SAMTALE I NATTEN
Sjefen min gjorde alt han kunne for å knekke meg
Sjefen vet mest og best, og dermed basta! Maria lærte raskt hva som var hennes plass i avdelingens interne hierarki. Men hun nektet å være nikkedukke, og det skulle straffe seg.
– Jeg hadde vært ansatt i bare to uker da det skjedde første gang. Vi hadde avdelingsmøte og sjefen kom til kort i diskusjon om en sak. Da slo han neven i bordet og utbrøt: «Hold kjeft, det er jeg som er sjef!» Det ble så stille at man kunne hørt en knappenål falle, forteller Maria (51).
– Jeg skal hilse og si at Gunnar var sjef, fortsetter hun hoderistende.
– Deretter skiftet han tema. Diktatoren hadde talt!
Maria er ikke redd sjefen sin. Hun er likevel urolig nok til at hun ikke vil møtes offentlig når hun skal fortelle sin historie.
Hun har sagt opp jobben sin i en offentlig etat og skal snart slutte, etter tre år. Hun orker ikke lenger å forholde seg til lederens luner.
Ønsket full kontroll
Maria kommer hjem til meg en formiddag. Vi fyrer i peisen og drikker te. Jeg kan merke at hun er anspent, før hun har snakket seg varm og senker skuldrene. Det brune blikket smalner i sinne etter hvert som hun i all fortrolighet forteller om problemene hun har opplevd på jobben.
– Våren for snart tre år siden begynte jeg i ny jobb i en offentlig etat. Stillingen medførte mye ansvar, og jeg var veldig fornøyd, smiler Maria.
Sjefen Gunnar tok henne imot med åpne armer, og hun følte til å begynne med at hun fløt på en positiv strøm.
– Jeg kom raskt inn i sakene og begynte å stille spørsmål og gjøre oppgaver på eget initiativ. Det var ikke så populært.
Maria merket fort at sjefen kontrollerte kollegene hennes med et usynlig språk. Stengt kontordør: «Hold deg unna.» Så plutselig åpen dør: «Du skulle vært her i går!» Gunnar forventet at små hint ble forstått. Mannen styrte avdelingen med en blanding av kroppsspråk, ordrer, blikk og ironi. Han trivdes best når han selv pratet.
Gunnar var Sjef med stor S og mente å vite alt – selv om det ikke stemte overens med andres erfaring og faglige tyngde. Han ville ha full kontroll og mislikte dem han syntes viste for mye initiativ.
– Hva gjorde dette med arbeidsmiljøet?
– Ikke så mye for meg helt i begynnelsen, men jeg merket fort hvem som fikk overleppesvette på grunn av ham og hvem som ikke fikk det, sier hun.
Maria er en nett kvinne med et våkent blikk, og hun setter sin ære i å gjøre en god jobb. Det å «levere» er en selvfølge. Med hendene i fanget forteller hun om et stadig dårligere arbeidsmiljø.
– Sjefen insisterte på å ha rett, men jeg fant meg ikke i det jeg visste var feil. Og jeg tidde ikke på grunn av blikk, ignorering eller ironi. Jeg ville ikke la meg skremme. Kollegene mine hadde vært igjennom samme prosess, helt til de tilpasset seg Gunnars humørsyke. Jeg nektet det.
– Hvordan utviklet det seg mellom dere?
– Han ekskluderte meg, «glemte» å gi beskjeder, var morsom på min bekostning og begynte å fabrikkere løgner, sier Maria med sort blikk.
– Min respons var til slutt å gå til sjefen hans. Da ble det vonde bare verre. Jeg fikk skuffende nok ingen hjelp ...
Maria begynte å føle psykisk stress. Den før så effektive kvinnen ble usikker og frustrert.
Les også (+) Jeg nektet å godta min nye svigerdatter
Utspekulert
Gunnar kunne ikke tas på mye. Blikk, latter og kroppsspråk er vanskelig å bevise. Men det opplevdes psykisk utmattende.
– Han ansatte ikke flere kvinner etter meg. Flinke damer ble for slitsomt. Han tok derimot inn unge menn som for ham var lettere å forme i «sitt bilde».
Sjefen sa aldri noe til Maria foran andre. Men i enerom fikk hun direkte beskjed om å holde kjeft i fellesmøter. Og Gunnar lot det skinne klart igjennom at han ønsket henne vekk.
– Jeg mistet nesten selvrespekten. Fastlegen henviste meg til psykolog.
– Hjalp det?
– Ja! Jeg var ikke i en samarbeidskonflikt, jeg sto under et maktmisbruk.
Maria er blek i kinnene mens hun forteller at hun likevel valgte å kaste inn håndkleet og si opp jobben. De siste månedene har hun vært sykmeldt.
– Sjefen tror nok at han har vunnet. Men jeg har hatt møter med HR-avdelingen i organisasjonen, og de vet at han har vært et problem i årevis. Siden jeg har levert en grundig rapport om mitt tilfelle, er de nødt til å reagere. Gi ham en advarsel, fjerne ham. Jeg holdt ut lenger enn de fleste som kjempet imot Gunnar. Hadde dette vært i det private næringsliv, ville han fått fyken for lengst, sier Maria.
Les også (+): Jeg var utro og flyttet inn til min nye kjæreste. Så skulle barna mine komme på besøk
Går videre
– Hvorfor er han sånn?
– Jeg tror at Gunnar har et selvbilde som han ikke greier å fylle. Han ser seg selv som super og behandler andre ut fra det ståstedet. Etter min mening har han psykopatiske trekk. Han er i utgangspunktet sjarmerende, men er direkte farlig for andre når det ikke går hans vei.
Maria sukker og forteller at Gunnar er dårlig likt i hele etaten. Folk holder seg unna ham.
Selv skal hun få slippe å se mannen igjen, forhåpentlig for alltid.
– Jeg har fått jobbtilbud fra et privat selskap og kommer til å takke ja. Da skal jeg bli mitt effektive jeg igjen. Det gleder jeg meg til, sier hun med varme i blikket.
– Gunnar kommer til å få bråk i kjølvannet av min sak. Det unner jeg ham av hele mitt hjerte. En sånn type burde ikke ha med andre mennesker å gjøre. Helt ærlig, så synes jeg at han fortjener å miste jobben sin.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
