Samtale i natten
Noen foreldre burde aldri fått lov å adoptere. Min historie er et eksempel på det
– Så vidt jeg vet, er jeg lovlig adoptert. Det var helt andre ting som gikk galt da jeg kom til Norge, forteller hun.
Det er noe beskjedent ved Sara. Hun virker også litt reservert. De brune øynene vurderer meg nøye. Etter hvert som hun deler sin historie, og skuldrene senkes, kjenner jeg på en voksende trang til å legge armene rundt henne.
For det hun forteller om sine adoptivforeldre, hvordan de har behandlet henne, er hjerteskjærende.
– Hvorfor i all verden adoptere, en lang og kostbar prosess, om de ikke har kjærlighet å gi?
Saras svar er at adoptivforeldrene ble gravide da de hentet henne i Sør-Korea.
Dermed fikk de til sin store overraskelse oppfylt sin egentlige drøm, et barn med sitt eget DNA.
– Om det hadde vært returrett ved adopsjon, slik det utrolig nok er noen steder, ville jeg sikkert ha blitt sendt tilbake, tror hun i dag.
Det er ingen bitterhet i stemmen.
– Jeg er forbi det stadiet, er Saras kommentar til det.
– Mine adoptivforeldre ville egentlig ha et «eget» barn. I mange, mange år hadde de prøvd å bli gravide - uten hell. De ville ha et barn som var en frukt av dem selv. Å adoptere må ha vært noe de anså som en siste mulighet. De begynte nemlig å dra på årene med tanke på aldersgrensen for adopsjonsforeldre. Og barn skulle de ha. De er nokså konservative av seg.
– Det er en lettelse ikke lenger å ha kontakt med dem, sier hun.
Les også (+): Jeg fikk sjokk da jeg skjønte hva kona drev med på Tinder
Søsteren
Det er mange år siden adoptivforeldrene reiste til utlandet for å hente henne.
– Jeg var to år og husker ingenting av det første møtet med dem. Til søsteren min har de fortalt at det var der de ble gravide med henne, Kaia. Noe som selvsagt var helt fantastisk. Jeg unner dem det – å få sitt etterlengtede barn, men hvorfor behandle meg som en Askepott? sier hun spørrende og rister på hodet.
Det lange, blanke håret skinner i den gylne vintersolen.
– Med hånden på hjertet – jeg kan ikke huske én eneste gang mor og far har vist at de brydde seg om meg. Det er sørgelig sant.
– Hva med Kaia og deg, deres forhold?
– Kaia har fra første stund blitt behandlet som familiens prinsesse. Mor og far forguder henne. Hvilket kunne ha vært nydelig, men hun har blitt veldig bortskjemt. Brutalt sagt – Kaia mangler empati, både for mennesker og dyr. Og jeg er ikke alene om å mene det. Opp gjennom årene har jeg vært vitne til at hun har såret langt flere enn meg, trofaste venninner som også trodde hun var en prinsesse, og ble en del av hennes hoff, sier Sara.
– Mor og far evner ikke å se denne siden ved Kaia. Kanskje skyldes det at de er nokså like som personer? Jeg vet ikke.
Les også (+): Hvis mannen min finner ut av dette, kan jeg miste datteren min
Barndommens sår
Som barn var Sara mye syk.
– Jeg er svært allergisk. Verst var det i barneårene. Til tider kunne jeg ikke engang bevege meg utendørs på grunn av ekstrem eksem. Som regel klødde jeg fælt om natten, og jeg våknet. Det var et helseproblem som trengte stell og omsorg, så vel som at jeg kunne ha behov for litt ekstra trøst. Jeg mener ikke å sutre, men jeg hørte ofte : «Det er alltid noe tull med deg». – Det handlet alltid om dem, aldri om meg.
– Hva fikk du av praktisk hjelp?
– Jeg ble selvsagt tatt med til legen. Der ble det skrevet ut kortisonkremer, men det var ingen endelig løsning. Sol og sommer, derimot, hjalp. Jeg vet vi ble tilbudt pasientreiser sydover om vinteren, men det krevde at en forelder ble med. Det hadde de ikke tid til.
Igjen blir det opplyst som fakta, uten bitterhet å spore.
– Jeg kunne ha nevnt utallige episoder fra min barndom, som vitner om at de aldri burde ha fått adoptere et barn, men jeg føler meg i dag velsignet fri fra dem. Allerede som tenåring var jeg så heldig å møte Jon, som også er adoptert. Han ble raskt min beste venn i livet og senere en hjertegod kjæreste, ektemann og pappa til våre to barn, sier hun og smiler.
– Takket være Jon vet jeg hvor berikende det er å føle seg elsket, og ikke minst - å elske. Han er så heldig å komme fra et hjem som er proppfullt av kjærlighet. Jon har også to adoptivsøstre. Alle tre har vokst opp med en bunnsolid visshet om å være høyst etterlengtede!
– Til min store glede har familien også tatt imot meg med åpne armer. De hjalp meg å bygge opp selvfølelsen, slik at jeg også lærte å elske meg selv. Noe som ikke minst er viktig som mamma. Jeg var bevisst på at våre barn skulle vokse opp med en sterk og trygg følelse av å være elsket, så vel som å elske seg selv. Det krevde at også jeg ryddet opp i mine følelser, og det har krevd terapi. For det er ingen tvil om at det å være uønsket, setter dype spor i sjelen. Ennå kan jeg kjenne på en sårhet, et tomrom.
Det er mange år siden Sara brøt kontakten med foreldrene og søsteren.
– Kontakten opphørte helt da vi forlovet oss. De unnlot å svare på bryllupsinvitasjonen. De har aldri møtt våre barn. Og vet du hva – det ville hverken ha tjent meg eller barna mine godt å ha kontakt. Kort sagt: Mennesker som mangler empati, innlevelse i hvordan andre har det, er ikke verdt å spare på. Det er heller ikke realistisk å håpe på en endring. Jeg tror rett og slett at mine adoptivforeldre angret på «kjøpet» av meg. Det er fryktelig trist, men ikke lenger verdt å fokusere på, sier hun bestemt.
– Heldigvis er jeg som voksen forunt å ha mange gode mennesker rundt meg. Jeg velger i stedet å være takknemlig for det.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «Samtale i natten» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
