Leserne forteller
– Nå skal jeg fortelle om da jeg gjorde det «ingen» gjør ...
Mange så på oss som det perfekte par. Helt til det gjensto en uke til bryllupet.
Hvordan torde jeg – hvor hentet jeg motet fra? Fremfor alt forbauser det meg at jeg klarte å stå i en storm av kritikk fra mine nærmeste, hvor kom de kreftene fra?
Jeg skal fortelle om da jeg gjorde det «ingen» gjør, og som veltet om på planene og livet til flere enn meg.
Sommeren da jeg ble 25 år skulle jeg stå hvit brud, og mannen jeg skulle si ja til å dele gode og onde dager med, var tre år eldre enn meg og superkjekk.
Med det mener jeg at han var flott å se på og veldig sjarmerende. Som fotballspiller på et av byens beste lag, var han også regnet som et kupp, så jeg anså meg selv som heldig.
Vi hadde vært sammen i halvannet år da han fridde, og sett utenfra var vi det perfekte paret. Vi var to vakre mennesker som ville dele fremtiden.
Det andre ikke så, var hvor kontrollerende han var innenfor husets fire vegger, og hvor mye han krevde av kroppslig nærhet.
At han ville være nær meg og ha sex ofte, var ikke et problem den første tiden vi var sammen, for jeg var så forelsket at kroppen brant.
Jeg delte heller ikke med noen at han iblant ville begrense meg, for eksempel hvis jeg ville være sammen med venninner.
«Jeg vil at du skal være sammen med meg i stedet», sa han.
Han slo meg aldri og var ikke slem. Han gjorde meg ingen ting jeg i dag kan påstå var overgrep, men likevel ga han meg en følelse av noe som jeg ikke klarte å se hva var.
Men da han fridde midt i festen som ble arrangert for å markere sesongavslutningen for laget han spilte på, ble jeg satt ut og enda mer forelsket.
Han hadde lagt en liten eske med en forlovelsesring midt i en brødkurv han rakte meg. Alle de andre visste hva som skulle skje, og jubelen brøt løs da han spurte meg: «Vil du gifte deg med meg?»
Les også (+): Jeg har samboer og barn. Hvorfor skal det hindre meg i å leve ut forelskelsen?
Angst og frykt for fremtiden
Når du har drømt om å stå hvit brud siden du var liten jente, blir det nærmest som en rus å planlegge et stort bryllup.
Vi skulle ha 100 gjester, og vi leide et stort og flott lokale til å ha festen i.
Vi skulle på en fantastisk bryllupsreise til et land langt borte, og det var så eksotisk at jeg fikk sommerfugler i magen bare av å tenke på det.
I denne «rusen» gikk jeg inn for å lage verdens flotteste bryllup. Jeg fikk sydd en brudekjole som så ut som en hvit drøm.
Jeg forsøkte å se for meg når jeg skulle komme opp kirkegulvet leid av min fine pappa. Det skulle bli mitt livs mest fantastiske dag.
En uke før den store dagen var alt klappet og klart, men da moren min sa at jeg måtte sette meg ned og endelig slappe av, skjedde det noe.
Det var som om kroppen min plutselig ble paralysert av angst og frykt for fremtiden.
«Jeg har fått det de kaller kalde føtter, det er bare det», sa jeg til meg selv, men så våknet jeg to
netter etter hverandre av at hjertet løp løpsk og slo så fort at det gjorde meg redd.
«Mamma, jeg kan ikke gifte meg, jeg klarer ikke», sa jeg da det var fire dager igjen til vielsen.
Hun så på meg og sa: «Du kan ikke trekke deg nå, det går ikke.»
Men det var det jeg gjorde. Jeg avlyste alt. Jeg sa til kjæresten min at jeg ikke ville gifte meg med ham likevel, og med hjelp fra to søstre fikk jeg ringt rundt til alle inviterte og gitt beskjed om at det ikke ble noen fest.
Lokalet ble avbestilt og det samme ble bryllupsreisen.
Les også: (+) Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden
Skammet meg
I tiden etter følte jeg så stor skam at jeg flyttet til en annen by. Jeg visste at folk snakket om hvor egoistisk og upålitelig jeg var.
I mange år fulgte denne skammen meg. Selv om jeg fikk en ny kjæreste ble jeg skjelven når jeg tenkte på hva jeg hadde gjort.
Først da jeg mange år senere fikk vite at kvinnen min ekskjæreste var gift med, var havnet på krisesenter, klarte jeg å forstå at jeg handlet riktig flere år tilbake i tid.
Det var min intuisjon som reddet meg den gangen, som fortalte meg at jeg måtte avlyse, det forstår jeg nå.
Og siden dette gikk opp for meg, har jeg følt meg enda mer takknemlig fordi jeg til slutt fant den mannen som gjør livet mitt godt.
Følg magefølelsen, er mitt beste råd til alle andre, for den er til å stole på.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
