Leserne forteller
For sju år siden fortalte mannen min sannheten. Livet mitt ble aldri det samme
At noe manglet i forholdet mellom Are og meg, har jeg alltid visst. Da han fortalte sannheten, fikk jeg sjokk.
Jeg hadde nettopp flyttet hjemmefra og begynt på lærerstudiet da jeg traff Are på et av møtene i den kristelige studentforeningen.
Han var en engasjert debattant og møtte ofte øynene mine når han snakket, som om han uttalte seg direkte til meg. Dette gjorde meg usikker og blyg. Men da han til slutt låste blikket mitt og smilte, smilte jeg forsiktig igjen.
Are var utvilsomt den kjekkeste av guttene på møtet. Han var mørk, maskulin og hadde nydelige øyne og et pent smil. Vi snakket ikke sammen, men jeg tenkte mye på ham i tiden som fulgte.
Jeg fikk rede på at han studerte teologi og hadde tre år igjen.
Det var ingen tilfeldighet at vi møttes igjen, selv om jeg lot som det var det. Jeg oppsøkte nemlig stadig instituttet hans – satt i kantinen og i biblioteket inntil han en dag bare sto der.
Vi giftet oss da jeg var ferdig lærer og han nybakt teolog. Begge hadde fått jobb i samme kommune, og vi dro til vårt nye hjemsted fulle av lyse drømmer og høye ambisjoner.
Are var en god venn og en god ektemann.
Han var ikke særlig opptatt av sex, men det satte jeg i sammenheng med at han var prest og sikkert kom i konflikt med seg selv ved å skulle være for aktiv i sengen.
Vi fikk etter hvert to barn. To jenter som opptok oss mye. Are var den perfekte far, og jentene forgudet ham.
Etter at barna kom, ble seksuallivet enda mindre aktivt, men vi var likevel fysisk veldig nær hverandre. Titt og ofte gikk vi rundt og tok på hverandre, og vennene våre bemerket ofte hvor lykkelige vi så ut. Og det var vi også, iallfall jeg.
Etter som årene gikk, falt den seksuelle delen av samlivet nesten helt bort, men den fysiske nærheten gjorde at savnet etter et seksualliv ikke ble så fremtredende.
Familien min elsket Are, selv om de moret seg over hvor lite praktisk han var.
Are var nytenkende og kreativ i jobben, men likevel svært konservativ når det gjaldt trosspørsmål og teologi. Jeg undret meg ofte over hans harmdirrende meninger rundt Kirkens håndtering av homofili. Der var han uforsonlig og mente at man ikke kunne akseptere kjærlighet mellom to av samme kjønn.
Jentene vokste opp og reiste hjemmefra for videre skolegang.
Sakte ble fortroligheten og den fysiske nærheten mellom Are og meg borte. Jeg forsøkte flere ganger å gi ham en klem eller ta på ham, men merket at han ikke lenger likte det. Da trakk jeg meg etter hvert bort, og stemningen hjemme ble tung og dyster.
Are ble mer og mer opptatt av arbeidet sitt og mindre og mindre til stede når han endelig var hjemme. Det var som om han forsøkte å unngå fortrolighet mellom oss.
Han unngikk alt som kunne smake av nærkontakt – ikke bare fysisk. Flukten besto i jobb, kor, tv-titting og absurd nok ulike reparasjoner og forbedringer i og på huset.
Les også (+): Jeg trodde jeg kjente mannen min. Men det var inntil politiet sto på døren
Hvem var egentlig mannen min?
En dag overhørte jeg en samtale Are hadde med et av kormedlemmene. Stemmen hans hadde en iver og intensitet jeg ikke hadde hørt på lenge. Han lo hjertelig ved flere anledninger, og jeg kjente hvor vondt det gjorde.
Jeg kjente at jeg ble sint. Mest av alt handlet vel sinnet om savn og tristhet. Det var i alle fall sinnet som fikk meg til å handle.
Etter at telefonsamtalen var over og han igjen var på vei ut til en eller annen aktivitet i hagen, ropte jeg på ham. Stemmen var hard, bestemt og sjeldent intens til meg å være.
– Nå vil jeg vite hvorfor du er så forandret. Hvis du vrir deg unna nå igjen og nekter å snakke med meg, så går jeg fra deg, sa jeg hardt og kjente at jeg mente hva jeg sa. Nå orket jeg rett og slett ikke mer.
Først gikk han i forsvar. Nektet for alt, selv det mest åpenbare. Men denne gang lot jeg ham ikke slippe unna. Jeg var for sint og opprørt til det.
– Hva er det som er så skremmende at du må rømme fra meg her hjemme? Er det andre som er viktigere for deg enn hva jeg, din egen kone, er?
Han kvapp til. Noe som lignet redsel lyste i ansiktet hans.
– Hva er det du vet?, sa han fort.
Det ene ordet tok det andre. Sinnet, savnet og sorgen som jeg hadde holdt inni meg så lenge, fikk fritt utløp. Jeg skjelte ham ut. Han sto etter hvert bare taus og stirret sorgfull på meg.
Til slutt begynte han å gråte og kastet seg i armene mine som et barn. Denne uventede gråten gjorde meg maktesløs og rådvill. Sinnet forsvant, og jeg ble stående taus og stryke ham over håret.
Han mumlet et eller annet om en mann.
– En mann? Sinnet tok meg igjen, og stemmen hardnet til. – En mann? Nå får du være mann nok til å fortelle meg hva det er som skjer! Jeg vet det nok, du har funnet en annen kvinne, og nå vet du ikke hva du skal gjøre!
Stemmen min knakk. Jeg var sint, fortvilet og redd. Jeg ville ikke høre dette, men samtidig måtte jeg høre det.
– Hva jeg prøver å si, er at jeg er glad i en annen mann. Det er Pål, sa han med engstelig, men fast stemme. Så løftet han hodet fra skulderen min, snudde seg og gikk inn på kontoret sitt.
Les også (+): Vi visste ikke hvor mye mamma hadde ofret for vår skyld
Følte bare tomhet
Jeg ble stående og stirre mot den lukkede kontordøren. Følte ikke noe. Sinnet, tristheten, redselen var borte. Ingenting var igjen, bare tomhet.
Så kom sinnet tilbake, og kroppen og tankene begynte å fungere igjen. – Hvorfor lyver du, skrek jeg idet jeg stormet inn på kontoret hans.
Han lå på sofaen, sammenrullet som i fosterstilling. Han gråt fremdeles, hulket høyt. Synet skremte meg og hindret meg fra å komme med flere verbale hugg.
Jeg gikk ut på kjøkkenet igjen. Satte meg ved vinduet, stirret tomt ut i hagen. Sinnet var forsvunnet. Igjen denne tomheten som lammet både tanker og kropp.
Langt om lenge kom Are ut fra kontoret. Han rusket i meg. – Vi må snakke, sa han.
Vi snakket resten av dagen. Jeg fikk vite at han hadde visst om legningen sin i hele sitt voksne liv. Han hadde aldri tillatt seg å leve ut disse sidene. Skammen, selvforakten og frykten styrte ham bort fra det.
Han hadde kjempet en ensom, fortvilet kamp mot følelser som bare var der, uansett hvor mye forakt de skapte i ham. Det siste året hadde han ikke maktet mer. Han hadde møtt en annen mann, og de hadde erkjent at de var glade i hverandre.
Pål var den nye mannen i koret, og Are hadde fått høre at han var homofil. Under en av korets festlige sammenkomster hadde de kommet i snakk, og dermed var det gjort.
– Det var som å åpne sluser. Det var så deilig å gi slipp på kontrollen, bare la følelsene styre, bare leve i nuet, sa han.
Etter festen hadde Are og Pål vandret gatelangs til langt på natt. De hadde åpnet seg helt for hverandre og snakket, snakket, snakket..
Dagen etter var fortryllelsen brutt. Følelsene for Pål var der, men han var skrekkslagen fordi han hadde åpnet seg på en slik måte. Dessuten var han redd for å miste meg, døtrene våre, jobben, omdømmet.
For meg var det godt å høre at han var redd for å miste meg. Da ble det ikke fullt så forferdelig å høre om begjæret og lengselen etter Pål.
I dag er det syv år siden denne samtalen. Are og jeg er fortsatt gift.
Nærheten mellom oss er tilbake, seksualiteten er også der, dog mindre enn hva jeg ønsker meg. Ares tiltrekning av menn er fortsatt smertefullt for meg, sikkert også for ham. Men jeg har fått tilbake den Are jeg en gang ble glad i. At jeg må dele ham med Pål, er langt fra ideelt, men akseptabelt.
Jeg vet at jeg valgte rett ved å respektere og godta legningen til Are. Kort sagt gjorde jeg et riktig valg ved å bli hos mannen jeg har elsket gjennom hele mitt voksne liv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
