Leserne forteller
Sannheten var mer dramatisk enn noen av oss hadde trodd
Vi er ofte snare til å dømme, vi mennesker, og til å tro det verste om vår neste.
Det var lørdag, og jeg satt og koste meg i morgensolen med kaffekopp og avisen. Einar, mannen min, hadde dratt til fjells for å fiske. Plutselig ringte dørklokken, og før jeg rakk å reise meg, sto Ingrid inne på kjøkkenet.
– Jeg flytter. Det blir umulig å bo her nå, jeg har nettopp sett folkene som har kjøpt huset til Eva og Tor. Av alle mennesker var disse de siste jeg ønsket å få som naboer, sa hun dramatisk.
Ingrid åpnet seg
Jeg plasserte en kopp kaffe foran henne og ba henne fortelle:
Jeg har fortalt deg tidligere om bygda hvor jeg vokste opp. Alle kjente hverandre. Knut var sønnen på nabogården vår og to år eldre enn meg. Jeg var forelsket i ham fra jeg var bare jentungen, og var overlykkelig da det ble oss to på alvor.
Samlingsstedet for oss unge var kjelleren på bygdas eneste hotell. Det var en blanding av kafeteria, bar og danselokale, og hele stedet ble drevet av Albert. Albert var opprinnelig nederlender, det var alt vi visste om ham, men han var alltid hyggelig og grei mot oss ungdommer.
Den høsten jeg gikk siste år på gymnaset, dro Knut i militæret. En dag utpå høsten dukket det plutselig opp en fremmed ung pike bak disken i kafeteriaen. Hun skulle jobbe for Albert en tid fremover, og han håpet vi ville ta godt imot Marit.
Marit var søt og ble raskt svært populær blant guttene. De hang over disken hos Marit mesteparten av kvelden, noe jentene satte mindre pris på. Marit var blid og vennlig mot alle, men i likhet med Albert ganske utilnærmelig.
Ingrid tok en slurk av kaffen og fortsatte historien:
Knut kom hjem på perm noen dager før jul og hadde med seg to glatte gullringer. Vi forlovet oss julaften, og jeg svevde av lykke. Jeg hadde bare så vidt fylt 19 år og ville gjerne ta utdannelse og bli sykepleier før jeg giftet meg.
Men da jeg i et familieselskap kom til å nevne disse planene, ble jeg nedstemt. Hva skulle jeg med utdannelse, jeg skulle jo bli gårdskjerring? Og forelsket som jeg var, var det ikke så vanskelig å få meg fra sykepleierplanene.
En dag utpå vinteren kom sjokket som rystet bygda. Marit flyttet inn i huset til Albert, og i alle husstander gikk praten livlig. Inntil da hadde hun disponert et rom på hotellet.
Albert var jo gammel nok til å være faren hennes, ja, nesten bestefaren! Marit var nok slett ikke den lille uskyldigheten alle hadde trodd. Folk tok avstand fra dem, og sladderen gikk.
Like over påske måtte Knut avbryte militærtjenesten fordi faren hans ble syk. De trengte ham hjemme på gården. Jeg så lite til ham i denne tiden. Han var opptatt med våronna, og jeg leste til eksamen.
En kveld ringte han og ba meg møte ham nede ved elven. Han satt med ryggen til da jeg kom, så ikke opp engang. Han snakket fort. Han måtte heve forlovelsen. Det var en annen.
«Det er Marit jeg vil ha», sa han til slutt.
Jeg snudde meg og la på sprang, snublet og gråt. Det verste var ydmykelsen. Jeg var latterliggjort. Knut hadde vraket meg for det ludderet, Alberts elskerinne.
Jeg gikk ikke ut av huset på lange tider. Det var bare én løsning, jeg måtte bort, så jeg flyttet til Oslo og vendte bygda ryggen for godt. I Oslo fikk jeg nye venner, jeg jobbet, tok fatt på utdannelsen og ble sykepleier.
Jeg møtte Anders, og livet ble godt igjen. Vi giftet oss og fikk de to skjønne barna våre. Etter noen år flyttet vi hit, resten kjenner du. Ingrid trakk pusten dypt.
– Forstår du nå hvem som har flyttet hit? sa hun. Jeg nikket.
– Jeg har bare vært i hjembygda to ganger etterpå, og det var i mors og fars begravelse, fortsatte hun.
– Jeg fikk høre at Knut og Marit hadde forlatt bygda rett etter at jeg dro til Oslo, Albert var også borte. Dette er alt jeg har visst, helt til nå. Snakker om skjebnens spill, sa Ingrid og ga fra seg et lite hikst.
– Hvordan skal jeg klare å møte dem?
Stemmen hennes brast helt. Jeg følte med Ingrid. Hun og Anders hadde det bra, likevel hadde dette ligget der som en vond verkebyll.
Les også (+): Jeg trodde jeg hadde funnet kvinnen i mitt liv. Så møtte jeg eksen hennes
Jeg møtte naboen
Senere på dagen møtte jeg de nye naboene. At det var Marit, behøvde jeg ikke å tvile på. Håret hennes var bundet opp i en tykk flette. Hun var vakker. Mannen var mye eldre, og han holdt et godt tak i armen hennes.
De smilte og nikket da de passerte meg, og jeg nikket litt forfjamset tilbake. Jeg ringte til Ingrid om kvelden og fortalte om det korte møtet.
– Det kunne ikke være mannen hennes, han var så gammel, sa jeg.
– Så er hun vel skilt fra Knut, da, og har funnet seg en annen. Hun likte jo så godt eldre menn, sa Ingrid sarkastisk.
Neste formiddag fikk jeg med meg Ingrid til byen. Vi handlet det vi skulle, og gikk så på kafé. Det var fullt, men vi fant et ledig bord.
Plutselig sto en mann der og spurte om å få sette seg på den ledige stolen. Det var vår nye nabo, den gamle mannen.
– Vær så god, sa jeg, for hva skulle jeg ellers si?
– Det var jo deg jeg hilste på i går, sa mannen blidt. – Vi er naboer. Jeg heter Hans, vi har flyttet inn i nummer seks, sa han og rakte meg hånden.
Jeg presenterte meg selv og Ingrid, som jo var hans nærmeste nabo. Jeg så at Ingrid tok seg kraftig sammen, så presterte hun et smil og rakte mannen hånden.
– Hyggelig å hilse på deg, sa hun så.
Hans pratet hyggelig og sa at han hadde tatt en tur ut, for datteren skulle styre med gardiner og sånn. – Var det datteren din jeg så i går? spurte jeg forsiktig. Ingrid var taus.
– Ja visst, svarte mannen. – Det er bare oss to, Marit og meg. Det var hennes idé at vi skulle flytte til denne kanten av landet. Jeg har et lungeproblem, og så mente Marit at klimaet her ville være bra for meg. Vi kommer fra et lite sted langt nordpå.
– Det blir nok litt av en omstilling, da, konverserte jeg. Noen drahjelp av Ingrid kunne jeg ikke regne med. Hun satt der stum som en østers.
Hans sukket og dro hånden gjennom det grå håret.
– Jeg klarer det nok fint. Men jeg er litt bekymret for hvordan Marit vil trives. Hun har det ikke så lett. For tre år siden mistet hun mannen sin. Han døde i en ulykke … Hans stoppet brått.
– Unnskyld, sa han. – Det var ikke meningen å plage dere med dette.
– Det gjør du da ikke, sa jeg mildt. Jeg begynte å like den gamle mannen, dessuten var nysgjerrigheten min vekket.
Jeg skottet bort på Ingrid. Hvordan tok hun dette? Hun satt like rolig, men støttet hodet med den ene hånden, så hun hadde ansiktet skjult.
– Hva har du hatt som yrke? spurte jeg videre.
– Jeg hadde et lite snekkerverksted, og så fisket jeg for å spe på litt, fortalte Hans.
– Kona var flink, og ho Marit var med på fiske fra tidlig barnsben. Det var ofte slitsomt, men vi hadde det bra. Han holdt inne litt.
– Jeg kan jo fortelle om en litt snodig tilfeldighet som førte til at Marit traff mannen sin, fortsatte han.
– Det var en god venn av oss som hadde hytte på øya vår. Han var utlending, men norsk så god som noen, hotelleier var han også. Dette hotellet lå litt lenger sør på kysten, ikke så store greiene, tror jeg, men han Albert var svært stolt av det. Jeg tror han var en ensom mann, hadde ingen familie, men det hadde vel sin årsak. Han var litt annerledes, likte vel ikke så godt damer, om dere forstår hva jeg mener, men sånt snakket vi ikke om den gang.
Jeg hørte Ingrid trekke pusten dypt. Hans pratet videre. Han var i en annen tid nå.
– Albert tilbød Marit å komme på besøk. Om hun likte seg, kunne hun få være noen måneder og jobbe på hotellet hans, noen ekstra kroner kunne vel komme godt med. Albert tilbød henne fritt husvære også. Det var nok skjebnen dette, for det var der Marit fant den store kjærligheten. De flyttet hjem til oss, og etter en tid giftet de seg. Det var en velsignelse for oss alle, det. Maken til arbeidsjern som han Knut fantes ikke. På få år ble verkstedet vårt til en solid bedrift med seks ansatte.
– Fikk de barn? spurte jeg.
Øynene til Hans ble triste.
– De fikk omsider en liten tulle, sa han. – Det var gromjenta til oss alle. Men hun døde i en ulykke fire år gammel. Et forferdelig sjokk. Marit kommer vel aldri over det, men livet måtte gå videre. Så kom ulykken med Knut, han kom bort på sjøen, og ikke lenge etter gikk kona mi bort. Det ble bare Marit og meg igjen, og nå er vi her.
– Takk for at du fortalte oss dette, sa jeg inderlig. – Det var koselig å bli kjent med deg.
Ingrid reiste seg, jeg så at hun var svært blek. Hun tørket en tåre med håndbaken.
– Tror jeg må ha litt frisk luft, sa hun fort. Idet hun gikk forbi Hans, la hun hånden fort på skulderen til den gamle mannen.
– Vi snakkes, sa hun lavt.
Hans reiste seg høflig da jeg fulgte etter Ingrid.
Les også (+): Jeg tok et oppgjør med sønnen min. Så en morgen ringte han og ba om en prat
Pustet ut lettet
Ingrid sto lent opp mot veggen utenfor. Hun gjorde ikke forsøk på å skjule tårene.
– Jeg må tilgi Marit. Hun gjorde ikke annet enn å bli glad i Knut. Stakkars Albert. Jeg skammer meg på bygdas og egne vegne over alt det stygge vi sa, både om ham og om Marit. Hva gjør jeg nå? Ingrid så hjelpeløst på meg.
– Du plukker en bukett av dine fineste roser og går på besøk til Marit. Så får dere en lang og god prat, sa jeg.
– Det skal jeg gjøre. Jeg vet nå at jeg må forsones med Marit, sa Ingrid.
Like før jeg skulle legge meg den kvelden, gikk jeg ut på den lille soveromsbalkongen vår. Sommerkvelden var varm, myk og mørk. Jeg hørte to kvinner som snakket lavt fra de nye naboenes terrasse.
Av og til ble snakkingen avbrutt av Ingrids klingende latter. Jeg smilte for meg selv og pustet ut, lettet og fornøyd.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
