Leserne forteller
Jeg vet at dere ikke liker sønnen min. Men ikke døm meg, jeg tør nesten ikke å gå ut
Jeg vet ikke hva som gikk galt med min eldste sønn. Gjennom hele oppveksten hans gjorde jeg så godt jeg kunne.
Han var verdens søteste lille gutt, og jeg var så stolt av ham. Mitt førstefødte barn Thomas hadde mørke krøller og brune øyne. Fra han kunne kommunisere med blikket, sjarmerte han alle som kom hans vei.
Mannen min og jeg pleide å si at det kom til å bli noe stort av denne pjokken som var så fremmelig, kjapp i tankegangen og utadvendt.
Han lærte tidlig å snakke, og kunsten å argumentere kom så tidlig at vi ble helt overrumplet.
Vi frydet oss over at han klarte å overbevise oss om ting, og lot ham nok få viljen sin litt for ofte fordi vi lot oss sjarmere av hele hans væremåte.
Da Thomas begynte på skolen, ble han tidlig et midtpunkt i klassen. Han var flink i skolefagene, så vi bekymret oss aldri. Han hadde også mange kamerater og var god i fotball. Han var et solskinnsbarn rett og slett.
Først da han kom over i ungdomsskolen, begynte vi å få negative tilbakemeldinger. Lærerne sa at han var arrogant og lite samarbeidsvillig. Gikk det ikke slik han ville, ble han vrang og vanskelig.
Han ignorerte beskjeder han fikk, og kom med småfrekke kommentarer til medelever og lærere. Når han ble snakket til, kunne han smile og se dem rett inn i øynene, med verdens største selvsikkerhet.
Vi snakket med Thomas om hvordan ting hadde utviklet seg negativt. Han fant på en rekke unnskyldninger, snakket om udugelige lærere og en håpløs skolesituasjon med mange tapere. Han sa rett ut at han kjedet seg.
Vi kom frem til at han fikk for få utfordringer, og ble enige om å gi ham ekstra oppgaver å bryne seg på. Men heller ikke det hjalp.
Problemet var at han i lang tid lurte oss til å tro at alt gikk mye bedre. Siden jeg ikke hørte noe fra skolen, trodde jeg at han snakket sant.
Det viste seg å være langt verre enn vi noen gang hadde fryktet. Vår 14 år gamle sønn hadde signert falskt på meldinger fra skolen til oss.
Han hadde unnlatt å følge opp skolearbeidet og begynte å utebli fra skolen. Enkelttimer til å begynne med, senere var han borte hele dager.
Læreren ringte hjem til oss og lurte på om Thomas kom til å bli borte lenge. De syntes at det var merkelig at vi ikke hadde ringt og sagt hva som feilte ham.
Jeg fikk sjokk da læreren sa at han ikke hadde vært på skolen på mange dager.
Thomas hadde pakket sekken med matpakke i og tatt bussen til skolen hver morgen den uken. Han kom hjem til vanlig tid.
Hvor han hadde vært om dagene, fikk vi aldri vite. Selv sa han at han bare hadde gått rundt i byen.
Les også (+): En epost avslørte sannheten om mannen min. Den begynte med «Elskede …»
Politiet kom på døren
I årene som fulgte hadde Thomas perioder da ting gikk litt bedre, for så å komme i situasjoner som var mildt sagt vanskelige for oss som foreldre.
Vårt problem var at vi valgte å tro på ham litt for ofte. Jeg følte at det ble feil å mistro ham i alt, selv om han var i opposisjon og hadde en vanskelig periode.
En dag kom han smilende hjem og fortalte at han hadde fått jobb som telefonselger i et firma, og at det var så godt betalt. Da han kom hjem i nye klær og med en ny, dyr mobil, tenkte jeg at han måtte ha talent for salg.
Mannen min sa at det ikke overrasket ham, så verbalt dyktig som gutten var.
Thomas ble dessuten betraktet som en pen, ung gutt, som kunne være høflig og sjarmerende når han ville.
Jeg var glad han hadde noe å gjøre utenfor skoletiden, noe som gjorde ham fornøyd og glad. Riktignok var ikke karakterene de beste, men jeg ville ikke mase for mye på ham.
I ett år tjente han godt på jobben sin. Ingen av oss kom på tanken å ringe til arbeidsgiveren og spørre om de var fornøyde med ham.
Da politiet sto på døren vår en ettermiddag, var min første tanke at det hadde skjedd en ulykke med ett av barna mine.
Politimannen gikk rett på sak. Thomas hadde solgt hasj for en kar som var en velkjent langer. Jeg måtte holde meg fast for ikke å falle om av sjokket.
Kunne sønnen min gjøre noe slikt? Jeg hadde vanskelig for å tro det. Men vi satte oss ned og snakket om situasjonen, og ventet til Thomas kom hjem. Da han så politimannen, ble han blek.
Politiet visste ikke hvor lenge salget hadde pågått, og jeg unnlot å si hva jeg hadde mistanke om. Fordi han var bare 15 år, slapp han straff, men fikk en alvorlig reprimande.
Han lovet å holde seg langt unna miljøet han hadde kommet i kontakt med.
– Får jeg høre at du så mye som snakker med langeren igjen, forteller jeg politiet at du har solgt stoff i et helt år. Da får du fengselsstraff, truet jeg.
Han lovet på tro og ære å ofre seg for skolearbeidet og ikke finne på dumme ting.
Les også: (+) Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet
Sint og skuffet
I årene som fulgte hadde vi stadige opp- og nedturer. I dag ser jeg at å komme til lettjente penger er livsfarlig.
Ingen sommerjobb ble bra nok for Thomas, for han var blitt vant til å få tusenlapper for en jobb som bare tok noen timer.
Han syntes at alt var slitsomt og lite givende, og han klaget på den elendige betalingen bestandig. Vi fortalte at hardt arbeid er den eneste måten å tjene til livets opphold på, men han ville ikke høre.
– Bare vent, moder’n, jeg skal bli rik på en genial måte, sa han og flirte. Jeg ble urolig og redd.
Vi hadde kontakt med PP-tjenesten og lærerne til Thomas ble 17 år. Da sluttet han på videregående skole.
– Jeg orker ikke å bli indoktrinert av trege lærere; de har ikke forstått noe om det virkelige livet, sa han.
Da han ble 18 år, var det ikke mer hjelp å få. Da hadde han allerede en bedrageridom på seg fordi han og en kamerat gjennom en nettside hadde solgt klokker som ikke virket.
Men vel ute av fengselet igjen fikk de nye, geniale ideer, som de kalte det. Noen av påfunnene lå i gråsonen for hva som er lovlig, men jeg kunne ikke protestere på alt.
Den tanken som melder seg oftest når du har en sønn eller datter som er kriminell, er om du kunne ha gjort ting annerledes. Jeg har tenkt og tenkt på dette.
Thomas har lurt så mange mennesker rundt oss, og har påført så mange mennesker problemer på grunn av virksomhetene sine, at jeg nesten ikke tør gå ut.
Jeg føler at folk stempler meg som en mislykket og dårlig mor, som ikke klarte å oppdra barnet mitt til å bli en ærlig og ordentlig samfunnsborger.
– Hvordan kan dere kjøpe ny bil, når sønnen deres skylder hundrevis av mennesker masse penger? spurte en nabo da mannen min og jeg byttet inn den gamle bilen i en ny.
Jeg hadde bare lyst til å gråte. Jeg kan ikke stå til ansvar for en voksen sønn. Når han rir firmaer konkurs og drar masse penger ut av andres ulykke, kan ikke vi selge huset vårt for å redde skinnet hans. Det er ikke slik det fungerer.
Vi kan ikke lenger forsøke å dekke over de ulovlige tingene han gjør. Han er en notorisk bedrager, som drives av én tanke:
Hvordan tjene mest mulig på minst mulig jobb? Han går over lik for å oppnå drømmen, og risikerer gjerne å sitte i fengsel hvis han mener at de har kommet frem til en genial forretnings-idé.
Jeg er sint og dypt skuffet over Thomas. Likevel er jeg også glad i ham. Han kommer hjem når vi ber ham på søndagsmiddag, og vi har en god tone når vi er sammen.
Fordi det er slik, er det mange som tror at jeg er en støttespiller for ham, og det hviskes og tiskes om at vi sikkert er med på å lure penger unna i konkurssaker eller forretningsbedragerier.
Jeg har mitt på det tørre; jeg tar ikke imot noe fra sønnen min.
Men folk tror det de vil. Det er en stor belastning. Må jeg kutte all kontakt med sønnen min, og offentlig gå ut og fordømme ham, før folk får tillit til meg og mannen min?
Sannheten er at jeg drømmer om at Thomas skal innse at det bare finnes én måte å leve et ordentlig liv på, og det er gjennom ærlig arbeidsinnsats.
Jeg forsøker å si til ham at et vanlig hus og en vanlig bil er bra nok – han trenger da ingen luksussymboler for å bli mer verd som menneske.
Men han har venner som strør om seg med penger og som er drevet av drømmen om et luksusliv. Han har ett eneste mål i livet – å bli rik. Han har bestemt seg for å ha så mye penger når han er 50 år at han slipper å jobbe.
Jeg tror ikke at han vil lykkes. Men faktum er at han har fått smaken på dette med store penger, både å tjene og bruke dem. Og han er full av forakt for alminnelige slitere som oss. – At dere gidder! sier vår sjarmerende sønn.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
