LESERNE FORTELLER
Jeg burde forlatt ham for mange år siden. Det holdt på å ende i en tragedie
Jeg sa til meg selv at jeg måtte bli i ekteskapet for barnas skyld, selv om jeg innerst inne visste at grunnen var en helt annen:
Mikael stirret på meg. Øynene var svarte av sinne. Han sperret kjøkkendøren for meg ved å stille seg midt i den med spredte armer. Hjertet mitt banket voldsomt og jeg var tørr i munnen.
– Mener du å si at jeg ikke er buden med til Randi, di merr! freste han.
– Du vet godt at Arne jobber overtid, sa jeg lavt.
– Det kan da ikke være så interessant for deg å sitte der og høre på jenteprat og se på at vi strikker.
Jeg holdt frem strikkekurven. Den ble slått ut av hendene på meg og traff veggen med et smell, for deretter å lande på gulvet med brukket hank. Jeg trakk meg skremt bakover.
– Du har alltid en unnskyldning for at jeg ikke får være med, men sannheten er at Randi ikke fordrar meg. Hun liker ikke måten jeg snakker til deg på. Er det ikke slik? Vet hun ikke at man må snakke merra-språk til ei merr?
Han sparket til kurven så den traff meg i låret. Det gjorde vondt, og jeg kjente gråten sprenge på. Han snudde seg for å gå, men stanset og viste meg fingeren før han slamret døren igjen.
Jeg bøyde meg over oppvaskkummen og beynte å gråte.
Litt etter hørte jeg at det suste i rørene. Mikael tappet vann i badekaret. Så var det verste over for denne gangen. Hvorfor i all verden fant jeg meg i å bli herset med på denne måten? Jeg holdt på å samle sammen nøster og strikketøy da jeg hørte raske barneskritt i trappen. Døren føk opp, og sønnen vår på 6 år kom stormende inn.
Les også (+): Han løy for meg i fire år. Sannheten gjorde meg kvalm og redd
– Har du tenkt deg om nå, mamma?
Jeg forsto ikke hva han snakket om og dumpet ned på en stol. Han krøp opp i fanget mitt, så undersøkende på meg og spurte om jeg hadde grått.
Jeg tvang frem et smil og svarte nei. Ba ham minne meg på hva det var jeg skulle ha tenkt på.
– Du husker jo ikke noe lenger, du, sukket han.
Han hadde så rett. Jeg følte meg omtåket hele tiden og klarte ikke å huske selv de enkleste ting. Det jeg hadde glemt denne gangen var at jeg hadde lovet at Erik skulle få ligge over hos bestevennen Espen.
Men jeg hadde tenkt at jeg måtte spørre Mikael først. I det humøret han var nå, visste jeg at det ville utløse et nytt helvete.
Derfor sa jeg til Erik at det var greit, fant frem penger til ham og ba ham hente sekken og soveposen som han allerede hadde liggende klar. Jeg kunne ta ham med i bilen på vei til Randi. Det var bare om å gjøre at vi rakk å komme oss ut før Mikael kom ut av badet.
Jeg ville dra til Randi denne kvelden, for jeg trengte det. Men dersom Mikael så meg på vei ut, uten hans tillatelse, ville han helt sikkert stoppe meg. Som tyver i natten kom vi oss ut, Erik og jeg.
Da jeg hadde satt ham av hos Espen, kjørte jeg videre. Etter hvert som avstanden hjem til mannen min økte, roet magen seg noe og jeg begynte å puste normalt. Og igjen spurte jeg meg selv hvorfor jeg fant meg i dette?
Mikael hadde oppført seg slik i perioder siden vi giftet oss for mange år siden. Ofte fikk jeg huden full.
Det var meg det gikk utover, barna hadde han aldri rørt. Men de visst jo hva som foregikk.
Jeg følte at jeg listet meg rundt i mitt eget liv. Det eneste jeg ønsket var ro og fred. Ingen visste hvordan vi hadde det, for jeg snakket aldri om det.
Hverken foreldrene mine, søsken eller kolleger ante hvilket helvete jeg levde i. Bare Randi. Hun var den eneste venninnen jeg fortsatt hadde litt kontakt med. De andre hadde Mikael sørget for at forsvant. Randi kunne ikke forstå at jeg ikke reiste fra ham.
Jeg forsto det ikke selv heller, men det var først og fremst et økonomisk spørsmål. For da måtte de fem ungene våre og jeg ha et nytt sted å bo. For Mikael ville ikke ha noen skilsmisse. Og jeg var så utslitt etter årene med psykisk og fysisk vold at jeg ikke orket å tenke på noe oppgjør med ham i det hele tatt.
Morgenene var et mareritt. Fem barn og Mikael og bare ett bad. Kom han ikke til på badet akkurat når det passet ham, var helvetet løs. Han hadde prestert å nesten slå inn baderomsdøren, bare fordi han syntes jeg brukte for lang tid.
Som årene gikk, lærte vi å liste oss rundt og snakke ham etter munnen i de sinte periodene hans – bare for å få fred. Jeg hadde tatt mot til meg og forsøkt å ta det opp med ham noen ganger. Sa at ungene våre var på vei til å bli nervevrak, at vi ikke kunne fortsette å leve slik.
Jeg sa at vi ikke orket sinnet hans lenger, noen av oss. Da gråt han og lovet å bli så snill, så snill. For han elsket oss alle! Ved slike anledninger la han seg gjerne på kne foran meg. Det var patetisk, men jeg tilga ham gang på gang.
Lot ham få en ny sjanse. Jeg var utslitt, redd og underkuet, og tenkte av og til at det kanskje var like mye min skyld.
Etter en slik omgang var han snill en uke eller to.
Det ble eldstedatteren vår Marie som omsider åpnet øynene mine. En fredag ettermiddag da jeg kom hjem fra jobben, hørte jeg henne gråte hysterisk på kjøkkenet. Da jeg åpnet døren, så jeg henne ligge på alle fire på gulvet. Faren sto over henne.
Les også (+): Jeg trodde han var mannen i mitt liv. Helt til en venninne ringte meg en kveld
Nå var det nok
Hun hikstet. Faren var fra seg av raseri. Jeg la meg på kne ved siden av henne og tok rundt henne. Holdt henne inntil meg og strøk henne beroligende over ryggen, enda jeg skalv som et aspeløv selv.
– Hva er det som foregår? hvisket jeg
– Det er forbudt å slå barn i Norge, men han har slått meg mange ganger! I dag slo han meg i ansiktet.
– Du må ikke glemme å si hva du gjorde, ropte Mikael rasende. – Det var din egen skyld! Men den dumme mora di er alltid enig med dere, aldri med meg!
Han forsvant ut, og jeg satt igjen med en skjelvende jentunge i armene.
– Vi må ringe til politiet, mamma, hikstet hun.
– Jeg orker ikke mer. Jeg vil melde ham. Han slår meg. Pappa er jo gal, mamma. Ser du ikke det?
Vi hadde en lang prat den kvelden. Marie betrodde meg noe jeg ikke hadde hatt den fjerneste anelse om. Hun hadde en far som slo henne.
I lang tid hadde hun gått hos skolepsykologen for å snakke om problemene hjemme, om sinnet til faren, men hun hadde ikke fortalt om den fysiske volden. Så vondt hadde hun det!
Hun roet seg omsider og sovnet på sofaen av utmattelse. Jeg ble sittende ved siden av henne mesteparten av natten. Da morgenen kom, hadde jeg tatt en beslutning. En beslutning jeg burde ha tatt for mange år siden. Jeg måtte skille meg fra Mikael, koste hva det koste ville.
Ingen mor har lov til å lukke øynene for sine barns lidelser, for det var barna saken dreide seg om, og ikke om meg.
Jeg hadde trodd at jeg gjorde dem en tjeneste ved å la dem vokse opp med både en mor og en far, men jeg hadde ikke forstått noe som helst. For Mikael var ingen far. Han ødela livene deres.
Nå har jeg vært alene i over ett år. Økonomien er tøff, men det hadde jeg regnet med. Likevel sier ungene at de aldri har hatt det så godt.
Her er det ingen som slamrer med dører, skriker og bråker. Ingen som spytter i tallerkenen for å vise at maten er uspiselig. Endelig har vi fått det godt. Fredelig og godt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
Denne saken ble første gang publisert 07/12 2021.
