Leserne forteller
Jeg lot datteren min kalle ham for pappa. Det skulle jeg aldri ha gjort
Datteren min ønsket seg så inderlig en far, og da jeg fikk en kjæreste, bestemte hun seg for å kalle ham pappa.
Når vi har det bra og er lykkelige, blir vi naive. Når kjærligheten blomstrer og du svever på en rosa sky, kan du ta dumme avgjørelser.
Jeg skal dele en historie som egentlig bare er trist. Fordi den handler om at barn som blir sviktet av en voksen, og det verste er at jeg må ta min del av skylden.
Da jeg var midt i 30-årene, ble jeg gravid med en gift mann, som gjorde det veldig tydelig at han ikke kunne stille opp som far for barnet mitt.
Jeg valgte likevel å bli mor, og det har jeg ikke angret på ett sekund, for Ylva er det fineste som har skjedd meg.
Det eneste jeg hadde dårlig samvittighet for overfor jenta mi, var at jeg ikke kunne gi henne det hun ønsket seg mest av alt; en pappa.
Ble som en farsfigur for lille Ylva
«Men alle de andre har pappa», sa hun, da hun var fire år gammel og hadde vært i flere bursdager
Jeg fikk en kjæreste da hun var litt over fire år, og fordi både han og jeg hadde seriøse intensjoner, ble han introdusert for Ylva ganske fort.
«Pappa», sa hun, og tok Kolbjørn i armen.
Jeg glemmer aldri dette øyeblikket. «Men han er ikke …», rakk jeg bare å si, før han sa at det var helt ok å være pappaen hennes. Jeg sto med tårer i øynene og tenkte at jeg hadde møtt verdens fineste og flotteste mann. I tre år var han pappaen hennes, og jeg var så glad for at vi tre var en familie.
Kolbjørn hadde to barn fra et tidligere forhold, men han så dem praktisk talt aldri, visselig fordi ekskona «ikke var mentalt frisk».
Ylva forgudet ham og fortalte alle hun møtte at han var pappaen hennes, og hver gang det skjedde, ble jeg varm om hjertet.
Endelig hadde jeg den familien jeg hadde drømt om å skape, og endelig hadde jeg klart å gi datteren min det hun ønsket seg mest av alt i hele verden. I lang tid var alt perfekt, men da jeg begynte å snakke om at jeg ønsket meg et barn til, skjedde noe.
Les også (+): Jeg var lei av å alltid ta vare på mann og barn. Så skjedde det som ikke skulle skje
Omsorgen var falsk
Kolbjørn, som hadde beholdt sin leilighet, selv om han bodde hos oss, dro oftere og oftere til sitt eget. Plutselig en dag fikk jeg en tekstmelding hvor han skrev at det måtte være slutt mellom oss.
Han var ikke engang mann nok til å si det ansikt til ansikt. Det viste seg at han hadde tatt med seg eiendelene gradvis over tid, så det var tydelig planlagt.
«Men hva med Ylva, du er pappaen hennes», sa jeg.
Han sa at det føltes rart å ha samvær med et barn som ikke egentlig er hans.
«Jeg er glad i Ylva, ikke misforstå, men hun kommer til å glemme meg», svarte han. Han forsvant ut av livet hennes like brått som han kom inn i det.
«Hvor er pappa?» spurte hun hver dag i flere uker, og jeg måtte forklare henne at han ikke ville komme hjem igjen.
I ettertid har jeg slitt med både skyld og skam fordi jeg lot henne si pappa til en mann, som på ingen måte var moden nok til å se rekkevidden av rollen han sa ja til å ta.
Hvis en kjæreste skal få lov til å bli kalt pappa, må han være så reflektert og helstøpt at han forstår hvilken forpliktelse og hvilket ansvar som følger med.
Datteren min er snart åtte år gammel og har lært at ikke alle voksne er til å stole på. Hun savner han som hun kalte pappa, men han bryr seg ikke om henne. I dag vet jeg at han heller ikke bryr seg om sine biologiske barn. Han ble ikke nektet å se dem, slik han sa.
Nå håper jeg at andre ikke gjør det samme som jeg gjorde. Å bli kalt pappa skal henge høyt!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
