De blå sidene
– Jeg forlot min samboer og datter for en selvopptatt og ondskapsfull kvinne
Jeg var blitt far til en liten og vakker jente og hadde det bra. Men da min nye kollega la an på meg, klarte jeg ikke å tenke klart. Hun var så utrolig pen og sjarmerende. Men jeg måtte betale en stiv pris for min dumhet.
Jeg vet at jeg ikke er alene om å ha rotet til livet mitt.
Rundt om i Norge finnes det mange menn som har tenkt med noe annet enn hodet, og som har latt seg erobre og besnære av en kvinne som har vært hakket mer attraktiv enn den de levde sammen med.
Min historie handler om dyrekjøpt etterpåklokskap, og det er med stor sorg at jeg sitter her og skriver. Min hverdag kunne vært fin og ukomplisert, men i stedet er den håpløst vanskelig og nesten ikke til å leve med. Det verste er at jeg kan takke meg selv.
Jeg var samboer med verdens fineste dame. Ikke fordi hun var billedskjønn og oppsiktsvekkende pen, men i kraft av sitt tålmodige og snille vesen.
Ida og jeg ble kjærester da vi var 18 år gamle. Vi skulle inn i russetiden og hadde det bra på alle måter. Jeg fikk være meg. Hun var trofast, ærlig og hundre prosent til å stole på. Det kunne ikke ha falt meg inn å mistenke henne for noe som helst, for hun var den hun utga seg for å være.
Fordi jeg ikke hadde hatt langvarige forhold før, føltes det godt å komme inn i noe varig. Jeg likte å ha en å legge meg inntil hver kveld, en å sitte i sofaen med og holde i hånden.
Når jeg tenker tilbake, husker jeg at Ida og jeg leide hverandre overalt i de første to årene. Sammen med henne følte jeg meg sterk og hel.
Vi flyttet sammen da hun begynte å jobbe som konditor i et bakeri etter læretiden, og jeg selv fikk jobb i en lokal bedrift etter endt militærtjeneste. Selv om jeg ikke hadde noen lang utdannelse, fikk jeg fine arbeidsoppgaver.
Jeg var pliktoppfyllende og ambisiøs som selger og klatret i gradene ganske raskt. Det var en fantastisk tid.
Men noe skjer når du gjør suksess. Da Ida ble gravid, og jeg skulle bli far, var jeg allerede hausset opp som superselgeren.
Kanskje gikk det meg til hodet. Jeg ble mer høylytt, mye mer selvbevisst og mye mer vågal verbalt. Kjæresten min kommenterte forandringen i milde ordelag, og jeg lo av henne. Vi hadde det fint, og vi skulle bli foreldre.
Les også (+): Jeg gledet meg til å fortelle deg at jeg var gravid. Reaksjonen din var et sjokk
Jeg ble pappa
Så kom jenta vår, lille og nydelige Sofie, med masse sort hår på hodet.
Jeg var stolt, men det skjedde så mye på jobben at hodet mitt nok var mest der.
Da datteren min var blitt rundt tre måneder gammel, fikk vi inn en ny medarbeider på jobben. Hun skulle jobbe på min avdeling, og jeg ble satt til å lære henne opp. Hun var så flott at alle mine mannlige kolleger så langt etter henne. Hun var kvikk i replikken, morsom å være sammen med og herlig å snakke med.
I dag ser jeg at hun la an på meg fra første dag. Stadig kom hun borti meg når hun gikk forbi. Det kunne være en hånd som strøk over låret mitt eller et bryst som klemte seg mot ryggen min når hun bøyde seg over meg for å se hvordan jeg gjorde ting på PC-en.
Det er synd å si, men jeg var bare en mann. Hun tente meg voldsomt. Da vi etter kort tid ble sendt ut på en reise sammen, var skaden allerede skjedd, for inni hodet mitt hadde jeg store drømmer om henne og meg.
Det viste seg at hun hadde det samme. Glemt var det faktum at jeg hadde samboer og et lite barn hjemme.
I løpet av to dager hadde min nye kollega overbevist meg om at vi var skapt for hverandre, at det var den store kjærligheten som hadde rammet oss. Disse forklaringene rettferdiggjorde det jeg gjorde mot moren til min lille datter.
Jeg bestemte meg for å legge kortene på bordet og fortelle alt. Jeg sa at det ikke nyttet å kjempe imot, jeg var truffet av lynet.
Ida ble knust av sorg, men lot meg gå uten å lage stor dramatikk. Jeg hadde vondt av henne, men var så fascinert og betatt av den andre at jeg ikke klarte å ta inn over meg hva jeg egentlig gjorde. Familien min mente at jeg oppførte meg umodent.
Du går ikke fra samboeren din når du har et barn på seks måneder, mente de. Moren min var sikker på at jeg en dag kom til å angre.
Jeg leste en gang et intervju med en kjent norsk forfatter. Han ble spurt hvilket råd han ville gi de unge i dag. Han svarte at de unge burde lytte til de rådene som moren ga fordi hun alltid har rett. Nå vet jeg at det er slik det er.
Kort fortalt ble min nye flamme gravid. Jeg ble far til en liten gutt bare kort tid etter at min lille datter hadde fylt ett år.
Les også (+): Alt virket perfekt hjemme hos oss. Folk skulle bare visst
Utålmodig ny samboer
Men hverdagen med fantastiske Hege ble en helt annen enn jeg hadde forestilt meg. Der min eks var tålmodig, var hun utålmodig og oppfarende. Der min eks var snill og omtenksom, var hun selvsentrert og egoistisk.
Alt jeg gjorde var feil i min nye samboers øyne.
Hun klaget på alt og alle, og hun var bitter fordi kroppen hennes var «ødelagt» etter fødselen. Grunnen var noen stakkars strekkmerker på lårene.
Det gikk opp for meg at det var en heldagsjobb for henne å være presentabel og sexy. Gradvis forsto jeg at det flotte ytre var et resultat av nitid jobbing foran speilet og like nitid telling av kalorier. Da vi fikk barn, ville hun ikke være nær meg lenger.
Jeg fikk høre at jeg ikke tjente godt nok, siden vi ikke hadde råd til å kjøpe et flott hus.
Hun orket heller ikke at jeg skulle ha datteren min hos oss annenhver helg. Hun mente at hvis jeg skulle ha samvær med henne, fikk jeg reise hjem til foreldrene mine.
Sånn ble det også. Helt til det ikke gikk lenger. Forholdet gikk i tusen knas, og jeg ble alene, full av anger over alt jeg hadde rotet til.
Nå er jeg helgepappa til to små barn. Det siste året har jeg følt meg mislykket og dum. Da jeg endelig kom til sans og samling, var det for sent å ordne opp i ting.
Ida hadde fått seg ny kjæreste, en som hegnet om henne og var trofast. Iblant sier hun at hun har tilgitt meg og faktisk synes synd på meg.
Så her sitter jeg og betaler etterpåklokskapens stive pris.
Jeg hadde verdens fineste samboer og skuslet henne bort til fordel for en selvopptatt og ondskapsfull person.
Nå bruker hun dagene til å lage mest mulig støy rundt meg. Hun har krevd at jeg blir flyttet til en annen avdeling på jobben, og hun lar meg ikke ha samvær med sønnen vår de samme helgene som jeg har datteren min. Hverdagen er et kaos.
Jeg vet nå at stormende begjær ikke nødvendigvis er den store kjærligheten.
Kjærligheten kan ligge gjemt i det hverdagslige, de gode følelsene, i en stille trygghet som er tuftet på gjensidig respekt. Dessverre forsto jeg dette for sent.
Nå håper jeg at andre menn kan lære noe av min historie.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
