DE BLÅ SIDENE
Da pappa døde, hadde jeg ventet på arven. Min første reaksjon var fortvilelse, sinne og hat
Jeg vokste opp med en far som sviktet. Jeg drømte forgjeves om at han ville ta kontakt en dag. Til slutt var det eneste håpet at jeg kom til å arve noe når han døde.
Altfor mange barn vokser opp uten å kjenne eller være nær sin egen far. Noen fedre stikker av gårde fra familien sin, etablerer seg på nytt og glemmer de barna de har fra før. For meg var det slik.
Jeg var to år da faren min reiste fra mamma, så jeg husker ikke hvordan det var å ha ham som pappa i hverdagen. Han flyttet til en annen by, giftet seg på nytt og glemte meg og broren min.
Dermed fikk jeg heller ingen erfaring med å ha ham som helgepappa.
– Glem ham, han er en idiot, sa mamma da jeg spurte om ham.
Hun var bitter og sint, naturligvis, mest på vegne av oss barna. Hun oppdro oss så godt hun kunne alene i tre år. Så møtte hun Einar, som hun er gift med fremdeles.
Jeg fikk en stefar som var glad i meg, og som fulgte meg opp. Likevel bar jeg med meg følelsen av å være sviktet. Han som alle sa at jeg lignet på av utseende, ville ikke ha kontakt med meg.
Jeg hadde venninner med fraskilte foreldre, og en av dem hadde en far som bodde i en annen by, slik jeg også hadde. Men hun fikk store presanger i posten hver gang hun hadde bursdag.
I flere år hadde jeg den barnslige troen og forventningen om at det ville komme en gave til meg på fødselsdagen min. Jeg løp i postkassen allerede tre dager før dagen, og hver gang ble jeg skuffet. Det kom ingen ting.
– Ikke forvent deg noe av ham, han er sjelelig forkvaklet, påsto mamma.
Men jeg ville ikke tro på henne. I lommeboken hadde jeg et bilde av oss to fra da jeg var halvannet år gammel og satt på armen hans.
Da smilte han så varmt mot meg. Jeg var sikker på at han var glad i meg og at den manglende kontakten var en midlertidig misforståelse.
Ga blaffen
Jeg er litt usikker på akkurat når jeg ble bevisst på at han faktisk ga blaffen. Men jeg tror det skjedde da jeg var rundt 13 år.
Jeg sendte ham brev og tekstmeldinger. Han tok seg ikke engang bryet med å svare.
14 år gammel ringte jeg til den nye kona hans, som viste seg ikke å være gift med ham lenger.
– Jeg gir blaffen i faren din, og det bør du også gjøre, sa hun.
To små søsken, som jeg ikke kjente, tok kontakt med meg da jeg var i slutten av tenårene. Jeg fikk vite at pappa hadde sviktet dem også. Moren deres var lei av uansvarligheten hans, både økonomisk og ellers i livet.
Han hadde flyttet til en tredje by og slått seg sammen med nok en ny dame.
Jeg ble sint på ham, men fortsatte å være nysgjerrig og ønsket å møte ham. 22 år gammel og ferdig utdannet omsorgsarbeider, lånte jeg en bil og kjørte til hjemstedet hans. Jeg tok mot til meg og ringte på døren.
Huset han bodde i, var veldig stort, men også forfallent. Utenfor sto en ganske så ny bil. Jeg rakk å tenke at han måtte ha det bra rent materielt.
Mamma, broren min og jeg var ikke i nærheten av å ha et slikt hjem og en så fin bil. Det hadde vi ikke råd til.
Møtet med far varte i rundt en halv time, og det var ikke noe hjertelig gjensyn. Han virket på ingen måte interessert i å bli kjent med meg, spurte bare pliktskyldig om jeg hadde det bra. Han ba meg ikke på kaffe og ba meg ikke om å bli over til neste dag.
Vi hadde ingenting å prate om. Jeg så at jeg lignet ham av utseende og rakk å tenke at jeg håpet jeg ikke lignet ham som person.
Da jeg kom hjem til mamma og fortalte henne om møtet, så hun oppgitt på meg og sukket.
– Ja, ja, da har du sett med egne øyne hvordan han er. Kanskje kan du nå la det gå? Vi får håpe at du og broren din i det minste får noe etter ham, sa hun.
Jeg var enig. Et sted i hodet mitt laget jeg historien om arven jeg i det minste ville få. Den skulle være en slags kompensasjon for å ha vokst opp uten en far.
Jeg etablerte meg de neste to årene, og jeg lånte penger i banken for å kjøpe min første bolig. Det var så vidt det gikk rundt.
Jeg tenkte at det ikke var så farlig, for på et tidspunkt i livet skulle jeg få en slump etter en far, som gjorde det bra.
Les også (+) Jeg fikk barn med eksen til venninnen min. Så kom hun på besøk
Luftslott
Gjennom mine to halvsøsken fikk jeg vite at far hadde arvet huset han bodde i av en gammel tante. De mente han var god for noen millioner.
De var også kyniske og sa at de så frem til arven etter ham. Var det noen som fortjente å arve en slant, var det vi fire barna, som han hadde sviktet så voldsomt.
I dag ser jeg at vi bygde et luftslott sammen. Ingen av oss visste hvordan faren vår levde og hva han brukte penger på. Ingen av oss visste at han levde på lånte midler og hadde både kredittkortgjeld, spillegjeld og kreditorer på nakken.
Jeg fikk dødsbudskapet i fjor. Det ville være en stor overdrivelse å si at jeg ble lei meg. Min sorg hadde jeg båret med meg hele livet. Den handlet om ikke å ha en pappa som var glad i meg. På et vis hadde han vært død for meg bestandig.
Vi søsknene kom raskt sammen, og det viste seg at faren vår hadde gjeld opp til pipa. Bilen hadde han leaset, og det var inkassosaker i fleng. En av kreditorene krevde offentlig skifte.
Jeg satte meg ned og leste alt jeg kom over om arv av gjeld og verdier, og jeg konkluderte raskt med at jeg måtte frasi meg arven for ikke å gå på en smell. Søsknene mine landet på det samme.
Jeg aner ikke hvordan ting ble regnet ut, og hvem som fikk det de hadde krav på. Det eneste jeg vet sikkert, er at regnestykket gikk kraftig i minus.
Faren min hadde brukt penger han ikke hadde, og han hadde pådratt seg gjeld gjennom pengespill på Internett. De siste to årene han levde, var han arbeidsledig og brukte all sin tid på nettgambling.
Les også (+): Plutselig sa mannen min at han ikke var glad i meg mer. Og jeg som hadde gjort alt for ham
Holder sammen
Ikke én ting fikk jeg etter pappa. Min første reaksjon var fortvilelse, sinne og hat.
Hvilket elendig menneske han måtte ha vært, som levde så uansvarlig, både overfor familien sin og verdiene han fikk. Men på et tidspunkt måtte jeg tenke annerledes for å få fred selv.
Jeg har valgt å synes synd på ham. Tenk så mye kjærlighet han gikk glipp av da han kuttet kontakten med sine egne barn.
Nå er vi fire søsken som holder sammen. Vi har en felles historie og føler familiære bånd. På den måten er jeg blitt et rikere menneske. Takket være pappaen som sviktet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
