samtale i natten
– Jeg har vært «den andre kvinnen» i 20 år. Hans kone vet ingenting
Vi har alle hørt om «den andre kvinnen». – Jeg er henne. I tyve år har jeg klart å tie om min store kjærlighet, sier Trude.
– Det prates ofte om denne andre kvinnen, sier Trude (57).
– Hver gang hun nevnes, ofte fordømmende, tier jeg. Ingen vet at jeg er henne.
De var kollegaer lenge før de innledet et forhold.
– I mange år hadde jeg vært forelsket i Atle, men ble overrasket over at han følte det samme, forteller hun om det avgjørende skrittet de to tok for hele tyve år siden.
Hun var singel og barnløs, Atle var gift og hadde to barn.
– Jeg har aldri ønsket å ødelegge ekteskapet hans, påstår hun.
– Vi er begge samvittighetsfulle mennesker.
Forholdet startet på en firmafest i fjellheimen.
– Jeg fikk Atle til bords og ble nervøs som en tenåring! Utpå kvelden, etter å ha drukket et par glass vin for mye, betrodde jeg ham: «Jeg er forelsket i deg!»
Hun ler av seg selv.
– Hvordan reagerte han?
– Han ble både overrasket og smigret, forteller hun.
– Til min glede kunne han fortelle at det var gjengjeldt. All fornuft forsvant. Den kvelden og natten var det bare oss to i et rosa univers.
– Visste du at han var gift?
– Uff, ja, og det er han fremdeles, sukker hun.
– Ble det tatt opp mellom dere?
– Morgenen etter var han direkte og ærlig: «Vit at jeg aldri kan gå fra kona! Bør vi avslutte dette her?»
– Det var som å få en bøtte med iskaldt vann over seg, men vi visste at det var best slik for alle parter.
Han bekreftet ryktene om at kona var sterkt ufør på grunn av kronisk sykdom.
«Hun trenger meg!» sa han.
De holdt seg unna hverandre på jobben, men et halvt år senere var på en felles forretningsreise.
– Dermed var det i gang! Vi klarte ikke å holde oss borte fra hverandre.
For Trude blir det mange ensomme kvelder.
– Atles kone og barn tar mye av hans tid. Han er dedikert og snill mot alle. Nå er barna voksne. Da de bodde hjemme, hadde vi heller ikke kontakt per mobil av hensyn til familien. Forholdet vårt begrenset seg til en kveld i uken hos meg og reiser.
Skammen
Hun sier at ingen har fattet mistanke om dem.
– Det virker som alle ser på oss som gode venner.
– Er det nok for deg å være denne «andre kvinnen»?
Nå spretter noen tårer frem.
– Sammen med ham er jeg elsket og føler meg som hans eneste ene. Om kona hadde vært frisk, er jeg sikker på at det også ville ha vært sånn. Han sier at de aldri har delt hva vi har. Jeg tror ham!
– Har de to fremdeles et fysisk samliv?
– På grunn av hennes sykdom ble det slutt før vi møttes. Jeg hadde ikke klart å dele den delen av ham med en annen, sier hun klart fra.
De blå øynene får et tankefullt uttrykk.
– Du nevnte dette med samvittighet ... Atle er jo den utro, presiser hun.
– Fordi han er den gifte. Jo da, jeg kjenner også på den dårlige samvittigheten. Mest i form av skam. Det er noe billig ved å måtte leve ut sin kjærlighet i det skjulte. Den oppleves jo som bunnsolid for meg!, sier Trude.
– «Hvorfor forteller du det ikke til henne?» har jeg spurt ham mer enn én gang. «Aldri! Det ville ha knust henne!» gjentar han som svar.
– Hva tenker du om det?
– Allerede den første morgenen var han helt tydelig. Jeg var klar over premissene og bør akseptere dem. Den stakkars konen hans er tross alt lenket til sengen med store smerter.
De siste årene har Trudes frustrasjon økt i takt med at hun har gjort deres problemer til sine.
– Også jeg kjenner på en kronisk smerte, en slags kjærlighetssorg.
Les også (+): Mannen min var utro, og jeg tilga ham. Så ringte den fremmede kvinnen
Ingen vinner
For hver gang hun nevner noe negativt, er den nette, lille damen påpasselig med å si noe pent.
– Atle er også veldig til stede for meg, understreker hun, men tiden vi har sammen er altfor knapp.
– Hvordan rettferdiggjør dere forholdet?
– Med at det vi har er ekte kjærlighet! svarer hun sporenstreks og smiler nå varmt.
– Er alt lov i «krig og kjærlighet»?
– Neeeiii, sier hun og smaker på svaret.
– Du har vel alltid et valg, selv om det ikke føltes sånn for oss. Vi ble dratt mot hverandre, lidenskapelig så vel som mentalt. Vi passer så godt sammen, skjønner du ...
Hun ser sørgmodig ut.
– Det er sårt ikke å få den du elsker fullt og helt.
Det blir ikke riktig å komme med en moralsk pekefinger. Hun overrasket plutselig med å si at forholdet jevnlig er oppe til vurdering mellom dem.
– Vi spør oss om det er verdt tårene. Det er krevende for begge!
– Hvordan håper du det vil ende?
– Det blir nok ingen «vinnere» her, svarer hun.
– Om det blir kjent vil alle parter blir såret. Om enn utro – for første gang – ønsker Atle å holde løftet om å være hos kona til døden skiller dem. Jeg respekterer ham for den kvaliteten, sier hun stille.
– Det har blitt sagt at kjærlighet er det eneste spillet du taper ved ikke å delta, nevner Trude.
– Ved å ha gitt meg hundre prosent hen til Atle har jeg fått uendelig mye tilbake, men han kan aldri gi det jeg ønsker mest av alt. Sånn sett er jeg en taper i kjærlighetens spill, slår hun fast med et tappert smil.
– Det har holdt i tyve, lange år, men det blir stadig tyngre. Også jeg vil ha en å bli gammel med.
Les også (+): Endelig har jeg møtt drømmemannen. Men ekskona gir seg ikke!
Angrer
Hun spør seg selv, litt resignert: – Skal jeg virkelig aldri få presentere ham for familie og venner, gå turer hånd-i-hånd eller bo med ham?
Hun lengter etter de utallige dagligdagse øyeblikkene andre par kan ta for gitt.
– Akkurat her og nå angrer jeg på å ha blitt «den andre kvinnen», sier hun plutselig bestemt – og banker neven i bordplaten.
– Kan jeg gi et råd til andre? Tenk deg godt om før du kommer dit at følelsene tar overhånd og båndene mellom dere blir for sterke. Spør du meg er det da for sent å snu.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
