Plutselig sa mannen min at han ikke var glad i meg mer. Og jeg som hadde gjort alt for ham!

Yngvar og jeg hadde vært et par siden vi begge var i begynnelsen av 20-årene. Vi hadde vært gift i mange år og kjente hverandre ut og inn. Vi vanket i en vennegjeng med stor takhøyde og trygghet.

Da et av parene skilte seg for et par år siden, skapte det store bølger. Vi kvinnene satt og diskuterte hvem av de to som fortsatt skulle få ta del i det felles sosiale livet vårt. Bruddet var et stort samtaleemne i lang, lang tid.

Mannen som gikk, ble ekskludert fra fellesskapet fordi han fant en ny dame. Vi ønsket ikke å bli hennes venninne, men ville være lojale mot stakkars Anbjørg, som var fortvilet og alene.

Jeg var sikker på at et samlivs­brudd ikke ville ramme meg. Jeg sa at jeg ikke var så naiv at jeg gikk rundt og trodde at alt skulle være tipp topp hele tiden, og jeg ga rom for dager med avstand og misnøye.

Hadde bestemt seg

Nå vet jeg at jeg burde ha vært mer våken og oppmerksom.

Jeg skulle ha lyttet til min gamle onkel, som bestandig sa at jeg måtte huske å stelle godt med min mann Yngvar, og at mannfolk trenger å bli tatt litt vare på.

Men sannheten er at jeg på min måte ga mannen min kjærlighet. Ved å holde hjemmet vårt rent, pent og ryddig bidro jeg med omsorg i egne øyne. Jeg lot ham sitte i sofaen og se fotballkamp, mens jeg hengte opp tøy og strøk skjortene hans. Jeg syntes jeg gjorde alt for ham.

I dag vet jeg at noe skjedde underveis, nærmest gradvis. Mannen jeg var sikker på at jeg skulle bli gammel sammen med, begynte å føle en tomhet. Det er en følelse som må snakkes om før det går for langt.

Nå skal det sies at Yngvar aldri har likt konfrontasjoner og krangler. Han påstår at jeg har utnyttet dette. Og ja, det kan være at han har rett i det.

Men da han kom hjem og sa at han ville gå fra meg, viste han en styrke som jeg ikke hadde sett hos ham før. Han sa at han ikke var glad i meg lenger. Han sto foran meg og sa at det ikke var noen følelser igjen. Han sa det ble feil å leve sammen når det var blitt slik. Han ønsket seg et annet liv.

Glad i? Jeg lo ham opp i ansiktet og sa at det ikke var det viktige i vår situasjon. Jeg slengte ut at han oppførte seg som en guttunge. Jeg påpekte at vi var foreldre sammen, hadde et hjem sammen og var en familie.

Han sa bare at det ikke var noen vits i å sette i gang en diskusjon, for han hadde bestemt seg. Uten å si ett ord i forsvar lot han meg sette ord på mine forsmådde følelser.

Jeg glemmer ikke da vi gikk til megling. Han sa at han ikke hadde noe negativt å si om meg, men at han bare ikke var glad i meg lenger.

Familierådgiveren ba ham utdype. Han spurte om det hadde skjedd noe som fikk følelsene hans til å endre seg. Men nei, de var bare blitt borte, forklarte han. Jeg ristet på hodet. Borte?

Når jeg var sammen med venninnene mine i denne vanskelige tiden, fortalte jeg alle om hvor latterlig mannen min var. At han sa han ikke er glad i meg lenger, selv om det ikke var noen annen inne i bildet.

I begynnelsen var de enige med meg i at han var feig og at «glad i» er et relativt begrep. De var enige i at han burde tenke på at jeg var mor til barna hans.

Verbalt angrep

Sinnet tok overhånd da jeg forsto at det ikke var noen vei tilbake. Da Yngvar flyttet ut, fant jeg ingen positive ting å si om ham.

Jeg foraktet ham fordi han ikke var glad i meg lenger. Overalt hvor jeg var, la jeg ut om eksmannen som plutselig en dag ikke hadde følelser igjen for meg. Jeg fortalte historien på en ironisk og hånlig måte.

Jeg jobber som fotpleier i et kontorfellesskap. En dag i lunsjen snakket jeg med kolleger om hva som hadde rammet meg. Da var det en kvinne som reiste seg. Hun jobber som terapeut, og jeg visste at hun var fraskilt og etablert på nytt med en ny mann. Alle skrøt av Birgit, for hun var så fin å snakke med, ble det sagt. Selv kjente jeg henne ikke.

Hun sa at å slutte å være glad i et menneske ikke er kriminelt. Stemmen var klar og tydelig. Blikket hennes møtte mitt.

Av en eller annen grunn skammet jeg meg over å ha lagt ut om min karaktersvake eks. Jeg tok meg selv i forsvar og sa at jeg heller ikke hadde sagt det.

Birgit sa at det kanskje var riktig. Men at jeg fremstilte det som om han var et dårlig menneske fordi han ikke lenger var glad i meg. Hun mente jeg heller burde være glad for at han var ærlig mot meg og ga meg sjansen til å finne en som faktisk var glad i meg.

De andre kollegene visste hvordan jeg hadde det. De hadde hørt meg klage og slenge ut beskyldninger mange ganger og forsto at jeg ikke var helt i mental balanse.

Da Birgit gikk til verbalt angrep på meg, ble de helt stille. Jeg er ikke sosialt dum, og tolket det som at de var enige med henne.

Aldri har jeg vært så glad for at en lunsjpause var over. Intuitivt forsto jeg at det lureste var å holde munn. Da jeg kalte inn min neste kunde, danset en setning i hjernen min: «Det er ikke kriminelt å slutte å være glad i et menneske.»

Jeg tok poenget. Jeg hadde lagt det frem som om Yngvar var en upålitelig kjeltring. Sannheten var at han ikke hadde bedratt meg, og ikke hadde han gjort dumme ting mot meg. Han hadde til og med latt meg få beholde huset vi eide sammen.

Noen ganger er én setning nok til å snu om en person som er helt opphengt i noe. En som ikke ser løsninger, men bare problemer.

Les også (+) Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex

Måtte ta grep

Da det gikk opp for meg at andre reagerte på min svartmaling av Yngvar, innså jeg at jeg måtte ta grep og begynne å tenke annerledes. Jeg hadde ikke lyst til å ende opp som en bitter og ulykkelig kvinne som ikke evnet å se fremover.

Jeg hadde tenkt lenge da et av barna mine en dag sa at hun var sint på pappaen fordi han ikke lenger var glad i meg. Da datt det ut av meg: «Line, det er ikke kriminelt å slutte å være glad i en person.»

Jeg sa at pappaen hennes dro fra meg fordi han ønsker at vi begge skulle få det bedre. Da jeg hørte meg selv si disse ordene, var det som om jeg følte meg sterkere og gladere enn på lenge. Jeg visste at det jeg sa, var sant.

Det har rent mye vann i havet etter at jeg kom til fornuft. Jeg fant en ny kjærlighet før eksmannen min gjorde det. Nå lever jeg med en mann som elsker meg.

Jeg passer på å stelle godt med ham og ikke la kjærligheten bli en inngrodd vane, og jeg forventer ikke at han ser at det ligger kjærlighet i husarbeidet jeg gjør. Ømhet og nærhet er stikkord for min nye hverdag.

Yngvar og jeg er blitt gode venner igjen. Han er tydelig glad på mine vegne, og endelig forstår jeg ham. Han gjorde det eneste riktige da han forlot meg.

For ikke under noen omstendighet vil jeg dele livet med en mann som ikke føler at han er ordentlig glad i meg. Alle fortjener bedre. Også jeg.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle