DE BLÅ SIDENE
Jeg trodde det var min skyld at datteren min ble psykisk syk. Så fortalte pappa en hemmelighet
I mer enn 20 år har datteren min vært psykisk syk. Nesten like lenge har jeg tenkt at det har vært min skyld. Jeg har brukt år av mitt liv på å tenke på alt jeg skulle ha gjort annerledes som mor.
Jeg har brukt år av mitt liv på å tenke på alt jeg skulle ha gjort annerledes som mor. Først nå, etter mange år, har jeg rettet meg opp.
Jeg reiste til USA som au pair etter endt videregående skole. Fordi jeg hadde vokst opp på et lite sted, var det en stor ting å gjøre, og mange nesten gispet når jeg fortalte om det store eventyret som ventet på meg.
Familien jeg skulle være hos, var velstående og hadde to små gutter som skulle følges til og fra skolen og fritidsaktiviteter. Utover det skulle jeg mer eller mindre få oppleve Amerika. Det ble et fantastisk år, og jeg møtte Dave, som var like gammel som meg.
Da oppdraget mitt var over, var jeg lei meg fordi jeg var redd for at avstanden ville ødelegge forholdet vårt. Men jeg dro hjem med løfter om evig kjærlighet.
Jeg fikk jobb i en kiosk da jeg kom hjem, og jeg sparte opp penger til å besøke kjæresten min. 20 år gammel ble jeg gravid. Gode råd var dyre, men vi bestemte oss for å gifte oss.
Jeg så for meg et liv i USA, selv om familien min syntes at det var altfor langt borte.
Jeg ble mor før jeg fylte 21 år, men jeg følte meg voksen. Tonje, datteren vår, var nydelig og snill fra første dag. Mens Dave jobbet som omreisende snekker, tok jeg vare på henne i vårt lille hjem, en slags hytte med bare ett soverom.
Det ble en ensom tilværelse, og jeg begynte å lengte hjem. Da Tonje var to år, bestemte jeg meg for å dra hjem til Norge på en lang ferie.
Jeg kom aldri tilbake til mannen min. Han ble naturligvis skuffet, men fant ny kjærlighet og giftet seg igjen ganske fort.
Alenemor
Jeg ble alenemor og tok fatt på den utdannelsen jeg hadde satt på vent. I studietiden hadde jeg noen kjærester, men forholdene varte ikke lenge. Det viktigste for meg var å være en god mamma.
Det fine med å bo i Norge var at jeg hadde foreldre og søsken som stilte opp som barnevakt. Tonje var omgitt av mennesker som var glad i henne.
Tonje hadde minimal kontakt med pappaen sin. Det skyldtes først og fremst avstanden. De første årene var hun for liten til å reise alene, og jeg hadde ikke økonomi til å ta henne med for å besøke ham.
Etter hvert kjente de hverandre så dårlig at hun ikke ønsket å være hos ham. Kontakten ble borte. Til slutt kom det bare noen penger i en konvolutt hver jul.
Er det skadelig for et barn å vokse opp uten å kjenne faren sin? Kanskje vil noen svare ja. Jeg tenkte ikke på dette, ikke før datteren min ble psykisk syk som 16-åring.
Da hadde hun gradvis, gjennom flere år, søkt seg bort fra vennefellesskap. Hun likte aller best å sitte alene på rommet sitt og lytte til musikk.
Sykelig tynn
Hun ville ikke spise og ble sykelig tynn. Hun rispet seg opp på armene og var destruktiv. Jeg tryglet henne om å si hva som plaget henne. Men hun kunne ikke si hva det var. Hun sa bare at jeg ikke forsto.
Vi var innom mange instanser i hjelpeapparatet og fikk hjelp gjennom barne- og ungdomspsykiatrisk gjennom to år. Fordi Tonje ikke var så rammet av anoreksi at hun var i faresonen vektmessig, ble hun ikke lagt inn på sykehuset.
Stort sett gikk hun på skolen. Problemet var at hun ikke snakket med andre, og når hun kom hjem, ville hun også helst unngå meg. Folk rundt meg sa at hun kanskje savnet faren sin og at det kunne være et ubevisst savn.
Jeg tenkte på kjærestene jeg hadde hatt, og fraværet av en far. Jeg tenkte på at jeg hadde vært for streng og kanskje forventet for mye av henne. Kort sagt: Jeg var livredd for at det var min skyld at hun slet så tungt.
De siste tiårene har det blitt adskillig større åpenhet rundt psykisk sykdom enn det var før, men det er fremdeles tabubelagt når barn blir syke.
Det er en gjengs oppfatning at noe må være galt i et hjem når en jente får slike problemer som datteren min fikk.
Jeg følte skam, og jeg følte at jeg hadde sviktet på mange områder. Derfor klarte jeg ikke å snakke med noen om følelsene mine. Tonjes sykdom ble også min. Jeg isolerte meg og var i sorg og desperasjon.
Jeg foreslo at vi skulle dra til USA og besøke Dave. Men hun ville ikke møte ham.
20 år gammel fikk hun god hjelp gjennom en samtalegruppe, og Tonje ble så sterk at hun tok fatt på en utdannelse. I noen år så livet hennes litt bedre ut, og jeg fattet håp for fremtiden. Men så gikk hun på en smell i form av kjærlighetssorg, og alt falt i grus.
Les også (+): Hjemme var min nye samboer snill og oppmerksom. Jeg trodde jeg hadde gjort et kupp …
Diagnose
Hun jobbet på et kontor og klarte seg tilsynelatende bra, men var sykmeldt i perioder på grunn av psyken. Hun fikk diagnosen bipolar 25 år gammel.
Anoreksien lå som en skygge over henne hele veien. Hun hadde et forkvaklet forhold til mat og spiste minimalt.
Mennesker rundt meg spør hvordan det går med Tonje. Hver gang jeg har fått spørsmålet, har jeg kjent en slags knute i magen.
Jeg har følt at de har tenkt at Tonjes sykdom er min skyld, at det ikke var bra for henne å vokse opp med fravær av en far og med noen stefedre som kom og gikk.
I dag ser jeg at jeg ikke bare skulle ha sendt barnet mitt til psykolog, jeg skulle ha snakket med noen selv også. For jeg ble syk jeg også. Først i fjor, da jeg fikk et slags angstanfall, fikk jeg den hjelpen jeg trengte. Da handlet det om meg.
Noe av det første jeg sa etter å ha fortalt terapeuten om datteren min, var at jeg følte det var min skyld at hun har slitt så tungt. Terapeuten svarte at i dette faget snakker man ikke om skyld, men om biologisk sårbarhet.
I kjølvannet av denne lille setningen snakket jeg med faren min. Han kunne fortelle at mammaen hans hadde vært det de kalte manisk-depressiv. Ingen hadde fortalt meg dette tidligere.
Jeg ble sint og sa at han kunne ha fortalt meg dette før. Da forsto han nesten ikke hva jeg mente. Han forklarte at det ikke ble snakket om fordi det var så vondt for ham, faren og søsknene.
Jeg hadde fått en forklaring. Tidligere i år sto en psykolog frem og fortalte om sin psykisk syke sønn, og også han snakket om den arvelige komponenten.
Vi kan ikke som foreldre ta på oss ansvaret for at barn blir syke, med mindre vi har utsatt dem for omsorgssvikt. Tonje ble tatt godt vare på. Hun var et elsket barn, og jeg passet på henne og fulgte henne opp.
Les også (+): Jeg blir ikke kvitt svigermor. Hun er med overalt
Har falt til ro
Tonje har en god periode nå, og vi snakker mye sammen. Hun synes det er fint at jeg ikke lenger klandrer meg selv.
Hun sier det kommer innenfra. Det bare kommer, og hun kan ikke styre det. Det har aldri vært noen andres skyld, sier hun.
Jeg har falt til ro med det, og nå tør jeg snakke om problemene med andre. Som et resultat av det, har jeg fått et bedre sosialt liv. Jeg ser lyst på tilværelsen. Endelig.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
Denne saken ble første gang publisert 24/05 2023, og sist oppdatert 24/05 2023.
