Jeg var så forelsket og vi flyttet sammen. Det skulle jeg angre på

Jeg var i begynnelsen av tyveårene, hadde sosial angst og hadde ikke verdens beste selvtillit. Jeg ønsket så veldig å bli kjent med nye mennesker, og kanskje finne en kjæreste, men på grunn av angsten var det vanskelig.

Derfor meldte jeg meg inn i en nett-tjeneste der man kunne bli kjent med nye mennesker over hele landet. Jeg var flinkere til å uttrykke meg skriftlig enn verbalt, så denne arenaen passet meg perfekt. Her kunne jeg sitte trygt og godt hjemme i min egen stue og bli kjent med mennesker, uten å måtte stå ansikt til ansikt med dem.

Drømmemannen

Det var slik jeg møtte min aller første samboer. Vi skrev med hverandre i noen uker før vi møttes i virkeligheten.

Etter det første møtet var jeg solgt. Han var kjekk og like sjarmerende som på nettet. Vi endret begge status på nettsiden til «i et forhold». Vi linket også til hverandres sider, slik at alle der inne kunne se at vi var et par. Jeg var så stolt.

Dessverre bodde vi langt fra hverandre, så vi kunne bare møtes i helgene. Jeg savnet ham så fryktelig hver gang han reiste hjem etter å ha besøkt meg. Så da han etter noen måneder spurte om vi skulle flytte sammen i hans leilighet, sa jeg ja uten å tenke meg om.

Familie og venner var skeptiske og fulle av advarsler om at dette gikk altfor fort, men jeg nektet å høre. Ingenting skulle hindre meg fra å være sammen med drømmemannen min.

En varselklokke

De første ukene var fantastisk flotte. Leiligheten var fin, og det var en eneste stor glede å endelig få være sammen med kjæresten min hver dag. Jeg fikk også et vikariat i en jobb jeg trivdes godt i, så livet smilte til meg.

Det eneste jeg savnet var venninnen min. Jeg var så vant til å ha daglig kontakt med henne. Selv om jeg stortrivdes på det nye stedet, savnet jeg henne.

I begynnelsen ringte vi hverandre ofte. Men jeg merket fort at dette ikke var noe jeg kunne gjøre uten at samboeren min skulle ta del i det. Han satt nærmest oppå meg for å høre hva vi snakket om, noe jeg følte var veldig ubehagelig.

Da jeg konfronterte ham med dette en dag, ble han sint. Jeg hadde vel ikke noen hemmeligheter for ham, så da gjorde det vel ikke noe om han hørte på? Jeg forsikret ham om at det ikke var tilfelle og orket ikke diskutere det noe mer.

Tiden gikk, og savnet etter de der hjemme ble større. Ting var ikke lenger like rosenrødt med kjæresten. Han begynte etter hvert å vise sider av seg selv som jeg ble usikker på. Jeg var fremdeles forelsket og veldig glad i ham, men et sted i underbevisstheten ringte en varselklokke.

Kontrollerende

Det begynte med at han ble mer og mer kontrollerende. Hvis jeg var ute av leiligheten uten at han var med, skulle han vite alt jeg hadde gjort, og hvem jeg hadde hatt kontakt med. I lengden ble det så slitsomt at jeg til slutt bare holdt meg hjemme.

Jeg hadde også sluttet å ringe venninnen min. Det var så ukomfortabelt at han alltid skulle lytte til samtalene våre. Jeg merket meg også at han ofte snakket negativt om kolleger, venner og ekskjærester.

En helg ringte en av vennene hans og fortalte at han var blitt syk. Han spurte om samboeren min kunne kjøre ham på legevakta. Men samboeren min bare lo av ham og sa at han neppe var sykere enn at han kunne ta en taxi. Han viste aldri empati for mennesker som hadde det vondt, og det skremte meg.

Mishandlet meg

En helg jeg hadde bestemt meg for å reise hjem på besøk, begynte vi å krangle. Han nektet meg rett og slett å dra, og jeg ble kjempefrustrert. Hvilken rett hadde han til å kontrollere meg på denne måten? Til slutt skrek jeg til ham at han ikke eide meg.

Da slo han meg så hardt i ansiktet at jeg sank sammen på gulvet. Han sa jeg ikke måtte tro jeg kunne stå sånn å skrike til ham. Han forlot meg liggende på gulvet og satte seg i sofaen for å se på TV, som om ingenting hadde hendt. Det var da jeg skulle ha reist og aldri kommet tilbake. Men jeg var livredd for hva han kunne finne på hvis jeg gikk ut døra, så jeg ble.

Jeg var for skamfull til å fortelle noen om hvordan jeg hadde det. Jeg følte meg så dum som ikke hadde lyttet til advarslene om at det var for tidlig å flytte sammen. Jeg hadde vært sta og påståelig og ville ikke innrømme overfor noen at jeg hadde gjort en feil.

Så lenge jeg føyet meg etter hans ønsker og regler, hadde vi det fint sammen. Men så snart jeg sa eller gjorde noe feil, kom straffen. Han mishandlet meg både fysisk og psykisk, helt til jeg bare var en skygge av meg selv.

Det verste var at han på et merkelig vis fikk meg til å tro at jeg selv hadde skyld i alt det negative som hendte. Jeg mistet ikke bare meg selv i denne perioden.

Kontakten med alle der hjemme var nærmest ikke-eksisterende fordi jeg så sjelden ringte eller tok telefonen når de forsøkte å ta kontakt.

Psykopat

En dag var jeg så sliten at jeg ringte jobben og sa jeg var syk. Samboeren min var på jobb, så jeg hadde flere timer jeg bare kunne være alene og puste ut. Jeg vet ikke hvorfor jeg kom til å tenke på nettprofilen min, men jeg logget meg inn der.

I innboksen hadde jeg fått to mailer, begge fra ekskjæresten til samboeren min. De var sendt for flere måneder siden, men jeg så dem først nå. Innholdet var rystende. Jeg måtte lese det flere ganger før jeg klarte å få med meg alt, for jeg bare skalv og gråt.

Det viste seg at hun hadde forsøkt å advare meg da hun så på profilene våre at vi var blitt kjærester. Hun, og flere med henne, hadde vært offer for denne mannen, skrev hun. Han var en ordentlig sjarmør i starten, men når man hadde vært sammen en stund, viste han sitt sanne jeg. Hun skrev at han var en psykopat, og at jeg gjorde klokest i å avslutte forholdet før det var for sent.

Flyktet

Nå forsto jeg at jeg ikke lenger kunne holde dette hemmelig. Med skjelvende fingre ringte jeg venninnen min, livredd for at hun skulle avvise meg på samme måte som jeg hadde avvist henne. Det gjorde hun heldigvis ikke.

Boblen sprakk, og jeg fortalte alt. Hun ba meg umiddelbart pakke sakene mine, bare det mest nødvendige, og komme meg ut av leiligheten til et sikkert sted. Hun skulle sørge for at jeg kom meg hjem, selv om det kunne ta noen timer på grunn av den lange reiseveien.

Jeg kikket på klokken og så at jeg hadde tid nok, bare samboeren min ikke kom tidlig hjem. Jeg pakket så raskt jeg kunne, men hele tiden med ambivalente følelser. Jeg var så redd for å bli alene. Men jeg var like redd for å bli, for jeg hadde det ikke bra der jeg var. Heldigvis seiret fornuften, og jeg kom meg ut.

Les også (+) Vi prøvde å få barn. Det han gjorde, var helt utilgivelig

Takknemlig

I tiden som fulgte, ringte samboeren min meg flere ganger. Han skrev de fineste meldinger og tryglet om at jeg måtte komme tilbake. Jeg gjennomskuet heldigvis spillet hans, for nå var skylappene mine borte.

Det var grusomt å bli alene igjen. Jeg måtte flytte hjem til foreldrene mine før jeg fikk ordnet meg ny jobb og egen bolig. Det tok tid å finne tilbake til seg selv igjen, men sakte, men sikkert kom jeg meg på bena.

Jeg er så takknemlig for at venninnen min var så bestemt den gangen jeg ringte, og at hun fikk overtalt meg til å reise hjem. Uten henne tør jeg ikke tenke på hvordan livet mitt ville vært i dag.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller