Fars nye liv ble et sjokk for oss, han kom til å bruke opp arven vår

Stakkars far. Det ble akkurat slik søsknene mine og jeg så mange ganger hadde snakket om, og fryktet. Tenk om mor dør først? Han kommer aldri til å klare seg alene, hadde vi sagt.

Mor ordnet opp i alt, far behøvde aldri å bekymre seg hverken om middagsmat, rene sokker eller ubetalte regninger.

Mor styrte alt med fast hånd, husholdet deres var som en liten bedrift der hun hadde kontroll på hvert minste innkjøp og hvert gjøremål. Nå var hun død.

Plutselig falt hun om mens hun var i hagen. Far hadde funnet henne. Hjertet hennes hadde stanset, og med det var livet hennes slutt.

Far gråt hele den første uken og var ikke engang i stand til å finne rene klær å ha på seg.

Broren min, som vi bare kaller for Bror, måtte flytte hjem til ham før begravelsen, men allerede etter to dager ba han om avlastning.

Far hverken sov eller spiste, men hadde holdt ham våken, klaget og gråt. Det ble jeg som måtte overta.

Tre måneder etter begravelsen kom de første inkassoregningene. Forvirret sto far med regningene og skjønte ingenting.

Vi innså at vi måtte lære ham å betale regninger. Vi måtte lære ham å bruke vaskemaskinen, skru på kokeplaten og lage mat.

Far var sønderknust. Hver gang vi kom, knakk han sammen og gråt. Vi var fem søsken, tre av oss bodde i den samme byen som far, her hadde han også fem av ti barnebarn.

Tiden gikk, og sorgen ble lettere å bære. Vi tok oss av ham, alle sammen. Hver søndag var han hos en av oss og spiste middag.

Vi var to søsken som delte husvasken hans mellom oss, enkelte ganger også klesvasken. Skulle bare mangle om vi ikke tok oss av vår far som var 71 år, men som fremdeles var frisk og sprek.

Vi forsøkte å aktivisere ham, vi foreslo pensjonistforeningen, men nei, han ville heller være sammen med oss.

– Hva skulle jeg gjort uten dere, sukket han mange ganger.

Far klarte seg godt økonomisk. Mor og far hadde spart i alle år og levd et nøysomt liv. Nå kunne han nyte godt av sparepengene på nærmere en million kroner.

Les også (+): Jeg var supermammaen som gjorde alt. Til slutt sa det stopp

Enkemann

Far hadde vært enkemann i halvannet år, og behovet for omgang med andre enn oss hadde kommet gradvis. Endelig oppsøkte han pensjonistforeningen, for en av hans venner var også blitt enkemann.

Nå ble de gode kamerater, og stadig var de to sammen på byens konditori om formiddagen eller de deltok på pensjonistkveldene sammen.

Men den totale forandringen med far kom nærmest over natten. En dag da jeg besøkte ham, hadde han stjerner i øynene.

Blid og glad serverte han kaffe til meg, pratet som en foss om en tre dager lang busstur de nylig hadde vært med på.

– Kanskje jeg til og med drar til Spania en tur til vinteren, sa han oppglødd.

– Å, skal du og Torstein til Spania? spurte jeg.

– Jeg tror nok ikke det blir sammen med Torstein, sa han hemmelighetsfullt.

Ikke i vår villeste fantasi kunne vi tro at far hadde forelsket seg i en jevnaldrende enke. Men det var hva jeg fikk høre av en venninne. Jeg tenkte det var galskap.

Man går ikke bort og forelsker seg i en alder av over 70 år, og etter en så dyp sorg som han nettopp hadde gått igjennom! Jeg tok opp mobilen og ringt til min søster, Signe.

– Spania, utbrøt hun. – Hvorfor reiste han aldri til Spania med mor? Hva slags dame har han funnet? Det er sikkert en eventyrer som vet om formuen hans!

Vi møttes hjemme hos meg og ringte til Bror, men han uttrykte glede over at han hadde funnet seg en venninne.

– Venninne, sa Signe, – hun vil loppe ham for penger, sa hun.

Telefonsamtalen ble kort.

Vi nektet å ha noe med fars nye dame å gjøre. Og da vi spurte ham hvorfor han aldri hadde tatt mor med på syden­ferier, så sa han:

– Jeg synes jeg ser henne under en palme. Moren deres hadde aldri råd, hun ville bare spinke og spare, sa han kort.

Så dypt stakk altså sorgen hans. Hadde han glemt hvor sønderknust han hadde vært? Vi studerte ham fra topp til tå. Ny skjorte, svarte, fine bukser med press. En pen frakk hang det også der.

Frisøren hadde han visst også besøkt, var ikke Signe god nok frisør for ham lenger? Det var hun som hadde pleid å stelle både hans og mors hår.

Les også (+): Døtrene mine sier de skammer seg, han er for ung

Egoistiske døtre

Far reiste til Spania med sin nye dame. Uten Signes og min velsignelse. De ble borte i nesten tre måneder. Ikke et pip hørte vi fra ham, det var bare Bror som ble privilegert med kontakt.

Da de kom tilbake, inviterte de oss på besøk, hjemme hos far. Vi verdiget dem ikke et svar engang, så det ble bare Bror som møtte opp med sin familie.

Signe og jeg hadde nemlig regnet ut omtrent hvor mye en slik tur kostet. Morsarven vår ble sløst bort på et vilt fremmed kvinnemenneske!

En dag fikk jeg uventet besøk. Det var fars venninne som ringte på døren, hun forlangte å få komme inn. Jeg ble helt forfjamset, men hadde ikke annet valg enn å slippe henne inn i gangen.

Tusen tanker raste i hodet mitt, skamrødme også, for instinktivt forsto jeg at dette besøket ikke ville falle i min favør.

Katharina hadde vært enke i 15 år, opplyste hun forretningsmessig. Så hadde hun møtt far, og de to hadde raskt funnet hverandre.

– Man har et følelsesliv selv om man har passert 70, sa hun og ignorerte invitasjonen om å sitte ned.

Elegant og flott sto hun i døråpningen og sa at det hun hadde å si, ikke ville ta lang tid.

Hun sa at hun var klar over hva vi mente om henne. Men hun ville vi skulle vite at faren vår ikke hadde behøvd å betale noe for henne i Spania.

– Siden jeg ble enke, har jeg tilbrakt vintrene der alene. Faren deres har bodd gratis i min leilighet. Oppholdet har kostet ham den maten han har spist, og den vinen han har drukket. Jeg synes synd på ham som har så egoistiske døtre. Mine barn, derimot, er takknemlige fordi jeg har funnet en så snill og omsorgsfull venn som deres far, avsluttet hun, og gikk.

Da jeg hadde roet meg litt ned, ringte jeg til Signe. Hun prøvde å argumentere med at Katharina løy, men jeg avbrøt henne og sa at vi måtte rydde opp i dette. For var det ikke riktig at det var morsarven vår vi hadde vært mest bekymret for?

Far ble glad da vi oppsøkte ham og ba om unnskyldning. Men Katharina holdt oss på avstand. Og det er ikke så rart, sånn som vi hadde oppført oss.

Enda mer skamfulle ble vi da det ble kjent for oss at Katharina ikke bare var velstående, hun var rik!

De to er fremdeles sammen og kaller hverandre for «venner». De tilbringer feriene sammen, går ut sammen og er på besøk hos hverandre.

Og med tiden håper jeg de vil tilgi oss for at vi dømte dem. For vi unner selvfølgelig vår kjære far all den lykken han kan få på sine gamle dager.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Naboens verandadør sto på gløtt. Jeg kommer aldri til å glemme synet som møtte meg

Det var et sjokk da pappa døde. Så fikk jeg vite om ektepakten