Leserne forteller
Vi var enige om å få barn. Det han sa etter fødselen sjokkerte meg
Samboeren min reagerte ikke som jeg hadde forventet da han ble pappa. Tvert imot.
Jeg sitter i min egen stue og føler en fortvilelse så sterk som jeg aldri har følt før. De tre siste dagene har jeg gått og tenkt og tenkt på den lille familien min, som jeg hadde så mange fine planer for og drømmer om. Hva nå?
Når jeg nå sitter og forsøker å sette ord på hva jeg står i, er det i håp om å finne styrke og få svar på hvordan jeg skal gå videre.
Lille Mathias ligger og sover i sengen sin, etter en travel dag for både ham og meg. Han er to år og veldig aktiv og krevende.
Så langt har han ikke sovet én sammenhengende natt siden han ble født, og jeg føler meg sliten. Samtidig vet jeg at jeg aldri har følt meg så fylt av kjærlighet – sønnen vår betyr alt for meg.
Samboeren min og jeg var sammen i flere år før vi bestemte oss for å få barn. Det var ikke sånn at vi i lang tid hadde drømt om å bli foreldre – i starten av forholdet var vi enige om at vi ikke var sikre på om vi ville ha barn.
Da det ble sånn, må jeg innrømme at jeg var den største pådriveren, men Thomas sa ja, og han virket glad og positiv da jeg endelig ble gravid etter å ha forsøkt å lage barn i ett år.
Å være gravid føltes fantastisk, og jeg visste at jeg aldri mer ville bli den samme kvinnen som jeg hadde vært, for det vokste frem en ømhet i meg for det lille barnet, som vokste seg større inni meg.
Det føltes som om varme og inderlige følelser bredte seg ut i kroppen. Jeg gledet meg intenst til å bli mamma.
Les også (+): Jeg glemmer aldri synet som møtte meg da jeg låste meg inn hos mamma
Utfordrende
Vi hadde flere vennepar med små barn, og vi så at de hadde det travelt og at de ikke lenger bare kunne tenke på seg selv.
«Når jeg ser på dem, blir jeg litt redd», sa Thomas ved en anledning, men da lo jeg av ham.
«Prioriteringen kommer naturlig når du blir pappa», trøstet jeg.
Og det er her knutepunktet i vår historie ligger, for det skjedde ikke. Fra første dag med nattevåk fremsto min kjære som irritert og frustrert.
«Kan du ikke gi ham mer mat, så han sover flere timer i strekk?» spurte han når Mathias gråt annenhver time.
Det var tydelig at han følte seg forbigått og ikke klarte å like den nye situasjonen.
24 timer i døgnet gikk til å være mamma, men jeg elsket det og visste at ingen ting annet betydde noe.
For samboeren min opplevdes den nye situasjonen som veldig utfordrende. Han sa at han ikke kjente meg igjen – og at han angret på at vi hadde fått barn.
Han angret på at vi hadde fått Mathias, det var hva han sa direkte til meg. Og jeg var så sjokkert at jeg ikke fant ord. Plutselig ble han en umoden og patetisk mann, som jeg ikke klarte å føle noe for.
Noen ting sier du bare ikke. Det er uakseptabelt. Du kan ikke etterpå si at slike ord falt fordi du var sliten og i affekt.
Les også (+): Jeg elsker sønnen min, men jeg kan ikke la ham manipulere meg
Passiv aggressiv
Siden ordene falt har jeg vært så sint og fortvilet, jeg har ikke snakket med Thomas, jeg har unngått ham.
Det rare er at han ser ut til å synes at det er ok. Han sover på sofaen i stuen, og i morges sa han at han kom til å reise nordover til foreldrene sine for å ha en pause. En pause fra oss, fra den sønnen han burde ha forgudet og elsket å være sammen med.
Vår nydelige sønn ligger og sover søtt, og hjertet mitt fylles av ømhet. Skal han vokse opp med en far som skulle ønske at han ikke var født?
Jeg heller mot å tenke at han skal få slippe det. Min plan er å sette Thomas fri ved å si at jeg flytter fra ham. Hvis han ikke ønsker å være pappa, skal jeg ikke tvinge ham.
Jeg vet i hjertet mitt at jeg kan elske vår sønn dobbelt, og jeg vet at Thomas, om han velger å leve uten barnet sitt, blir den største taperen. Han bare forstår det ikke nå. Mitt liv, derimot, blir rikt på kjærlighet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier
