Pappa hadde aldri tid til meg, så fikk han ny dame og nye barn ...

Hvor var pappa? Jeg tror at jeg som liten sluttet å tenke på akkurat dette, for i vår familie var han alltid opptatt, mens mamma bestandig var rundt oss.

Jeg vet i dag at dette har vært og er situasjonen til mange barn, fordi fedre til og med i 2020 ofte er hovedforsørger og prioriterer karriere og høy lønn fremfor å være en tilstedeværende pappa.

Mamma, pappa, broren min og jeg bodde i et stort hus utenfor en storby, og sett ut fra hvordan vi hadde det, hadde jeg ingen grunn til å klage.

Mamma jobbet deltid som sykepleier og var ofte og mye hjemme, også når vi kom hjem fra skolen. Da sto det varm mat på bordet, og vi kunne sette oss rolig ned for å gjøre lekser.

Fra min tidlige barndom har jeg sporadiske og rare minner fra stunder med faren min, som da han skulle sette båten på vannet, eller når han kom inn på morgenen på bursdagen min og sa at han dessverre ikke ville rekke å komme i selskapet, men at han håpet jeg fikk en fantastisk dag.

Der og da ble jeg ikke skuffet, den skuffelsen gjorde seg først gjeldende da jeg ble eldre og begynte å forstå hvor lite deltagende han var.

Det var da jeg som ni- eller tiåring begynte å forstå at mamma var sliten og følte seg nedprioritert, at jeg begynte å se kritisk på pappa.

Han kom til dekket bord hver dag og oppførte seg som om han ikke var interessert i noen av oss andre i familien. Alltid var han stresset og på vei til noe som var viktigere.

Jeg var 12 år gammel da jeg kom hjem en dag og fant mamma gråtende på kjøkkenet. Da jeg spurte hva det var, sa hun at pappa og hun skulle skilles.

«Du skal ikke la det gå inn på deg, vi skal fortsatt ha det fint, det er best sånn», sa hun, men fordi hun var lei seg, ble også jeg lei meg.

Mens jeg ble bekymret for og følte med mamma, ble jeg sint på pappa.

For det forsto jeg, at mamma mente at han hadde hatt en annen bak hennes rygg, på jobben.

Vi fikk ikke bekreftet dette, for han gikk ikke inn i noe nytt forhold da han og mamma flyttet hver til sitt, men jeg trodde at det var sant, for etter samlivsbruddet så jeg nesten ikke noe til faren min.

Alle de gangene jeg ønsket at han skulle komme, det være seg skoleavslutninger, 17. mai-toget på skolen eller håndballkamper jeg spilte, så jeg ikke noe til ham.

Les også (+): «Mamma, du trenger ikke å ringe meg hver dag», sa min datter, men jeg klarte ikke å la være

Nedprioritert

Da jeg ble konfirmert, betalte han hele selskapet, men var den første gjesten som gikk, etter å ha holdt en flott tale om hvor stolt han var over meg og hvor høyt han elsket meg.

Selv om jeg var ung og umoden, så skurret det han sa, det hang ikke på greip fordi han aldri prioriterte meg.

«Du kan ikke forvente mer, det er sånn han er», sa mamma.

Jeg ønsket for moren min at hun skulle finne en snill mann å være sammen med, og da det skjedde, fikk jeg en stefar som stilte mer opp for meg enn min egen pappa noen gang hadde gjort.

Jeg bestemte meg for å gi blaffen i pappa, men inni meg bar jeg på en skuffelse som med tiden gikk over til bitterhet. Det endte med at jeg praktisk talt ikke hadde noe godt å si om ham.

For hva sier du om en far som alltid har satt jobben foran deg – som tydelig prioriterer deg bort? Jeg så fedrene til mine venninner og visste hvordan det kunne ha vært. Jeg satt på med pappaer som elsket å hente og bringe.

I mange år sto skuffelsene i kø. Jeg ringte pappa for å høre om vi kunne møtes og vi avtalte tid og sted. Samme morgen som vi skulle spise lunsj eller gjøre noe annet hyggelig, ringte han og sa at han dessverre ikke fikk det til likevel.

Da han fikk en ny kjæreste etter flere år, kunne jeg ikke ha vært mer likegyldig, men pliktskyldigst stilte jeg opp da han ønsket å introdusere oss. «Dere er jo jentene mine», sa han, og jeg opplevde det som latterlig og patetisk.

Da han giftet seg på nytt og jeg noen måneder senere fikk vite at de ventet barn, til og med tvillinger, var det et sjokk, men jeg tenkte også at hun kom til å bli skuffet, for han evnet ikke å være en ordentlig pappa.

Jeg fikk halvbrødre, og i deres første leveår fikk jeg stadig store overraskelser, for pappa var en pappa.

Han jobbet mindre og ble den familiefaren han aldri var sammen med oss. Det rare var at han så ut til å elske tilværelsen som familiefar.

«Det gjør meg kvalm å se», sa jeg til mamma og broren min.

Broren min var ikke som meg; han tilbrakte tid med pappa og hans nye familie. Han sa til og med at stemoren vår var hyggelig.

«Det kan hende at det er sant, men jeg kunne ikke ha brydd meg mindre, for han sviktet oss», parerte jeg.

Les også (+) Han løy for meg i fire år. Sannheten gjorde meg kvalm og redd

Tilgivelse

I noen år forsøkte pappa å hale meg inn i sitt nye liv, men jeg avviste ham, gang etter gang, uten å si hva det handlet om.

«Jeg har ikke tid, jeg får det ikke til», var forklaringene mine.

Det var de samme tingene som han hadde sagt til meg hver gang han skuffet ved å kansellere en avtale. «Ok, jeg forstår, men jeg håper vi ses snart», sa han.

Jeg bar med meg det dårlige forholdet til pappa langt inn i voksenlivet. Da jeg møtte han jeg er gift med i dag, sa jeg at jeg i praksis hadde vokst opp uten en pappa, og at det var ekstremt viktig for meg å finne en mann som ønsket å bruke tid på familien sin.

Det var da jeg skulle gifte meg og skulle fortelle det til pappa, at han og jeg fikk den samtalen vi burde ha tatt mange år tidligere.

«Jeg vet ikke hvem jeg vil skal følge meg opp til alteret, for Niklas (stefaren min) har vært her for meg, og iblant føler jeg at jeg ikke kjenner deg», sa jeg rett ut.

Pappa ble stille – veldig stille. Og så tok han den ene hånden min.

«Jeg er glad du er ærlig med meg og sier hva du føler, og jeg vil aldri protestere mot at du velger Niklas til å lede deg opp kirkegulvet. Men får jeg si at jeg blir lei meg? Jeg vet at jeg sviktet dere – jeg ser at jeg prioriterte helt feil», sa han.

Jeg fikk fortalt pappa at jeg syntes det var bittert å se ham stille opp i så stor grad for de yngste barna sine, at det gjorde vondt fordi det minnet meg om hvor lite jeg fikk. Han gråt og sa at han forsto.

«Og det er jo sånn at jeg er en god far nå fordi jeg heldigvis lærte av mine feil. Jeg er blitt en bedre mann, og det ønsker jeg jo at du skal få føle i ditt liv. Jeg elsker alle dere barna like høyt, det må du aldri tvile på», fortsatte han.

Jeg endret mening etter den samtalen. Ett spørsmål fikk meg til å snu.

«Kan jeg få lov til å være pappaen din i fremtiden, lover jeg at jeg ikke skal skuffe deg. Kan du tilgi meg?»

Jeg bestemte meg for å tilgi, og jeg lot pappa være den som ga meg bort, og det har jeg ikke angret på. Fordi mannen min valgte min stefar som forlover, hadde jeg begge fedrene mine ved min side, og det var så befriende og godt.

Jeg håper at historien min kan få noen til å se på sine fraværende fedre i et nytt lys, hvis det er gode grunner til det. Man skal ikke dømme folk for hvem de var, men for hvem de er. Det er det aller viktigste jeg har lært i livet.

Pappa og jeg er sammen ofte, og han stiller opp som verdens beste morfar til min datter.

Hans barn, altså mine halvbrødre, sitter barnevakt for meg, og vi er blitt en harmonisk storfamilie, som samles på familiehytta hver sommer.

Til og med mamma og hennes mann kommer på besøk.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Han skulle forlate sin kone og komme til meg den kvelden. Så her satt jeg og ventet spent

– Nå skal jeg fortelle om da jeg gjorde det «ingen» gjør ...