Leserne forteller
Ordene hans om datteren fikk det til å koke i meg. Der og da bestemte jeg meg
Martine er min samboers datter. Holdningen han viser overfor barnet, er grunnen til at jeg bryter med ham.
I dag har jeg hentet de siste eskene hjemme hos Martin. Fire år av livet mitt er et tilbakelagt kapittel, men ikke helt.
Martins seks år gamle datter, Martine, skal bli med meg videre i livet, og jeg gleder meg over at vi ikke skal miste kontakten. Jeg vet at Martin har kjærlighetssorg og at bruddet er vanskelig for ham. Derfor har han reist bort mens jeg har pakket ned tingene mine.
Han har tryglet om at jeg må ombestemme meg, og han har lovet bot og bedring når det gjelder Martine. Men det har han gjort tidligere også, uten at de fagre løftene har gitt noen varig forandring.
Jeg har tatt et valg, og det akter jeg å stå ved. Jeg orker ikke å leve med ham og hans holdninger.
Det stakk i hjertet mitt
Da jeg møtte Martin for snart fem år siden, tok det lang tid før han fortalte meg at han hadde en datter. Det var ingenting i leiligheten hans som tilsa at han hadde et barn, ikke et eneste fotografi eller noe.
Heller ingen av vennene hans hadde nevnt noe om den lille jenta. Først da vi snakket om å flytte sammen et halvt års tid etter vi hadde møtt hverandre, fortalte Martin at han hadde en datter på nesten to år – lille Martine, som han ikke hadde noen kontakt med, og som han ikke engang hadde møtt.
Det var ingen tvil om at dette var noe han ikke likte å snakke om.
Først og fremst følte han seg flau over å ha kommet i en slik uønsket situasjon, som han selv omtalte som «denne ubehagelige saken».
– Men, Martin, dette er da ingen «sak», det dreier seg om et barn. En liten jente som attpåtil er oppkalt etter deg. Som lever og vokser og trenger faren sin, utbrøt jeg oppbrakt.
Min oppriktige interesse fikk ham til å snu litt på den avvisende holdningen. Han tok frem en eske fra skapet og viste meg brev fra Martines mor Ellen og bilder av en nydelig baby som smilte mot oss.
Det stakk i hjertet mitt. Det hadde ikke falt meg inn å tro at Martin var en mann som ikke tok ansvar for handlingene sine, og det sa jeg rett ut.
Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Jeg presset ham
Den kvelden hadde vi vår første alvorlige krangel, den endte med at jeg dro fra ham i sinne. Jeg slo av mobiltelefonen og gikk hjem til meg selv for å tenke.
Etter en times tid ringte Martin på døren, han ville snakke, trengte å forsvare seg, som han sa.
Slik fikk jeg vite at Martin og Ellen hadde hatt et kortvarig forhold, som ikke var særlig seriøst for noen av dem.
Da hun ble gravid og attpåtil valgte å beholde barnet, hadde han trukket seg unna og gitt beskjed om at han ikke ønsket å ha noe med barnet å gjøre.
Overfor meg unnskyldte han seg med at han ble så satt ut, taklet ikke å få et farsansvar på en slik måte, men, bedyret han, han ville ikke ha reagert på samme måte hvis dette hadde skjedd i dag.
Jeg presset ham og sa at han tydeligvis hadde fått mange sjanser til å ha kontakt med datteren sin i ettertid. Jeg hadde jo selv sett alle brevene Ellen hadde skrevet til ham.
Det ble en søvnløs natt. Vi snakket og snakket. Martin gråt, det var tydelig at jeg hadde truffet et ømt punkt.
Ikke engang foreldrene hans visste at de hadde et barnebarn. Det syntes jeg var ille.
– Du burde skamme deg, sa jeg sint. – Hva om vi hadde fått et barn, og det hadde blitt brudd mellom oss? Ville du sviktet barnet vårt på samme måte?
Det endte med at jeg satte en betingelse for at vi skulle flytte sammen: Martin skulle ta kontakt med datteren sin.
– Hvis jeg skal dele livet med deg, skal Martine være med i livet vårt, sa jeg bestemt. – Hun er ditt kjøtt og blod, en del av deg, og det vil hun alltid være.
Martin nikket og lovet meg litt høytidelig at han ville ta kontakt og bli kjent med Martine. Allerede neste dag skulle han ringe Ellen.
Jeg vet at Ellen ble overveldende glad for at Martin ringte. Hun var villig til å finne løsninger og få til regelmessig kontakt mellom far og datter. Slik ble også jeg kjent med Ellen og Martine. For etter Martins ønske ble jeg med ham den første gangen han dro dit på besøk. Det var litt rart i begynnelsen.
Jeg var en utenforstående og følte at jeg trengte meg inn på et område hvor jeg egentlig ikke hadde noe å gjøre. Men Ellen var vennlig og imøtekommende, og vi likte hverandre umiddelbart.
Hun bidro til å gjøre alt så mye enklere ved å inkludere meg. Og slik bygde vi opp vennskap og tillit. Ellen og jeg snakket mye sammen, og Martin stilte opp på de avtalene som ble laget.
– Du er en velsignelse for Martine, sa Ellen entusiastisk og viste tydelig hvor glad hun var for at jeg hadde kommet inn i bildet.
Hun forsto at det var jeg som hadde lagt press på Martin slik at han endelig tok initiativ til å bli kjent med datteren.
I begynnelsen var Martin både usikker og nervøs, men etter hvert som han ble kjent med Martine, gikk alt mye lettere. Etter et par måneder med regelmessig oppfølging kom neste skritt – Martine ble introdusert for Martins foreldre.
Da hadde de fått vite om henne og gledet seg voldsomt til å få møte sitt første barnebarn. Det ble et rørende møte og varm kjærlighet ved første blikk. Snart hadde Martin og jeg Martine annenhver helg, én ukedag og i ferier.
For meg var dette en helt naturlig utvikling, og jeg ble veldig glad i og sterkt knyttet til den vesle jenta, som ikke ante noe om hvor uønsket hun i utgangspunktet hadde vært av faren sin. Men det som begynte så bra, ble etter hvert et problem.
Les også (+): Det var et sjokk da pappa døde. Så fikk jeg vite om ektepakten
Håper han en dag forstår
Etter noen måneder overlot Martin mer og mer av ansvaret til meg. Selv trakk han seg unna og syntes det var helt greit at Martine og jeg gjorde stadig mer på egen hånd.
– Det kan dere jentene gjøre, var en setning han brukte ofte.
I tillegg hendte det stadig at han gjorde avtaler med foreldrene sine bak min rygg, for at de skulle være barnevakt de helgene vi skulle ha Martine.
Da kunne han sove lenge og slippe datterens behov for oppmerksomhet og tid med pappa. Jeg godtok ordningen, helt til jeg så at det ble et mønster. Da tok jeg det opp og ba ham tenke seg om.
– Du kan ikke gå ut og inn av papparollen etter eget behov, sa jeg. – Nå får du vise Martine at du er glad i henne og ønsker å være sammen med henne!
Vi hadde en skikkelig krangel om dette, og jeg fikk en støkk da Martin slengte ut av seg at siden det var jeg som absolutt ville ha kontakt med datteren hans, fikk jeg også påta meg ansvaret.
– Jeg blir sliten av ungemas og orker henne ikke en hel helg, sa han.
Ordene hans fikk det til å koke i meg av sinne.
– Du er den mest umodne og egoistiske mannen jeg noen gang har møtt, skrek jeg tilbake.
Denne krangelen var et skudd for baugen når det gjaldt forholdet vårt. Jeg innså at jeg ikke kunne true Martin til å være en god far.
Det virket ikke som han skjønte det unike og verdifulle i å være sammen med barnet sitt og lære det å kjenne.
For ham var Martines tillitsfulle småprat bare ungemas. Jeg ga ham veldig mange sjanser til å bli kjent med Martine, men han brukte ingen av dem.
Jeg sa også rett ut at jeg ikke kunne tenke meg å få barn med en mann som oppførte seg slik han gjorde. Dermed skjerpet han seg i en periode, og vi gjorde ting sammen alle tre. Men når noe ikke er ekte, kommer sannheten for en dag.
Martin falt tilbake i gamle mønstre og overlot igjen alt ansvaret til meg og foreldrene sine. Det var da jeg fikk nok.
Martine er nå såpass stor at hun forstår hva som foregår. Jeg prøver desperat å beskytte henne mot kranglingen vår, men det er ikke lett.
Nå er avgjørelsen tatt. Jeg har flyttet fra Martin og tilbake til min egen leilighet. Men om Martin er ute av livet mitt, betyr ikke det at Martine er det også.
Det ville ha vært hjerterått å svikte henne, selv om jeg flytter fra Martin. Jeg har snakket mye om dette med Ellen, og hun vil gjerne at jeg skal fortsette å være en del av Martines liv.
– Jeg har liten familie, og du er den beste tanten Martine kunne få. Jeg er så glad for at du vil fortsette å være det, sa Ellen varmt.
Vi er blitt enige om at Martine skal være hos meg et par netter i måneden fast, og at vi ellers skal besøke hverandre. Dette vet jeg at jeg kommer til å følge opp.
I tillegg har hun kontakten med farfar og farmor. De forguder den lille sønnedatteren og vil aldri svikte henne. Hun er jo også deres eneste barnebarn.
Jeg tror kontakten mellom Martin og hans datter vil bli dårlig nå som det er slutt mellom oss, han har aldri hatt den rette farsfølelsen for henne.
Derfor er det viktig at vi andre fortsetter å være en del av livet hennes. Ellen er blitt min gode venninne, vi samarbeider og snakker veldig godt sammen.
Hun er en fantastisk mamma, som jeg har stor respekt for. Slik tilstanden er nå, er jeg glad for at jeg ikke har fått noe barn med Martin.
Vi får håpe at han en dag forstår hvilken urett han begår overfor datteren.
Jeg håper også at han etter hvert kjenner savnet etter en liten jente som for alltid vil være en del av ham, og at dette savnet graver dypt nok i hjertet hans og får ham til å endre seg. For Martines skyld.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
