun hadde vært.
Men mamma bet tennene sammen og lot seg ikke knekke.
Hun fant en leilighet hun leide og begynte i fast jobb for første gang – i en strikkebutikk.
Lønnen var lav, og hun innså at hun ikke kunne eie en bolig. Da jeg spurte om hun hadde angret på at hun forlot pappa, sa hun bestemt nei.
Les også (+): Jeg hadde vært utro. Straffen hans var knallhard
«Penger er ikke alt»
Jeg så at hun slet. Selv begynte jeg på studier og fikk penger av pappa. Da jeg hadde fått en bachelorgrad, fikk jeg en solid sum på min bankkonto. Det første jeg tenkte, var at jeg ville hjelpe mamma til å komme seg ut av den triste leiligheten hun leide. Med min hjelp kunne hun kjøpe et lite hus.
– Kjære, jeg vet ikke hva jeg skal si eller om jeg kan ta imot det, hva vil pappa si?, var hennes reaksjon.
Jeg sa at han ikke brydde seg med hva jeg brukte pengene på, for det var det jeg trodde. Jeg var voksen og gjorde som jeg ønsket. Han hadde gitt meg en sum som jeg kunne bestemme over.
Jeg visste ikke på det tidspunktet at pappa var medeier av kontoen min og at han kunne se hva jeg gjorde med mine penger. Da han så at jeg overførte et stort beløp til mamma, kalte han meg inn på kontoret og gjorde det klart at han krevde alle pengene tilbake. Forskuddet på arv var ikke lenger en realitet.
Å oppdage at din egen far, som har praktisk talt ubegrenset med verdier, ikke unner moren din et godt liv etter mer enn 20 års ekteskap, er ikke bare trist, men også sjokkerende. Han var urokkelig, og jeg måtte be mamma om å sende pengene tilbake.
– Ikke vær lei deg, dette hadde jeg forventet, sa hun.
Det har gått noen år, og selv om pappa er til stede i mitt liv og vi snakker sammen jevnlig, klarer jeg ikke å respektere ham som menneske. Jeg ser en mamma som strever for å klare seg og får ikke lov til å hjelpe henne.
Min økonomi blir kontrollert. Pappa har sagt at han slutter å støtte meg økonomisk i studier hvis jeg nekter ham å ha bruksrett på kontoen min.
Hvordan en mann som en gang elsket, kan bli så full av smålighet og hevn, forstår jeg ikke. Han er låst i sin firkantede måte å være på og unner ikke mamma noe godt.
Slik det er nå, håper jeg at han dør før henne, slik at jeg kan gi henne deler av min arv.
Det er tross alt ikke kriminelt å skille seg. Hadde han behandlet mamma bedre, ville hun dessuten ikke ha forlatt ham.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
Denne saken ble første gang publisert 12/12 2021, og sist oppdatert 09/07 2022.
