Pappa nekter å fortelle kona si om meg

Å ha en familie som er glad i deg, er viktig når du er barn. Det er viktig når vi er voksne også.

Jeg er ikke helt voksen ennå, 16 år, men lengter like mye etter å bli kjent med familien min i dag som jeg gjorde da jeg var yngre.

Mamma var alenemor og jeg enebarn. Helt til hun fikk en samboer da jeg var ti år, var det bare mamma og meg. Hun har alltid vært tryggheten og klippen i livet mitt, og vi står hverandre svært nær.

Faren min er mer fjern, selv om jeg er glad i ham også. Jeg husker hvor stolt jeg var da jeg var mindre og han en sjelden gang kom og tok meg med ut.

Hvis jeg var sammen med pappa, var det også bare oss to. Jeg har aldri vært sammen med moren og faren min samtidig.

Jeg har venner som er skilsmissebarn, men selv om foreldrene lever hver for seg, er de sammen med barna sine på fødselsdager, julaftener og andre viktige dager.

Når de andre ungene snakket om hva de gjorde i helgene sammen med foreldrene, kunne jeg aldri følge opp med å si at mamma og pappa og jeg også skulle finne på noe gøy.

Les også (+): I et­ter­tid inn­ser jeg hvor utro­lig naiv og dum jeg var

Min familie

I alle år har jeg enten vært sammen med mamma eller med pappa.

Jeg har forstått at de aldri har vært særlig gode venner, men de tåler hverandre så vidt, visstnok for min skyld.

De snakker ikke stygt om hverandre, men sier heller aldri noe pent om den andre parten. Denne isfronten har jeg alltid lidd under, og da jeg var mindre, trodde jeg det var min skyld at de ikke kunne fordra hverandre.

Det tror jeg ikke lenger. Jeg er trygg på at de begge er glad i meg. Mammas kjærlighet har jeg forresten aldri tvilt på.

Med pappa har det vært annerledes. Men som han sier:

– Du må forstå, Katja, at hadde jeg ikke vært glad i deg, ville jeg heller ikke ønsket å treffe deg. Jeg kunne bare betalt bidraget, det gjør mange andre fedre.

Han har jo rett i det, så jeg tviler ikke lenger på pappas kjærlighet. Vi har fin kontakt og masse å snakke om når vi en sjelden gang treffes.

Vi ligner hverandre, visstnok både i sinn og skinn, pappa og jeg. Det jeg ønsker mest av alt, er å bli kjent med familien hans.

Bortsett fra hans kone er jo disse menneskene min familie også. Jeg, som har vokst opp som enebarn og som alltid har ønsket meg søsken, har en søster og en bror som jeg aldri har fått lov til å bli kjent med.

– Du må forstå meg, sier pappa.

– Jeg hadde et kort eventyr med moren din mens jeg var gift. Vi hadde samme type jobb, og møttes på jobbreise. Vi var sammen noen ganger på denne turen, men det var aldri snakk om at det skulle bli noe mer mellom oss, vi hadde ingen planer om å treffes igjen senere.

– Min kone var til og med gravid. Du forstår vel at jeg ikke plutselig nå kan presentere deg som datteren min. Du er jo omtrent like gammel som Kaia, din halvsøster.

Når pappa begynner med alle unnskyldningene og forklaringene sine, nikker jeg og forstår og forstår. Men innerst inne savner jeg at de voksne kan skjønne meg også.

For jeg lengter etter å bli kjent med søsknene mine, besteforeldre, tanter, onkler, alle sammen på pappas side.

Egentlig er det vel min rett å få bli kjent med familien min, men her er det pappa og hans kones følelser som teller, ikke mine.

Jeg tror faktisk pappa gjør noe dumt for sin egen del også. Det kunne jo hende at hans kone ville tilgitt ham dette «afrikanske eventyret» etter så mange år, og at vi alle kunne bli en stor og glad familie. Det drømmer jeg om.

Les også (+) Jeg nektet å godta min nye svigerdatter

Jeg har bestemt meg

Heldigvis har jeg veldig god kontakt med mammas familie. Helt fra første stund har hun tatt meg med rundt til slekt og venner, så jeg skulle få røtter, slektsfølelse og tilhørighet, som hun sier.

Mammas yngste søster, som bor noen mil herfra, har jeg alltid hatt et nært forhold til. Hun har vært som en storesøster for meg.

Fra jeg var bitte liten har jeg tilbrakt en uke av hver sommerferie hos henne. Jeg gledet meg hele året til denne uken da tante og jeg skulle være sammen, bare vi to.

Fremdeles har tante og jeg svært god kontakt og er ofte sammen. Mormor og morfar er jeg også veldig glad i. Mammas familie har gjort mye for å erstatte pappa og familien hans.

Mammas samboer har bestandig vært grei mot meg. I dag ser jeg nesten på ham som en far, men bare nesten.

For savnet etter å bli bedre kjent med min egen far, lengselen etter å være en like stor del av livet hans som mine halvsøsken er det, er noe jeg må leve med.

Men om noen år, når jeg blir helt voksen, kommer jeg til å ta kontakt med søsknene mine, det har jeg bestemt meg for.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg hadde aldri savnet en pappa. Da mamma døde, fant jeg et bilde av en mann, og det sto et navn der

Pappa flyttet ut. Da han noen år senere fortalte hvorfor, raste hele min verden sammen