Da jeg skilte meg fra Håkon, trodde jeg at mine foreldre ville støtte meg. Reaksjonen deres var svært sårende

I dag fortalte min tiårige datter Mathea at eksmannen min Håkon hadde reparert bilen til morfar forrige helg. Og at han stadig hjelper dem med noe.

– Det er jo fint at de er venner, sa hun fornuftig og så spørrende på meg.

Jeg nikket og bekreftet det. Men jeg visste jo hva hun siktet til. Det er godt over et år siden jeg hadde en ordentlig samtale med foreldrene mine og det som ble sagt da, gjorde at jeg trakk meg unna dem, og at jeg fortsatt kjenner at jeg trenger avstand og en pause fra alt sammen.

I min familie har det aldri vært en skilsmisse. Alle har holdt sammen, til døden skilte dem ad.

Og det var jo slik jeg trodde at det skulle bli da Håkon og jeg giftet oss. Vi hadde studert ferdig og fått faste jobber, vi kjøpte vår første leilighet og hadde alt på plass da jeg ble gravid.

Foreldrene mine roste Håkon opp i skyene helt fra første gang de traff ham.

– Så stødig og snill mann, sa mamma med stor begeistring i stemmen. Hun dunket borti armen min og hvisket til meg at han også var en veldig kjekk ung mann. – Ham må du holde fast ved, sa faren min. De likte Håkon på alle måter. Og han likte dem.

I det store og hele står familien min samlet. Vi har alltid hatt mye kontakt med tanter og onkler, fettere og kusiner. Det blir arrangert hagefester og grillkvelder på strender, for å samle alle sammen.

Spesielt mamma er en pådriver til at vi skal ha det hyggelig sammen. Hun elsker at alle er gode venner og at vi kan kose oss sammen.

Det skurret

Det som blir problemet i en slik sammensveiset familie hvor alle er opptatt av at det skal være koselig og hyggelig bestandig, er at det ikke er rom for å diskutere og være uenige.

I min familie dempes en mulig konflikt med at temaet ble dysset ned og tilintetgjort. Deretter lates det som ingenting. Da kommer kaffen på bordet og det blir snakket om helt ufarlige ting som vær og vind.

Jeg har aldri hatt troen på at man skal leve i ro og fordragelighet ved å feie alle problemene under teppet.

Min tanke rundt det er at det som ikke prates om og som oppleves vanskelig, det setter seg i kropp og sjel. Det har jeg prøvd å snakke med mamma om, men hun synes det høres fullstendig tøysete ut.

Det var ikke så lenge etter at Håkon og jeg ble gift at jeg kjente at det var noe som skurret mellom oss. Men det tok lang tid før jeg klarte å erkjenne at det handlet om følelsene mine.

Håkon var snill, raus og hyggelig, men også han hadde en unnvikende side som jeg ikke taklet. Så fort jeg ønsket å snakke om noe som hadde med dypere følelser å gjøre, vek han unna.

Han kunne stryke meg over håret hvis jeg hadde hodepine eller var sliten, men å snakke om oss som par og om ting som ikke fungerte optimalt mellom oss, det taklet han ikke.

Jeg fikk aldri motstand i Håkon. Han var stort sett enig med meg i det meste, for da unngikk han ubehag. Mens jeg kjente at jeg trengte en som ga meg motstand, som hadde sine egne meninger og som kunne ta sin plass.

Håkon var altfor ettergivende og snill og det gjorde noe med meg, i negativ forstand.

Jeg prøvde å snakke med mamma om det en gang, at jeg skulle ønske at Håkon hadde mer kraft og styrke til å være seg selv fullt og helt.

Da så hun på meg og sa at jeg ikke kunne finne en snillere og stødigere kar enn Håkon og at jeg måtte slutte med tanken på at han skulle være annerledes enn det han var. Jeg kom ingen vei i samtalen uansett, så derfor sa jeg ikke noe mer til foreldrene mine om hva jeg gikk og tenkte på.

Les også (+): Mannen min giftet seg med elskerinnen sin, og jeg gjorde noe utilgivelig

Han var unnvikende

Jeg prøvde virkelig å få ekteskapet vårt til å fungere. Jeg utfordret Håkon til å si sine meninger, jeg spurte om han kunne tenke seg å gå i terapi for å finne sin egen styrke, men han forsto ikke problemet mitt.

Han mente at så lenge vi ikke kranglet og jeg fikk det siste ordet, så måtte jeg også vel være fornøyd.

Jeg merket den unnvikende siden av ham gjennom barna våre også. Jo større de ble, jo mer ettergivende ble han som pappa.

Det ble helt feil for meg da barna fant ut at der jeg sa nei, sa alltid Håkon ja. De kunne tvinne ham rundt lillefingeren og få det som de ville. Dermed ble jeg den strenge som satte grensene.

Jeg visste lenge at jeg levde med en mann jeg egentlig ikke elsket. Jeg var glad i ham, men jeg elsket ham ikke på den rette måten.

Men å gå ut av et ekteskap og bli den store stygge ulven, var vanskelig. Derfor holdt jeg ut et halvt år til, en ferie til og et år til, som ble til flere år. Jeg utsatte avgjørelsen fordi jeg var redd for alles meninger, prat og manglende forståelse.

Argumentene for at jeg burde bli, visste jeg ville handle om at Håkon hverken slo eller drakk. Han var kun snill, som dagen lang. Hvordan skulle jeg forklare at det var nettopp det jeg ikke orket, at han var altfor snill, mild og nærmest uten integritet. Derfor holdt jeg ut, for alle andres skyld.

Da en kollega tok ut skilsmisse, fant jeg den støtten jeg trengte i henne til å gjøre det samme. Vi var enige i at livet er for kort til å bli et sted vi ikke ønsker å være.

Hos meg ble det et stort rabalder. Håkon trodde ikke sine egne ører og dro rett bort til foreldrene mine. Og derfra sto de samlet, mot meg.

Pappa sa at de ikke fortjente dette og at jeg gjorde mamma opprørt og utrolig. De ba meg om å tenke på barna, på Håkon og dem.

Mamma omtalte meg som egoistisk og sa at jeg ikke forsto hvor godt jeg hadde det. At jeg burde tenke meg godt om, fikk jeg beskjed om utallige ganger.

Les også (+): Jeg var gift og sikkert litt kjedelig. Trodde jeg

Trøstet ham

For min del var det en lettelse å slippe katta ut av sekken. Jeg var nødt til å ta hensyn til mine manglende følelser og ikke hva alle andre tenkte og følte i dette.

Foreldrene mine vernet om Håkon. Da jeg flyttet ut, sørget de for å trøste ham, invitere ham på middager og skape et håp om at alt kanskje ville ordne seg.

Ingen skjønte at dette bruddet hadde pågått lenge inni meg og at jeg var helt ferdig.

Den siste samtalen jeg hadde med foreldrene mine var da jeg forsøkte å få dem til å forstå hvorfor jeg gikk fra Håkon og at jeg håpet at de også kunne være der for meg. Jeg, som tross alt er datteren deres.

Men samtalen ble ikke slik jeg ønsket og håpet. De var fortsatt bitre og sinte over at jeg hadde ødelagt familien min og de syntes fortalt synd på Håkon og barna.

Jeg følte meg angrepet av mine egne foreldre da jeg dro derfra i sinne. Og jeg trengte denne avstanden som har vært til nå.

Jeg vet at de ser på Håkon som en sønn. Men jeg håper inderlig at jeg en dag kan få plassen min som datteren deres tilbake og at vi kan omgås i fordragelighet.

Akkurat nå er det nettopp det jeg trenger, at vi bare kan ha det koselig og hyggelig sammen, for barnas skyld.

Men nå er det faktisk de som opprettholder avstanden for å markere hva de syntes om skilsmissen.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Kjære alle venner, familien min og min eksmann. Det er med sorg og skam at jeg må innrømme at dere fikk rett. Gresset var ikke grønnere på den andre siden

Mannen min giftet seg med elskerinnen sin, og jeg gjorde noe utilgivelig