DE BLÅ SIDENE
Svogeren min og kona hadde sløst vekk alt på luksus. Skulle vi bruke alle sparepengene våre på å redde dem?
De holdt på å miste alt de eide, og vi ville gjerne hjelpe dem. Men skulle vi bruke alle sparepengene våre til å redde dem som lenge hadde levd over evne?
Mannen min, Asgeir, og jeg har alltid hatt god kontroll på vår egen økonomi. Det er ikke fordi vi tjener så mye, jeg er sykepleier og han er bilmekaniker. Vi har bare alltid vært påpasselige.
Da vi kjøpte rekkehuset vårt for 12 år siden, begynte vi å betale avdrag med det samme. Likevel har vi klart å spare opp en god del midler som vi har stående i banken.
Asgeirs bror og hans kone tjente en god del mer enn oss. Martin og Lise ga dobbelt så mye for huset sitt, valgte avdragsfrie lån og brukte i stedet pengene på lekre designmøbler, merkeklær til seg selv og barna og dyre utenlandsreiser flere ganger i året.
De var heller ikke gjerrige overfor oss andre. Når vi var på middag hos dem, fikk vi alltid dyre biffer og eksklusive viner. Til jul og bursdager overskred de alltid gavebudsjettene og ga altfor dyre gaver.
De reiste alltid på kostbare ferier, og en sommer for noen år siden hadde Martin og Lise som vanlig reist på ferie til et eksotisk sted med barna.
Asgeir og jeg hadde lovet å ta inn posten og vanne blomstene deres.
Dermed kunne vi ikke unngå å legge merke til at det lå en hel del brev i postkassen deres fra flere tvilsomme finansselskaper.
Vi hadde hele tiden visst at Martin og Lise likte å bruke penger. Men vi ante ikke at de hadde havnet ute på det tvilsomme lånemarkedet.
På den annen side, hvis det hadde båret så galt av sted, hadde de vel ikke dratt på en dyr ferie? Men heller blitt hjemme og fått kontroll over egen økonomi? Så vi la ikke så mye i det.
At noe var galt, ble imidlertid åpenbart da perioden med avdragsfrihet på boliglånet var utløpt. De begynte å klage over at banken deres ikke ville hjelpe dem, men tvert imot hadde nektet å forlenge kassakreditten. De hadde forsøkt å finne andre banker som ville hjelpe dem, men ingen ville ha dem som kunder.
De var så økonomisk presset at de var nødt til å låne penger andre steder for å klare å betale faste utgifter.
Ut av gjeldssituasjonen
Asgeir og jeg satt bare og måpte. Mest av alt for at Martin og Lise tilsynelatende ikke innså at de selv hadde ansvaret for den situasjonen de var havnet i.
Selv om det var lett å forstå hvor vanskelig det måtte være for dem, var vi rystet over at de bare skjøv ansvaret for den dyre forbruksgjelden over på andre. På tross av at det åpenbart var de selv som hadde hatt et altfor høyt forbruk.
Ikke lenge etter ble de nødt til å legge ut huset for salg.
De hadde ikke noe lyst til å flytte, men hadde tross alt innsett at dette var den eneste muligheten de hadde til å komme seg ut av gjeldssituasjonen. Problemet var bare at etter et halvt år var huset fortsatt ikke solgt.
I mellomtiden hadde de blitt nødt til å selge bilene for å klare å betale avdragene på huset, så det ikke skulle bli solgt på tvangsauksjon. Det var ingen tvil om at de hadde det veldig tøft. De lå søvnløse om nettene og tenkte på hva fremtiden ville bringe.
Martin ble bare en skygge av seg selv, han ble grå i huden og hadde poser under øynene. Lise hadde det heller ikke bra.
Les også (+): Mannen min ble veldig opptatt av den nye naboen. Hun var singel og pen, men nå hadde jeg fått nok
Trengte penger
Vi lyttet og prøvde selvsagt å oppmuntre dem. Samtidig visste vi ikke helt hva vi skulle si. For de var fortsatt rasende på de griske bankene, som om det var deres skyld at de satt med gjeld til oppunder ørene.
En kveld kom Martin hjem til oss. Han satte seg med ansiktet i hendene.
Nå hadde de ikke nok penger til å betale neste avdrag på lånet. Hvis huset ble solgt på tvangsauksjon, ville problemene bare øke.
Han skjønte ikke lenger hvordan han og familien skulle håndtere situasjonen. Vi hadde stor medlidenhet med ham, og vi skjønte heller ikke hvordan dette skulle ende.
Da Martin hadde gått, ble Asgeir og jeg sittende lenge og se på hverandre. Martin hadde ikke spurt direkte. Men det var åpenbart en grunn til at han hadde kommet til oss. Vi hadde jo orden på økonomien vår, men vi hadde også penger på bok, penger som Martin og Lise sårt kunne trenge nå.
Hva slags medmennesker var vi hvis vi ikke kastet ut en redningsbøye til de som var i ferd med å drukne i bunnløs gjeld?
Men, hva om huset fortsatt ikke var solgt ved neste termin? Da ville jo sparepengene våre også være borte?
Solgt på tvangsauksjon
Vi vurderte frem og tilbake, og ingen av oss fikk sove den natten. I det ene øyeblikket ville vi gjerne hjelpe Martin og Lise, i det neste ble vi overmannet av frustrasjon over det store overforbruket deres gjennom mange år.
De hadde jo selv brukt opp alle pengene som de nå skyldte andre. Mens vi møysommelig hadde spinket og part opp alle pengene vi hadde stående.
Én ting var at vi risikerte å miste alle sparepengene våre, en annen ting var at det kunne ødelegge det gode familiesamholdet vi hadde.
Gudskjelov spurte de oss aldri direkte om å få låne penger. På hengende håret klarte de å skrape sammen nok penger til avdraget. Men det var en fattig trøst. Ved neste forfall ble huset uansett solgt på tvangsauksjon.
Det var trist å være vitne til. Men vi hjalp dem så godt vi kunne. Vi bidro under flyttingen så de kom i orden i den nye leiligheten. Der besøker vi dem like ofte som tidligere.
Les også (+) Vi har aldri bodd sammen, likevel har vi tre barn
Tar ikke ansvar
Selv om Martin og Lise nå betaler avdragene på gjelden sin, vil de fortsatt ikke ta noe ansvar for det
økonomiske uføret det havnet i.
De mener det ene og alene er bankens skyld at de ikke lenger har råd til det samme som før.
Derfor er det veldig deilig at de ikke skylder oss noen penger. Når vi er sammen, kan vi bare hygge oss, slik vi alltid har gjort. Vi snakker aldri noe om penger og gjeld.
Martin og Lise er fortsatt glad i luksus. Selv om de ikke har råd til det, kjøper de fortsatt dyre merkeklær, dyrt kjøtt og fine årgangsviner.
Men vi blander oss ikke inn i det. Vi er bare lettet over at vi den gangen lot sparepengene våre blir stående trygt i banken.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
