leserne forteller
Jeg levde et liv i sus og dus. Hjemme i Norge ble brått alt forandret
Jeg levde som «fin» frue i Saudi-Arabia i flere år. Tjenere, cocktailselskaper, smykker og lekre klær var en selvfølgelig del av livet. Da jeg kom hjem til Norge, vurderte jeg alle ut fra penger og materielle goder.
Jeg vokste opp i Oslo, på beste vestkant. Som enebarn ble jeg nok dullet med, men fikk likevel en svært streng oppdragelse.
Foreldrene mine var besteborgerlige, puritanske og snobbete. De hadde klare forestillinger om hva som passet seg for en ung jente, og det var ikke stort.
Da jeg var ferdig med gymnaset, overtalte jeg far til å sende meg ett år til Paris for å gå på en dyr privatskole. Og der møtet jeg Carsten, som også var nordmann i Paris. Jeg hadde flere kjærester før jeg traff ham, men fra vi møttes har det aldri eksistert andre menn for meg.
Carsten og jeg ble snart et par, og vi hadde et så nært og fint forhold. Jeg hadde vanligvis vanskelig for å åpne meg for andre mennesker, men med Carsten kunne jeg snakke om alt. Jeg fortalte ham masse om oppveksten min, om hvor strengt jeg hadde hatt det.
Da jeg kom hjem igjen, var mor og far svært skeptiske til at jeg hadde fått kjæreste.
Jeg var kvalm av nervøsitet første gang Carsten skulle komme hjem til oss på middag. Jeg visste at mor og far ville granske ham med lupe for å finne noe negativt.
Men middagen forløp knirkefritt. Carsten både spiste pent og konverserte høflig, dessuten var han pent kledd. Slike ytre ting imponerte mor. Far ble også overstrømmende da han hørte at Carsten var sønn av en ganske kjent, og ganske rik, forretningsmann.
Vi giftet oss og flyttet inn i en liten leilighet på vestkanten. Carsten var ansatt i farens firma, jeg skulle være hjemmeværende. Dagene gikk til å pynte meg, stelle leiligheten og gå på kafé med venninner.
Så ble Fredrik født, og livet fikk en ny mening. Han var et etterlengtet barn, og jeg var fast bestemt på å gi ham all den kjærlighet og varme jeg selv hadde savnet.
Livet gikk sin gang. Da Fredrik var fem år, kom Elisabeth til verden. Vi var lykkelige, alt var perfekt. Da Elisabeth var bare seks måneder, kom Carsten opprømt hjem fra jobben en dag og fortalte at han hadde fått tilbud om jobb i Saudi-Arabia.
Det var snakk om en kremjobb i oljebransjen, og den skattefrie lønnen var formidabel. Selvsagt dro vi. I syv år bodde vi i Saudi-Arabia, og det var som å være i en annen verden. Vi formelig vasset i penger.
Vi hadde en stor nydelig villa og to gedigne biler. Vi kjøpte utsøkt kunst, og garderoben min besto av kreasjoner fra kjente motehus.
To barnepiker ansatte vi, slik at Carsten og jeg fikk masse tid for oss selv. Denne tiden brukte vi til eksotiske luksusferier, og vi møtte opp i alt som var av fasjonable selskaper.
Livet var som en vakker drøm, tenkte jeg mang en gang. At jeg mistet grepet på virkeligheten, og ikke var i stand til å se at det gode liv var mer enn luksus og selskaper, merket jeg ikke før det var for sent.
Les også (+): Jeg lot meg blende av rikdommen hans
Jeg ble et luksusdyr
Da Elisabeth nærmet seg skolealder, bestemte vi oss for å reise tilbake til Norge. Det var jo der vi hørte hjemme, og barna burde få vokse opp i Norge. Dessuten gikk kontrakten til Carsten ut.
Innerst inne grudde jeg for å flytte hjem. Carsten ville ikke tjene på langt nær så godt, klimaet i Norge var kaldt og folk var så trivielle og alminnelige. Vi flyttet til en mindre by på Østlandet, noe som var en strek i regningen for meg.
Jeg hadde gått ut fra at vi skulle bo i Oslo, hvor vi hadde venner og familie. Men vi måtte pent slå oss ned der Carsten fikk jobb. Vi kjøpte et stort, nydelig hus, med massevis av plass til alle de fine tingene våre.
Barna hadde ingen omstillingsproblemer. De gled rett inn i miljøet, likte seg på skolen og fikk mange venner. Verre var det med meg. Alle nabodamene så ut som noen ordentlige bondetupper, syntes jeg. Du milde, så triste klær!
Det irriterte meg grenseløst at Carsten var så hyggelig mot dem, og at vennligheten hans ble gjengjeldt. Vi ble invitert på kaffe hos flere av naboene, men jeg nektet å gå, så han måtte hver gang finne på en unnskyldning.
Vår første krangel i hjemlandet kom etter kaffeinvitasjon nummer tre. Carsten hadde lyst til å gå, men jeg satte meg på bakbena, ikke tale om! Plutselig ble den tålmodige mannen min skikkelig sint.
– Du er en skikkelig snobb, nærmest ropte han.
– Hva er det som får deg til å tro at du er bedre enn alle andre? Er du blitt like overfladisk som kvinnene du stimet i selskaper med i Saudi-Arabia?
Jeg bare trakk på skuldrene til svar. Det var sant at jeg savnet cocktailselskapene i Saudi-Arabia. Der fant man i alle fall raffinerte mennesker det gikk an å omgås.
Dagene gikk ved at jeg, iført en av de rådyre draktene mine, gikk rundt i den lille byen og handlet, eller jeg skravlet i telefonen med venninnene mine i Oslo. Jeg kjedet meg, mistrivdes intenst, og ble sur og grinete.
Ungene fikk så hatten passet ved den minste feil de måtte gjøre. Noe som resulterte i at de til slutt gikk rundt på nåler i det perfekte huset vårt. Forholdet mellom Carsten og meg ble bare dårligere og dårligere.
Likevel var Carstens tålmodighet uten grenser, trodde jeg. Han fant seg i at jeg kommanderte ham rundt. Jeg var vant til å ha tjenere og syntes husarbeid var uutholdelig kjedelig. Jeg hadde nok med å pynte meg og tørke støvet av alle våre kunstskatter.
Litt bedre ble det da en venninne fra Oslo flyttet til nabobyen med mann og barn. Nå hadde jeg i alle fall noen å snakke med, for ikke å si noen å gå i butikker med – den viktigste beskjeftigelsen i livet mitt. Nå ble livet til å holde ut, selv om jeg langt fra trivdes.
Slik fortsatte livet i mange år. Fredrik ble myndig, en rolig gutt som satt flittig med skolearbeidet og var fornøyd med å gå på kino i helgene.
Elisabeth, derimot, ville plutselig være lenge ute om kveldene, dra på turer hit og dit, gå på diskotek – i det hele tatt, hun var ikke så lett å kontrollere lenger! Jeg ville ikke at hun skulle havne i dårlig selskap (hva ville naboene si?), derfor nektet jeg henne det meste.
Carsten og jeg kranglet og kranglet, men det var alltid jeg som klarte å trumfe igjennom viljen min.
Da Fredrik hadde studert i fire år, ble Elisabeth ferdig med videregående.
Hun insisterte på å reise ett år utenlands før hun gikk i gang med studier. Jeg var engstelig for henne, men ble til slutt enig med Carsten om å sende henne til Paris. Elisabeth reiste, og Carsten og jeg var plutselig alene.
Les også (+): – Jeg var aldri bra nok for mamma
Et halvt år senere eksploderte bomben!
Carsten kom kremtende inn i stuen en fredagskveld og sa han ville skilles og flytte med en gang. Jeg trodde ham ikke, og svarte bare hånlig at det kom han aldri til å gjøre. Men han hadde allerede pakket koffertene.
– Jeg orker ikke lenger å leve med et menneske som ikke bryr seg om annet enn penger og fasade, sa han bestemt.
Jeg satt sjokkert tilbake, kunne ikke tro det var sant, og jeg var sikker på at han ville komme tilbake. Men han ble borte, i én uke, to uker.. Og det gikk opp for meg at han mente alvor. Jeg begynte å ringe ham hver dag, jeg gråt og lovte bot og bedring, men han var urokkelig.
– Det er over, sa han bare.
Noen uker senere fikk jeg høre om den nye kjæresten hans. Hun var 15 år yngre enn meg. Det var da det gikk opp for meg at jeg hadde tapt. Senere ble det store huset solgt. Jeg sitter alene i en liten leilighet i Oslo, og grubler over fortid og fremtid.
Jeg ser nå hva oppholdet i Saudi-Arabia gjorde med meg. Jeg klarte ikke overgangen tilbake til Norge, og jeg ble på en måte en tro kopi av min egen mor. Penger og vellykkethet ble viktigere enn ekte lykke.
Jeg har levd et overfladisk liv, har ikke interessert meg for levende, ekte mennesker, bare vært interessert i de glatte fasadene. Min kjære mann har jeg tapt til en annen kvinne.
Mitt eneste håp er at jeg med tiden skal klare å skape et bedre forhold til barna mine. Det er det viktigste for meg nå. I annen rekke kommer pengebekymringene. Jeg må få meg en jobb, men det er ikke enkelt. Jeg er 50 år og har aldri vært ute i arbeidslivet.
Min yrkestittel var «fin frue», og det kommer man ikke langt med i dagens arbeidsmarked.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
