Leserne forteller
Sannheten om min far: – De skulle bare visst
Alle likte faren min. Mange sa han måtte være verdens beste pappa. De skulle bare visst ...
Hver gang han fikk den minste anledning til å såre meg, gjorde far det.
– Du veier for mye, slutt å spise så mye! Kan du ikke finne noe bedre å ha på deg, den buksen kler deg ikke.
Slike bemerkninger hørte jeg omtrent ved hvert måltid. Hvis jeg begynte å gråte og gikk fra bordet etter sånne kommentarer, kom aldri mor etter og trøstet meg.
Om hun sa noe til far når de var alene, vet jeg ikke. Mine to søstre var mye yngre enn meg og forsto vel ikke stort av det som skjedde.
Ellers var far en hyggelig mann. Han var utadvendt og blid, hadde ofte besøk hjemme og var selv hos venner og bekjente.
Alle skrøt av ham og mente han måtte være verdens beste pappa. De skulle bare visst. Men far passet alltid på at bare nærmeste familie kunne høre når han var ekkel mot meg. Til alle andre viste han bare frem den siden han ville de skulle se.
I fjerde klasse kom jeg hjem med en lapp fra tannlegen, der det sto at jeg måtte ha tannregulering.
– Alltid skal det være noe ekstra med deg, skrek han da han leste lappen.
– Vet du hva dette betyr for økonomien min? At tennene dine blir rettet på, er dessuten ikke nok til å skjule at du ikke er noe å se på!
Jeg løp på rommet mitt. Der fant jeg frem et speil og kikket på meg selv. Jo, han hadde rett, jeg var ikke pen.
Jeg fikk tannregulering, far betalte, men kommenterte stadig hvor mye jeg kostet ham.
Jeg smilte aldri så han så det, var hele tiden redd for at hvis han fikk et glimt av reguleringen, ville det utløse flere stygge ord. Jeg følte meg som et utskudd i familien.
Når mor ropte at det var middag, knøt det seg i magen. Under en søndagsmiddag begynte far å fortelle at han muligens skulle skifte arbeid.
Han hadde søkt på en bedre jobb, og sjansen for at han ville få den, var stor. Han smilte og var fornøyd med seg selv, og mor gratulerte ham og henvendte seg til oss og spurte om det ikke var fint.
Jeg visste ikke om jeg skulle våge å åpne munnen, men da søstrene mine smilte til far, smilte jeg også og sa det var fint at han fikk ny jobb.
Uten forvarsel slengte far bestikket i bordet så glasset hans veltet. Han reiste seg opp og lente seg mot meg, mens han sa:
– Det er din skyld! Du er grunnen til at jeg må få meg ny jobb. Du er en stor ekstrautgift sammenlignet med søstrene dine.
Les også (+): En fremmed kvinne ringte og fortalte sannheten om Rolf. Det han gjorde etter bruddet var hjerterått
Var hun redd ham?
Jeg lå på sengen min lenge den ettermiddagen. Orket ikke å se noen. Mor hadde ikke tatt meg i forsvar, bare sittet der ved bordet og latt som ingenting.
Jeg lurte på om kanskje hun var redd ham også.
Men hvorfor sa han aldri noe til søstrene mine? Dem viste han tydelig at han var glad i.
De satt på fanget hans, han koste med dem og leste for dem. Jeg kunne ikke huske en eneste gang jeg hadde sittet i fars armkrok eller inntil ham.
Jeg fylte 12 år, og det eneste jeg drømte om, var å flytte hjemmefra. Jeg gledet meg til den dagen jeg fylte 18. Jeg så frem til ensomhet og stillhet.
Heldigvis ble jeg ikke mobbet på skolen, men jeg var en av disse stille jentene som knapt noen legger merke til.
Det betydde også mye at jeg hadde én god venninne. Hun var grei og rolig og like lite vakker som meg, tenkte jeg. Men jeg fortalte henne aldri hvordan jeg hadde det hjemme. Jeg lot som alt var helt fint, og jeg tror ikke hun merket noe på meg heller.
En dag ble hele klassen bedt om å komme til sjekk hos helsesøster. Jeg følte meg syk og hadde vondt i magen. Jeg gruet meg.
Jeg var så redd de skulle finne flere feil på meg som ville koste faren min mer penger. Da ville han bli rasende.
Helsesøster gikk gjennom de vanlige tingene som vekt og høyde, og hun stilte noen spørsmål jeg måtte svare på. Så var det synstesten.
Helsesøster pekte seg nedover plakaten med bokstaver. De øverste så jeg helt fint, neste rad også, men på de to nederste linjene ble alt tåkete. Jeg fikk ny lapp i lommen. Jeg trengte sannsynligvis briller.
Den dagen torde jeg ikke gå hjem. Jeg ble sittende under noen store treplater som lå i skogkanten et stykke fra huset vårt.
Hvorfor var det så mange feil med meg som far måtte bruke penger for å rette opp? Jeg kunne ikke vise far lappen med synstesten, han ville bli sint.
Da det begynte å mørkne, ble jeg redd for å være alene ute. Jeg ruslet hjemover og kjente at hjertet banket hardere og hardere.
Vel innenfor døren kom mor springende og ga meg en klem.
Hun hadde vært så bekymret for meg siden jeg ikke hadde kommet hjem fra skolen. Mest av alt ønsket jeg å henge der rundt halsen hennes.
Det var sjelden mor klemte meg så spontant, og det kjentes trygt og godt. Men i det samme kom far brasende fra kjøkkenet og sa at jeg like gjerne kunne ha holdt meg ute, han hadde ikke merket at jeg var borte engang.
Akkurat da kjente jeg at mor klemte meg ekstra hardt som for å fortelle at jeg ikke skulle bry meg om det far sa. Jeg la meg uten å gi dem lappen om at jeg trengte briller.
Les også (+) Jeg har aldri klart å elske sønnen min. Det er min vonde hemmelighet
Ordene hans var harde slag
En måned senere spurte læreren hvorfor jeg ikke hadde fått briller ennå. Det ble skrevet et nytt brev som de sendte med hjem til foreldrene mine, og denne gang måtte jeg bare gi dem det.
Far ble akkurat så sint som jeg hadde trodd.
Jeg fikk de billigste brillene som var i butikken; de fikk gjøre nytten. Jeg følte meg som verdens styggeste og mest ubetydelige person og trakk meg mer og mer inn i meg selv.
Jeg kuttet ut venninnen min også. Jeg var sunket dypt inn i tristhet og mindreverdsfølelser og var altfor ung til å klare å komme ut av det uten hjelp fra noen som forsto meg.
Redningen kom. Fra mor. Da jeg var ferdig med ungdomsskolen, kom hun og fortalte om en folkehøyskole jeg kunne begynne på.
De tok imot elever som hadde hatt det vanskelig, og aldersgrensen var så lav som 16.
– Der vil du få det hyggelig og godt. Dessuten er det voksne der du kan snakke med, sa mor og smilte det sjeldne, litt vemodige smilet sitt.
Da skjønte jeg at mor forsto meg og ville meg vel. Jeg forsto også at mor ikke torde ta igjen overfor far, selv ikke når det gjaldt å forsvare sine egne barn.
Men nå hadde altså den passive, engstelige moren min handlet, slik at jeg skulle få det bra. Skolen lå heldigvis langt hjemmefra, så jeg måtte bo der.
Hjertet mitt hoppet av glede. Jeg skulle få komme vekk fra far mye tidligere enn jeg hadde regnet med!
Mor hjalp meg med søknaden, og hun hjalp meg med å søke stipend også. På den måten slapp far å ha flere utgifter når det gjaldt meg.
Folkehøyskolen ble redningen for meg. Der ble jeg møtt med varme og forståelse fra lærerne, og jeg hadde jevnlige timer med psykolog.
Jeg fikk stor tiltro til psykologen, hos henne fikk jeg gråte ut mine frustrasjoner, min usikkerhet og sorg. Og miljøet på skolen var hyggelig.
Her fikk jeg ro, oppbakking og følte meg trygg og akseptert. Gode venner fikk jeg også, venner jeg fremdeles er mye sammen med.
Nå er jeg i gang med utdannelsen min på en annen skole. Jeg bor i et hybelhus like ved folkehøyskolen og har nær og fin kontakt med personalet der. Det er nesten som hjemmet mitt.
Mor og jeg har jevnlig kontakt over telefon, men vi har ikke sett hverandre på lenge. Far unnlater vi å snakke om.
I hjertet mitt har jeg klart å tilgi mor for at hun sviktet meg gjennom hele barndommen. Jeg har forstått at hun er kuet av far og er redd ham.
Til sommeren skal far være utenlands i seks uker i forbindelse med jobben. Da drar jeg hjem på besøk. Småsøstrene mine er nå 13 og 11 år, fremdeles for unge til at jeg kan fortelle dem hvordan jeg hadde det.
Men mor vil jeg snakke ut med til sommeren. Da har vi god tid.
Jeg er fast bestemt på å få svaret den store gåten i livet mit. Hvorfor faren min aldri ble fornøyd med meg, hvorfor han nærmest hater meg.
Jeg er sikker på at mor har svaret.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
