SAMTALE I NATTEN
– Pappa forlot oss. Da jeg fant ham igjen, fortalte han den sjokkerende hemmeligheten
Da moren til Walter døde i fjor, oppdaget han pappaens hemmelighet. – Det er tankevekkende hva foreldre kan skjule for sine barn, sier han.
– Familiehemmeligheter.... sa Walter (44) undrende og kjente på ordets betydning.
– Det kan sannelig være utfordrende.
Vi møttes på vårparten. Det ble vår første prat til denne samtalen du leser nå.
– Jeg har skrevet et langt, langt brev til min far – for hånd, fortalte han da.
– Nå venter jeg på svar ...
Bakgrunnen beskrev han slik:
– Jeg satt på et fly og betraktet solen gå ned, glødende og vakker. Som den udødelige kjærligheten inni meg, for en far som forlot oss, min mor og meg. Jeg var fem år da han plutselig flyttet til New York, uten en gang å si ha det.
Walter føyde til: – Det kom som lyn fra klar himmel. Jeg hadde aldri hørt dem krangle.
Selv om moren gjorde sitt beste, ble han aldri ordentlig glad igjen.
– Ikke hun heller. Det ble liksom oss to alene i verden.
– Så du ham igjen?
– Sommeren etter dukket han opp på bursdagen min med en eske Lego. Jeg kjente ham ikke igjen med en gang. Han snakket gebrokkent også. Men mamma så glad ut.
– Ble det et fint møte?
– Som den følsomme, gutten jeg var – og er, føyer han til med et sjarmerende, skjevt smil, – var jeg skeptisk. Det ante meg at han kom til å skuffe oss igjen.
Puslespillet
Moren lot ham få bo med dem.
– Det var for så vidt fire, fine måneder, men jeg hadde følelsen av å gå på nåler. Jeg tror både mamma og jeg var redde for å skremme ham vekk.
En morgen var faren igjen borte.
– Da jeg i fjor ryddet i dødsboet til mamma, fant jeg en lapp hvor det sto: Dere har det bedre uten meg. Love you! T
Navnet hans var Theodor, men han hadde begynt å kalle seg Ted. På lappen hadde moren hans notert hvor og når hun fant den.
– Kanskje for en dag å vise meg? undrer Walter.
– Hva sa hun til deg?
– At han måtte tilbake til USA for å arbeide.
– Hvordan visste hun at han dro dit?
– Jeg tipper det skyldtes et postkort han sendte derfra. Også det fant jeg blant hennes personlige papirer. Med slurvete håndskrift hadde han skrevet: Finally back home. T
– Nevnte hun aldri lappen eller kortet?
– Hun ville vel skåne meg, tror han, – men når et barn for andre gang mister en far er det ikke nok å sette på et plaster.
Det fostret et kaos av følelser og stor usikkerhet hos Walter.
– Jeg både lengtet meg syk og næret et hat mot den mannen.
Han tror at det å miste faren er grunnen at han selv aldri har giftet seg eller fått barn.
– Jeg har en interessant jobb og gode venner, men inni meg er det et tomrom. Et eller annet mangler.
Han sto moren nær. Å miste henne i fjor ble en tankevekker.
– For ikke å kaste bort resten av livet mitt, er det viktig å forstå meg selv bedre. I det puslespillet er faren min en vesentlig brikke. Derfor skrev jeg til ham, delte hvordan jeg har det og ba om å få møte ham.
Les også (+) – Vi kjøpte hytte sammen. Det ble mine og dine barn: Et mareritt!
De overraskende svarene
Fire måneder senere popper det inn en tekstmelding fra Walter: "Jeg fikk svar! Fra faren min, altså. Nå er jeg på vei til ham i New York, men jeg skal bo på hotell. Han inviterte meg ikke hjem. Null problem bare jeg får svar på mine mange spørsmål. W"
En måned senere tekster han: "Skal vi ta en kaffe? Jeg har en god historie til deg!"
Straks vi møtes buser han ut med det:
– Jeg er ikke enebarn, men har hele fire søsken! Tre søstre og en bror. De er både eldre og yngre enn meg. Alle har vi ulike mødre. Jeg kan ikke tro det!
Den overraskende informasjonen hadde han fått av faren under møtet i USA. Hemmeligheten til pappaen ga Walter et sjokk.
– Har du møtt dem?
– Snart, svarer han andpusten, – vi bor i fem forskjellige land! Faren min har virkelig vært på farten.
– Jeg mailet samtlige av dem på engelsk og alle svarte sporenstreks! Det er så spennende! Ingen av oss visste om hverandre. Den faren vår er litt av en luring.
Han prater i vei om hvor hyggelige halvsøsknene virker.
– Bilder har vi også delt, forteller han og viser dem frem.
– Se, det er den yngste av dem, min amerikanske bror. Han ligner på meg, gjør han ikke? Vi er begge kortbygde og kraftige, ler han.
– Du høres veldig glad ut?
– Ja, selv om far har lurt oss, er samtlige glade for å ha oppdaget hverandre. Vi tror heller ikke mødrene våre visste om de andre.
Han sier at søstrene skal spørre sine mødre ved anledning.
– Far brøt riktig nok ingen lover, fordi han aldri giftet seg, men moralen hans er åpenbart ikke den beste.
Les også (+) – Den ukjente gutten på trappen sa han var barnebarnet mitt
Møtet med faren
Walter har ennå ikke sagt hvordan det ellers var å møte faren.
– Jeg tror karen mangler empati, kommenterer han kort.
– Han virket ute av stand til å føle empati og dermed også vise respekt. I dag er han en skrall, gammel mann, men han fremsto likegyldig med tanke på oss barna og alle kvinnene han har forlatt.
– Spurte du hvorfor han ikke tok kontakt med dere?
– Ja, men han trakk bare på skuldrene og sa: Ingen av dere var planlagt.
Heller ikke de mange barnebarna mine søsken kunne ha delt med ham er av interesse.
– Hvordan har du det nå?
– Familiehemmelighetene viste seg jo å være langt større en overhodet ventet, men i møtet med ham fant jeg puslespillbitene jeg intuitivt følte manglet. Nå gleder jeg meg over å ha søsken og bli kjent med dem. Vi skal snart møtes hos broren min i USA.
Walter smiler, optimistisk.
– Ifølge far er vi fem uhell, oppsummerer han, – men ved å gi oss liv tror jeg han endelig – uten hensikt – har beriket oss med hverandre.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
