Leserne forteller
Valget jeg tok har kostet meg hele familien min
Men en sen kveld ringte telefonen.
For ti år siden sto jeg helt alene i verden og måtte begynne helt på nytt. Når jeg ser tilbake på hvorfor, får jeg gåsehud.
Mine foreldre tilhører en sekt, som er kjent for å forsøke å verve folk inn i menigheten. Jeg ble tidlig vant til strenge leveregler og visste at jeg kunne bli utstøtt av mange grunner, og derfor måtte jeg aldri gjøre noe galt.
Som lite barn var det greit, men da jeg ble tenåring og så hvordan jevnaldrende hadde det, ble det mer og mer vanskelig. Jenter på min alder fikk kjærester, som de overnattet hos. De begynte å røyke, feiret jul og bursdager.
Jeg visste at dersom jeg for eksempel hadde sex før ekteskapet eller deltok i jule- eller bursdagsfeiringer, risikerte jeg å bli utstøtt. Du kunne riktignok gjøre noen feil uten at det skjedde, men da kunne ikke synden anses som altfor alvorlig.
En gang som 16-åring ble jeg ble tatt i å kysse en gutt utenfor menigheten, og med det mistet jeg privilegier og ble ansett som dårlig omgang for de øvrige ungdommene i menigheten.
Mamma og pappa sa at jeg måtte takke Gud for at jeg fremdeles fikk være medlem. Jeg ble kalt inn til møte av de overordnede, som presenterte bibelvers for meg:
«Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede er og blir over ham.»
For meg var det forvirrende å leve i en verden som var så streng, samtidig som jeg befant meg i en annen, der folk fikk gjøre som de ville.
Det slo meg at de som ikke var i menigheten, virket gladere, smilte og lo mer.
Jeg visste at jeg risikerte straff hvis noen fikk vite at jeg leste historier skrevet av avhoppere, men gjorde det likevel.
De ble alle kalt «frafalne» og mistet all kontakt med sin familie og resten av menigheten – for alltid.
Da faren min oppdaget min tvil, truet han meg. Han sa at jeg måtte bli «ren» igjen før noen oppdaget hva jeg drev med.
Men jeg fortsatte å tvile, og en dag, etter å ha studert et par år, bare visste jeg at jeg ikke klarte mer. Jeg var forelsket i en ung mann, som elsket meg, og visste at jeg måtte velge.
Les også (+) Pappa gjorde min bror omtrent arveløs. Og jeg gjorde nesten en forferdelig feil
Jeg ble utstøtt
Samtalen jeg hadde med mamma og pappa da jeg fortalte dem at jeg hadde bestemt meg for å hoppe av, var kort og brutal.
«Da kan ikke vi ha kontakt med deg mer», sa de, og det var ingen sorg i deres stemmer, ingen av dem sa at de uansett ville fortsette å være glad i meg.
I tiden etter at jeg hoppet av ble jeg helt sikkert brukt som et skrekkens eksempel på hvordan det kunne gå hvis man ikke levde som en sann kristen. I deres øyne var jeg fortapt.
Og det var tøft, for jeg måtte bygge mitt liv opp på nytt, og det var skremmende og tungt, for jeg var glad i søsknene mine, foreldrene mine, folk i sekten. Det er jeg ennå.
Samtidig forsto jeg at jeg ikke kunne fortsette å leve i det som for meg fremsto som et fengsel.
Nå har jeg levd i mange år som utstøtt, og jeg vet at det aldri vil bli en offentlig forsoning. Jeg er samboer med en mann og har fått et barn uten å være gift.
Jeg er et bilde på et syndig liv. Slik de ser det, er jeg blitt utsatt for fordervende innflytelse og det er ikke håp for meg som menneske.
Mamma og pappa håpet at jeg ville angre. De tror at et barn som har forlatt menigheten, går en sikker død i møte i Harmageddon, der deres Gud skal utslette alle som ikke deler troen.
Les også (+): Jeg følte meg avvist av sønnen min. Forklaringen kom i et håndskrevet brev
Takknemlig for kontakten
Min glede nå er at mamma, uten at andre vet det, har tatt opp igjen kontakten med meg. Hun ringte meg en sen kveld uten at pappa visste det.
Hun kommer på hemmelige besøk av og til og er en god mormor for min sønn.
«Jeg forstår ikke valget ditt, det gjør meg trist, men jeg vil ikke leve uten å snakke med deg», sier hun.
Jeg respekterer hennes ståsted og er takknemlig fordi hun tør ha kontakt med meg.
Ingen av dem jeg vokste opp med, hilser på meg, men jeg angrer ikke på valget jeg tok, selv om det var tungt, og jeg håper at min lille historie kan gi styrke til jenter som vokser opp slik jeg gjorde.
Det finnes nemlig et godt liv utenfor.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
