Leserne forteller
Pappa giftet seg på ny og jeg signerte et papir. Da han døde, kom sjokket
Jeg var knapt fylt 18 år da jeg ble bedt om å signere et papir hjemme hos pappa og hans nye kone og datter. Hadde jeg bare visst hva det var.
Penger er ikke alt, og du skal ikke basere livet på å få en arv etter foreldre, det vet jeg. Når jeg skal dele historien min, er jeg redd for å fremstå som grisk eller lite raus.
Jeg har av den grunn gått mange runder med meg selv, men her sitter jeg, og jeg håper at historien min kan synliggjøre urimeligheten i at barn tvinges, eller i beste fall sterkt overtales, til å si ja til ting de egentlig ikke forstår omfanget av.
Ja, slik jeg ser det, var jeg fortsatt et barn da pappa sa til meg at han hadde et papir han ønsket at jeg skulle skrive under på.
Han forklarte at det bare handlet om at Line og han sikret hverandre om en av dem skulle dø, slik at den som ble igjen, ikke ble hjemløs.
Ingen barn ønsker at voksne de er glad i, skal bli hjemløse og jeg leste ikke engang innholdet, men signerte, og det gjorde søsteren min på 20 år også. Og så gikk vi videre og glemte i grunnen at det hadde skjedd.
Det hører med til min historie at foreldrene mine ble skilt da jeg var ti år gammel. Fordi pappa hadde arvet huset de bodde i av sine besteforeldre, ble han boende igjen i det som var vårt barndomshjem.
Jeg sørget da familien vår ble oppløst, og jeg syntes det var veldig tungt å bo litt her og der og vandre mellom mamma og pappa med en stor bag. Ingen ting var som før, og ingen ting var like fint.
Den gangen forsto jeg at grunnen til bruddet var at pappa hadde hatt en elskerinne. Da mamma flyttet ut, kom hun raskt inn i livet vårt, og pappa gjorde alt han kunne for at vi skulle like henne og hun oss.
Hun hadde en datter fra før, som bare var fire–fem år gammel, og jeg forsto at kjæresten som gjorde faren min glad, både var penere, yngre og mildere enn mamma. Hun smilte stort sett og var elskelig og kvinnelig.
Mamma snakket ikke så mye om sorgen hun bar på, men brettet opp ermene og kjøpte seg en andel i et rekkehus.
Jeg vet at hun belånte boligen til pipa fordi hun bare fikk med seg noen hundre tusen kroner i skilsmisseoppgjøret – det var jo pappas hus, hans arv.
Kjæresten til pappa hadde vært alene med datteren helt siden hun ble født, fikk vi vite, og han snakket som om det var synd på dem.
Line hadde litt dårlige nerver, og det var derfor hun ikke hadde noen jobb. Jeg tror det passet pappa perfekt å ha en hjemmeværende samboer.
Les også (+): Mannen min fant seg en 25 år yngre kvinne, og nå skal de ha barn!
Sviket
Bare ett år etter at foreldrene mine var formelt skilt, giftet han seg med Line.
Da hadde han gått inn i farsrollen for barnet hennes, og de levde som en liten familie hele tiden. Søsteren min og jeg var bare hos dem annenhver helg og en ettermiddag hver uke.
Mitt forhold til min nye stemor var helt ok. Hun var grei og snill mot meg også. Som ung tenkte jeg ikke over at hun faktisk levde på min far.
Det var han som tjente gode penger og sørget for at de kunne kjøpe hytte og båt, og det var han som betalte de dyre utenlandsferiene han tok med oss og dem på.
Line sa at hun var glad i oss, og det trodde jeg på. Jeg ble også glad i hennes datter, selv om jeg syntes at hun var bortskjemt og ufordragelig til tider.
Kanskje følte jeg også en slags misunnelse fordi hun var mer sammen med pappaen min enn jeg selv var.
Det var jo slik at pappa ofte ikke kunne se meg spille fotball fordi stedatteren måtte kjøres til et eller annet. Line hadde ikke engang sertifikat, så det var hans jobb gjennom alle ukens dager.
Gradvis mistet jeg den tette kontakten jeg hadde hatt med pappa, og det skyldtes at han hadde mer enn nok med en hektisk jobbhverdag og sin lille familie.
Da jeg gikk på videregående, var det i grunnen greit, for jeg hadde mange kamerater og levde slik ungdom skal leve; med mye som skjedde.
Da jeg ble 18 år, var foreldrene mine, søsteren min og jeg sammen for fjerde gang etter skilsmissen til mamma og pappa. Line og datteren var der også, og vi feiret at jeg var blitt myndig.
«Nå har jeg to voksne barn», sa pappa.
Bare noen uker senere skjedde det jeg i dag mener var et svik. En fredag kveld søsteren min og jeg var hos ham, sa han at han hadde et papir han ønsket at vi skulle signere – fordi det var viktig.
Jeg protesterte sjelden på noe pappa ba meg om, og det samme gjaldt søsteren min. Så det ble gjort, og så var vi ferdig med det.
Livet vårt gikk videre som det pleide, og det ble ikke snakket om det igjen. Egentlig visste jeg ikke hva jeg hadde sagt ja til.
Da pappa ble alvorlig kreftsyk, ble vi alle redde for at han skulle dø, og dessverre ble det verst tenkelige noe vi måtte forholde oss til.
Bare uker etter at jeg fylte 36 år mistet jeg faren min, og det var forferdelig tungt og trist.
De første dagene etter at han døde, støttet vi hverandre, både Line og vi barna, men etter begravelsen, da det skulle ses på arv, fikk jeg sjokk.
Les også (+): Pappa kuttet meg ut da jeg sa jeg skulle skilles, og jeg forsto ikke hvorfor. Så kom det et brev
Bittert
Dokumentet med underskriften min ble hentet frem, og brått gikk det opp for meg at det ikke ville bli noen arv, for Line kunne fortsette å bo i pappas hus til sin død.
Det sto også skrevet at søsteren min og jeg måtte dele arven med stesøsteren vår den dagen Line dør. Han hadde nemlig en tredjedel han kunne fordele som han ønsket.
Pappa døde ung, og Line kan leve til hun blir gammel. Hun er dessuten ti år yngre enn pappa. Hvordan skal vi kunne stole på at hun ikke forringer verdiene?
Plutselig gikk det opp for søsteren min og meg at vi kanskje aldri vil oppleve å få noe etter faren vår.
Det gode forholdet til Line finnes ikke mer. Da vi synliggjorde våre følelser rundt situasjonen, sto hun steilt på at hun hadde retten på sin side.
«Ole ville sikre meg og Ida, det var hans forslag, og slik blir det», har hun sagt.
I dag skjønner jeg ikke hvordan pappa kunne gjøre det han gjorde mot oss. I det som ble skrevet, finnes det ingen betingelser overfor kona hans.
Om hun finner en annen mann, har hun fremdeles rett til å bo i huset. Det føles ikke rettferdig, og det kjennes som om vi er blitt grundig lurt.
I ettertid har jeg sett at flere andre har opplevd det samme som oss. Menn som gifter seg for annen gang, er ofte flinke til å sikre den nye kona, kanskje fordi hun stiller krav om det.
Jeg tenker at unge mennesker, som signerer et papir, må få en ny mulighet til å vurdere situasjonen, for eksempel etter ti år.
Hadde avtalen hatt ti års gyldighet, ville jeg ha vært nødt til å se på den som 28-åring også.
Som 28-åring ville jeg helt sikkert ha sett annerledes på dokumentet og stilt noen spørsmål rundt det. Kanskje hadde jeg ikke engang signert.
Pappa var raus mens han levde, og jeg forsøker å tenke på det når jeg tenker på alt som har skjedd.
Huset jeg vokste opp i, og som har tilhørt pappas familie, har jeg ikke lenger tilgang til, og det er ingen ting vi får gjort med det. Det er bittert, men jeg tvinger meg selv til å gå videre.
Nå håper jeg at andre kan dra lærdom av vår historie.
Les flere saker: Historier
