SAMTALE I NATTEN
– Den ukjente gutten på trappen sa han var barnebarnet mitt
En kveld ringte det på døren hos Randi. Utenfor sto en ung gutt som hun aldri hadde sett før. – Jeg åpnet døren forsiktig på gløtt og hørte ham stotre: «Jeg tror du er bestemoren min.»
– Jeg hadde akkurat blitt enke da dette skjedde, og jeg syntes ærlig talt litt synd på meg selv den kvelden. Da det ringte på, smugkikket jeg ut mellom gardinene. Jeg hadde aldri før sett den guttungen som sto ute på dørtrammen, men likevel var det noe kjent med den tynne, hengslete kroppen.
– Den kvelden ble jeg helt satt ut. Våre to sønner hadde allerede velsignet oss med fem barnebarn. Jeg hadde ingen anelse om at det også fantes flere der ute...
Hun ler og tørker samtidig bort en tåre.
Ligner på en prikk
Gutten nølte ikke da hun åpnet døren, selv om han stotret ordene frem.
– «Jeg er ganske sikker på at du er bestemoren min», sa han. «Hva er det du sier?» spurte jeg bestyret tilbake. Han ga meg en rask oppdatering. «Mitt navn er Sigurd og jeg er 18 år gammel», begynte han. «I ungdommen møtte sønnen din Morten mammaen min på et utsted her i byen. Det ble med den ene natten, har hun fortalt, og de avtalte heller aldri å holde kontakten etterpå. Mamma dro hjem til Nord-Norge, hvor jeg har vokst opp, og først etter at jeg ble myndig har jeg fått vite Mortens navn.» Etter å ha kommet så langt i fortellingen, ble han stående taus en stund og betrakte meg. «Bli med inn», foreslo jeg.
Intuitivt visste jeg at han snakket sant. Ikke minst fordi han så ut akkurat som Morten hadde gjort da han var i den alderen, sier Randi.
– Han tok høflig av seg skoene, men ble sittende med jakken på, ennå usikker på min reaksjon.
Randi bød ham et glass brus før praten fortsatte.
– Han så ut til å slappe mer av etter hvert, men han stivnet da jeg spurte ham hvordan han hadde funnet Mortens navn. «Jeg tyvleste mammas dagbok», innrømmet han. «Hun har alltid vært ærlig om hvordan hun ble gravid, men holdt fast ved at hun var full den kvelden og ikke ante hva faren min het. Men i dagboken hennes sto imidlertid navnet hans.» «Oi!» glapp det ut av meg, og i mitt stille sinn tenkte jeg hva slags dame er dette, mon tro? «Mamma er en tøff dame», slo han fast, som om han kunne lese tankene mine, «en som bestandig har klart seg selv. Jeg kunne ikke hatt en bedre mamma eller oppvekst. Men jeg savnet en far.»
– Fascinert både av det han sa og den vakre nordlandsdialekten hans, spurte jeg om Morten visste at han fantes, for til meg hadde han i hvert fall aldri nevnt noe om en tredje sønn. «Jeg stoler som regel på at sjelen leder meg rett», svarte Sigurd nesten andektig, «og den ba meg først oppsøke deg for råd. Hva synes du jeg bør gjøre?»
Les også (+) Han fikk lov til alt, bare fordi han var så søt
Hva vil Morten si?
Randi ble rørt av tilliten denne totalt ukjente unggutten viste henne.
– Jeg var ikke ett sekund i tvil om at han var Mortens sønn. Selv stemmen hans var lik min yngste sønns.
– Vil det si at du også slapp ham inn i hjertet ditt den kvelden?
– Absolutt! «Får jeg lov til å gi deg en klem?» spurte jeg en halvtimes tid ut i praten. Ikke bare for å glede ham, men fordi jeg selv følte at jeg trengte å holde ham, barnebarnet mitt. Sigurd begynte å gråte, stakkars ...
Slik ble de sittende lenge. Etterpå spurte han om bestemoren ville se bilder av ham som baby, barn og ungdom. Også Randi fant frem et album.
– Han var selvsagt mest nysgjerrig på Morten. Likheten mellom dem er som sagt slående. Å se det hentet frem smil hos Sigurd.«Så synd at Gunnar ikke fikk oppleve dette», sa jeg, altså min kjære avdøde mann. «Han elsket en god overraskelse.»Sigurd takket hjertelig for bildene han fikk se, men spurte fremdeles usikker: «Hva tror du Morten vil synes?»
Far og sønn
Randi visste ikke annen råd enn å ringe yngstesønnen, som bor i nærheten av henne.
– «Hei, gutten min, er du snill og tar en tur innom mammaen din? Jeg har en overraskelse til deg», sa jeg og prøvde å være lett i stemmen. Senere sa Morten at han forsto at «noe» var på gang.
– Du var ikke redd han skulle få sjokk?
– Som man reder, så ligger man, svarer hun, uventet brysk i stemmen.
– Jeg anså dessuten Sigurd som en gave.
Morten var kjapp på labben og kom snart syngende inn gjennom døren.
– Plutselig bråstoppet han. Med én gang forsto han hvem Sigurd var.
– Visste han om ham på forhånd?
Hun rister på hodet.
– Han gjenkjente rett og slett ungen sin.
– «Er du ...?» begynte han. Sigurd bare nikket. Og så gikk de hverandre i møte og klemte. Vi er nemlig en «klemmeglad» familie, og det viste seg kjapt at også Sigurd er en klemmer, slår hun fornøyd fast.
– Hvordan tok Mortens kone og barn det?
– De ble selvsagt overrasket, men alle akseptere sporenstreks Sigurd. Han er lett å like, skjønner du. En godgutt! Søsknene er begeistret over å ha fått en storebror, og han glad for endelig å ha søsken.
– Og Sigurds mamma?
– Morten og hun har pratet ut. Han ville jo gjerne ha visst om sønnen tidligere, men har fullt ut akseptert at det ble som det ble.
I dag studerer Sigurd der farsfamilien er bosatt.
– Han bor på hybel hjemme hos meg, forteller Randi fornøyd og legger til: – Å få et overraskende barnebarn er en stor berikelse.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.