Brevet jeg aldri sendte

Kjære søster, du tror sikkert at jeg overlater arven til dine barn, men du får deg nok en overraskelse

Jeg må tenke på meg selv også.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

Kjæ­re søs­ter, som jeg er vel­dig glad, og som jeg har stått nær hele li­vet.

Vi er blitt godt voks­ne da­mer nå, og våre liv er ikke len­ger så vel­dig for­skjel­lig. Selv om du har tre barn og jeg in­gen, sit­ter vi beg­ge mye ale­ne.

Som voks­ne un­ger flest, har ikke dine barn hel­ler, tid til å bru­ke mas­se tid på en gam­mel tan­te el­ler mor.

Hvor­for jeg end­te opp barn­løs og ugift mens du fikk «hele pak­ken», fin­nes det sik­kert man­ge gode svar på, men jeg skal ikke gå inn nær­me­re inn på det­te.

Det ble nå en gang slik at jeg ikke fikk de bar­na jeg øns­ket meg.

Drøm­men om å bli mor fulg­te meg inn i godt vok­sen al­der, men på et tids­punkt inn­så jeg at jeg fikk være for­nøyd med å være tan­te.

Dine barn har vært til stor gle­de for meg i mitt liv, og det er grun­nen til at jeg har fulgt dem så tett opp.

Det har dryp­pet man­ge go­der på jen­te­ne dine gjen­nom åre­ne, for jeg har vært en tan­te som har tatt dem med på fe­ri­er og gitt dem fine ga­ver.

Dess­ver­re tror jeg det­te ble en selv­føl­ge for dem, for de slut­tet nes­ten å si takk.

Jeg har grub­let mye over det­te de siste åre­ne. Selv om jeg nær­mest øste vel­vil­je på dem, har de knapt tid til å snakke med meg hvis jeg rin­ger. Jeg fø­ler, helt ær­lig, at jeg er blitt en bry­som gam­mel dame i de­res øyne.

Du fikk sjokk da jeg for en stund si­den for­tal­te deg at jeg har tatt opp lån på hu­set for å leve mer et­ter eget øns­ke.

«Jeg har in­gen livs­ar­vin­ger og kan bru­ke pen­ge­ne jeg har før jeg dør», sa jeg. «Du kan ikke gjø­re det!», sa du.

Jeg vet hva du tenk­te på. Du tenk­te at dine barn, som jeg har stilt opp for og tatt vare på gjen­nom alle år, må få arve meg. Du tenk­te at det er na­tur­lig at jeg et­ter­la­ter meg ver­di­er til dem.

Men vet du, det er det ikke. De ar­ver deg, og det får da hol­de. Jeg sy­nes at jeg har gitt dem nok.

Gjen­nom hele mitt voks­ne liv har jeg be­talt ned på lån og vært for­sik­tig med pen­ger.

Jeg trod­de at det måt­te være slik, men nå vet jeg bedre. En sam­ta­le med råd­gi­ve­ren i ban­ken fikk meg til å se at jeg for­tje­ner å ha det roms­lig øko­no­misk, et­ter så man­ge års plikt­løp.

Jeg har all­tid drømt om å rei­se mye, kjæ­re søs­ter, og nå har jeg kom­met i kon­takt med en gjeng da­mer, som en­ga­sje­rer seg i vel­de­dig ar­beid i Af­ri­ka.

Jeg har meldt meg til tje­nes­te og skal bi­dra med både pen­ger og kref­ter i den vik­ti­ge jobbe de gjør for fat­ti­ge barn.

Mitt valg hand­ler ikke om at jeg ikke un­ner dine barn å få noe. Jeg un­ner dem alt godt.

«Pro­ble­met» er at de har så mye at de ikke verd­set­ter det de får, og de har ennå ikke for­stått at alt i li­vet er to­veis. Du bør gi noe til­ba­ke.

Mis­for­stå meg ikke, for jeg er ikke skuf­fet over jen­te­ne dine. Slike fø­lel­ser bru­ker jeg ikke ener­gi på.

Men jeg øns­ker å bru­ke mine hardt opp­ar­bei­de­de mid­ler til noe an­net enn å gjø­re dem enda mer bla­ser­te og bort­skjem­te.

Må­let mitt er å et­ter­la­te meg in­gen ting. Når jeg er borte, kan huset selges og dekke gjelden. Du og barna dine kommer til å få deg dere en overraskelse når den tid kommer.

Hvis jeg hol­der meg frisk, skal jeg rei­se til fjer­ne him­mel­strøk og bru­ke alle pen­gene med god sam­vit­tig­het.

De er mine, husk det. Jo, det går an. Og jeg hå­per at and­re ens­li­ge le­ser det­te bre­vet og ten­ker over og tar til seg hva jeg sier.

Hilsen en gammel tante

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller