Leserne forteller
Jeg hadde aldri savnet en pappa. Da mamma døde, fant jeg et bilde av en mann, og det sto et navn der
Jeg hadde aldri sett det før, i hvert fall kan jeg ikke huske at mamma viste meg det.
Livet endrer seg hele tiden, ingen ting er absolutt. Når jeg forteller om alt som har skjedd meg, blir det et
bilde på akkurat det, for ting jeg aldri hadde trodd skulle skje, har skjedd, og jeg er blitt en annen person enn jeg var.
Jeg vokste opp uten å ha en far, men likevel var barndommen min fantastisk, og det skyldtes at jeg hadde en mor, som ga meg så mye kjærlighet at jeg ikke savnet noe.
«Pappaen din og jeg kjente egentlig ikke hverandre, og da han fikk vite at jeg var gravid, sa han at han ikke ønsket å få barn med meg», fortalte mamma. Ja vel, så var det sånn, jeg aksepterte det og stilte ingen spørsmål.
Gjennom årene har jeg hørt og lest utallige historier om barn som vokste opp uten en far, og de brukte store deler av oppveksten på å savne og undre seg.
Jeg brukte ingen tid på å fantasere om mannen som var faren min. Jeg hadde morfar som mannlig rollemodell, og han elsket meg grenseløst.
Mamma og jeg var så nær hverandre som det er mulig å bli for mor og datter. Han oppdro meg og kunne være streng og formanende, men selv om jeg iblant ble lei av det, visste jeg innerst inne at hun alltid ville mitt beste. Ja, mer enn det, ikke engang det beste var godt nok.
Når jeg så hvordan noen av mine venninners fedre var, visste jeg at jeg egentlig var heldig som hadde mamma for meg selv. Noen ganger fortalte de meg at foreldrene kranglet.
Den ene venninnen min opplevde at faren fant en annen bak morens rygg, og han stakk av og glemte at han hadde to barn.
Jeg var stor nok til å forstå at min situasjon var bedre, for jeg hadde aldri kjent faren min og hadde ingen å savne.
Jeg brydde meg ikke om hvem han var, ikke hvordan han så ut, ikke hva han tenkte eller hva han gjorde. Han hadde sagt at jeg ikke var ønsket i hans liv. Hva var vitsen i å tenke noe som helst om disse tingene?
Livet med mamma var herlig. I noen år hadde hun en samboer, som jeg ble glad i, men det ble slutt mellom dem, og han forsvant ut av mitt liv også.
Jeg syntes det var leit, men syntes samtidig at det var fint at det igjen bare ble henne og meg.
Hun var min. Da jeg sto til konfirmasjon, laget mamma en fantastisk fest for meg. Onkler, tanter, besteforeldre og venner holdt taler for meg, og jeg forsto hvor mange som var glad i meg og ønsket meg det aller beste.
Noen hadde en far som var streng og ikke lot dem dra på overnattingsturer.
Jeg hadde mamma, som sa ja. En mamma som kjørte meg overalt og brukte all sin tid på å gjøre min hverdag fin. Hjemme hos oss var det fred og harmoni.
Da hun ble syk, følte jeg umiddelbart på en stor frykt for å miste henne. Jeg visste at kreft i endetarmen kan være dødelig.
Da jeg uttrykte redsel, trøstet hun meg og sa at alt kom til å gå bra. «Det er jo bare oss to, så jeg kan ikke reise fra deg», spøkte hun.
Hun mistet håret og så veldig syk ut, men fikk meg likevel til å tro at hun ville bli frisk.
«Ukrutt forgår ikke så lett», sa hun, og forsøkte å få meg til å le. Det var en rar tid, men jeg trodde på henne.
Les også (+): Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet
Min biologiske far
Da mamma døde, var jeg i både sjokk og sorg. Det var som om jeg befant meg i et uvirkelig vakuum.
Jeg var 20 år og ble definert som voksen, men følte meg som et lite og livredd barn. Hva nå?
Mormor og morfar levde og stilte opp for meg. De hjalp meg med alt det praktiske som måtte ordnes og sa at jeg kunne bo hos dem.
Jeg valgte i stedet å bli boende i leiligheten mamma hadde betalt ned gjelden på. Å se på hennes private ting og gå gjennom bilder av vår tid sammen, ble en slags terapi.
Det første året hadde jeg mer enn nok med å bearbeide savnet. Jeg savnet henne så inderlig at det gjorde vondt.
Noen ganger våknet jeg om morgenen og syntes at jeg hørte lyden av henne, da føltes det som om alt bare var en vond drøm, som jeg hadde våknet opp fra.
«Hva med faren din, har du aldri hatt lyst til å kontakte ham?» hadde venninnen min spurt mange ganger gjennom årene. Jeg hadde nærmest blåst henne av.
En kveld, ett og et halvt år etter at mamma døde, gikk jeg gjennom noen papirer i en skuff, og da fant jeg navnet hans og et bilde av ham. Jeg hadde aldri sett det før, i hvert fall kan jeg ikke huske at mamma viste meg det.
Min nysgjerrighet ble vekket, og det kan jeg si: Facebook er fantastisk. Fordi min biologiske far har et spesielt navn, var det ikke tvil om at jeg fant riktig mann.
Han hadde en åpen profil, så jeg kunne se på bilder og lage meg et slags bilde av livet han hadde.
Han bodde i samme by som meg, og det i seg selv var rart. Hadde jeg noen gang vært i samme butikk som ham, på bussen eller på en konsert?
Han var en pen mann, og jeg så at jeg har øynene mine fra ham. Det sto at han var far til to, men ingen ting om en kone.
Nysgjerrigheten som var vekket, forsterket seg. Hjertet mitt hamret som besatt, men jeg scrollet meg nedover for å se hva slags innlegg han pleide å legge ut. Det var mange bilder fra naturen, så jeg forsto at han var sporty og sunn.
Da jeg gikk ut av profilen hans, følte jeg meg nervøs, det var som om jeg hadde gjort noe ulovlig.
Jeg har alltid delt det meste med bestevenninnen min, og den kvelden fortalte jeg henne alt jeg hadde funnet ut om faren min.
«Send en melding. Det verste som kan skje, er at han avviser deg», sa hun. Jeg var i tvil. Var det noen vits?
I nesten to uker gikk jeg og tenkte. Tanken på den fremmede mannen som var min far, ville ikke forsvinne. Jeg skrev en melding.
«Hei, vi kjenner hverandre ikke, men du er min biologiske far. Hva tenker du om det?»
Da jeg trykket på send-knappen, angret jeg først og syntes at det jeg hadde skrevet, virket dumt, men det var for sent. Jeg så vinduet bevegde seg, at han hadde lest og var i ferd med å svare meg.
«Hei, der er du endelig. Jeg vil gjerne møtes for en prat», skrev han.
Les også (+): Pappa hadde aldri tid til meg, så fikk han ny dame og nye barn ...
Takknemlig
Nå er det ett år siden jeg fikk en pappa inn i livet mitt, en herlig mann som er glad for å ha kontakt med meg. Han sier at han skammer seg over sin egen reaksjon den gangen mamma ble gravid.
De hadde bare vært sammen én natt, og han ble livredd da hun sa at hun ville beholde barnet.
Men han hadde fortalt barna sine at han hadde et barn til, og ifølge ham, ventet han på dagen da jeg skulle kontakte ham.
Pappa og jeg snakker sammen nesten daglig nå, og jeg er blitt kjent med hans barn, som bare er noen få år yngre enn meg.
Fordi han er skilt fra deres mor, hender det at vi fire er sammen og spiser middag. Det betyr at jeg ikke lenger er alene. Da jeg fant pappa, fikk jeg også endelig de søsknene jeg alltid har drømt om å få.
Mammas foreldre syntes i starten det var vanskelig at jeg hadde fått kontakt med pappa. De minnet om at han hadde sviktet.
Nå har de heldigvis snudd fordi de ser at det gjør meg godt å ha ham i livet.
De ser også at han er en bra mann.
Jeg klandrer ikke faren min fordi han trakk seg ut den gangen. Rett skal være rett; han fikk ikke muligheten til å velge om jeg skulle bli født.
Han var ikke klar for oppgaven, ikke minst fordi han ikke engang kjente moren min. Og det skal han ha; han betalte i alle år barnebidrag til mamma.
I dag er jeg takknemlig fordi han tok imot meg da jeg trengte det som mest. Savnet etter mamma er blitt lettere å bære fordi jeg har pappa. Det er sant at det aldri er for sent å endre sin historie.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
