Jeg lovet min venninne at jeg aldri skulle fortelle hemmeligheten til sønnen hennes. Så skjedde det vonde som endret alt

Jeg ble skilt da jeg var 40 år, og flyttet inn i en leilighet alene. Der ble jeg kjent med to veldig spesielle mennesker.

Det var et ektepar, begge rundt 40 år, og de var veldig hyggelige naboer, som på alle måter gjorde mitt nye liv bedre. Mannen hjalp med praktiske ting, mens hans kone ofte stakk innom til en kopp kaffe. Vi to kunne snakke om alt, og ble fort nære venninner.

De hadde en sønn. Han var en sjarmerende liten gutt. Og siden jeg ofte hadde hjemmekontor, kom han ofte hjem til meg i stedet for å være på SFO. Jeg ga ham litt mat og hjalp ham med leksene. For meg som ikke hadde barn, var det en stor glede å følge oppveksten hans så tett.

Naboene min hadde begge vokst opp i kristne familier. Og troen deres betød fortsatt mye for dem da jeg møtte dem, selv om de på ingen måte var misjonerende.

Det var faktisk angsten for trosfellenes fordømmelse som var medvirkende til at min venninne hadde holdt på en smertefull hemmelighet, som hun en dag ville betro meg.

– Du er så raus, du vil forstå, sa hun stille.

Så fortalte hun at hun som 16-åring hadde født en sønn i det skjulte . Selv om faren for lengst hadde stukket av, ville hun gjerne beholde barnet sitt, og hadde da også fått lov til å tilbringe to uker sammen med ham hjemme hos sin tante.

Men foreldrene hennes syntes hun var for ung og at hun ville få ødelagt livet sitt, og kanskje viktigst av alt; at det var for skamfullt. De overtalte henne derfor til å adoptere bort den lille gutten.

Minnet om den morgenen da de kjørte av sted med ham, var så fylt med skam og ulidelig smerte, at hun bestemte seg for aldri å fortelle noen om barnet.

Faktisk hadde hun heller ikke fortalt mannen sin om gutten.

– Det er gutten jeg føler skyld overfor. At jeg bare overga ham, selv om jeg elsket ham så høyt, sa hun trist.

Skammet seg

Igjen og igjen vendte hun tilbake til det hun hadde gjort. Hun snakket om hvor knyttet hun var blitt til babyen, og at hun fortsatt kan huske duften av ham og lyden av gråten hans.

Til sist fikk jeg overtalt henne til også å fortelle mannen sin om barnet. Jeg mente det ville lette noe av sorgen hennes.

Mannen hennes var forståelsesfull og foreslo til og med at de skulle prøve å finne sønnen, som nå måtte være en voksen mann. Men det ville hun ikke høre snakk om. Jeg tror hun skammet seg for mye.

I de følgende årene var det som om hun falt sammen. Hun fikk et sammenbrudd, avskrev seg sin tro og begynte å drikke.

Det hele munnet ut i en lengre depresjon, og gang på gang måtte mannen hennes og jeg love å ikke fortelle andre om sønnen. Det ble nesten en besettelse for henne.

Da deres felles sønn ble ungdom hadde hun ofte store oppgjør med ham. Jeg kunne høre dem rope til hverandre.

Nå og da endte kranglene med at hun brøt sammen og ba om tilgivelse og fortalte hvor mye hun elsket ham. Det måtte ha vært voldsomt for en gutt i hans alder å oppleve dette.

Han kom derfor ofte inn til meg for å få fred. Han var en følsom gutt og ble så utmattet av konfliktene, at han flyttet hjemmefra så snart han var ferdig med videregående.

Les også (+): Jeg vet at jeg burde, men jeg klarer ikke å akseptere det datteren vår har fortalt

Ble syk

Kort etter fikk venninnen min tarmkreft. Jeg var stadig vekk hos dem når mannen hennes trengte avlastning, eller det var behov for at jeg satt ved min venninnes side.

Jeg prøvde til det siste å få henne til å fortelle sin sønn om hans hemmelige storebror. Jeg kunne ikke bære at hun tok hemmeligheten med seg i graven, men hun nektet.

Etter at hun døde fortsatte jeg og mannen hennes å sees, og etter noen år forelsket vi oss i hverandre. Vennskapet vårt gled bare stille og rolig over i varm kjærlighet, og jeg flyttet inn til ham.

Sønnen hans, som nå var 27, var kun glad for at vi fant sammen og var ofte på besøk hos oss. Han var i en søkende fase og fortalte hvor mye han kjempet for å finne ut av hvorfor forholdet til moren hans hadde vært så komplisert.

Hvorfor var hun hele tiden etter ham? Hvorfor kjeftet hun på ham for så gråtende å fortelle ham hvor høyt hun elsket ham? Han forsto det fortsatt ikke.

Vi var sterkt i villrede med hvordan vi kunne hjelpe ham. Kunne vi tillate oss å bryte løftet vi hadde gitt til moren hans?

Jeg mente at han hadde rett til å vite sannheten, mens faren hans mente at sønnen hans tvert imot ville bli enda mer sint på moren sin hvis han fant ut at hun hadde holdt noe så viktig hemmelig for ham.

Jeg vet ikke hva det hadde endt med, om jeg ikke hadde truffet min venninnes søster en dag og fortalt om nevøens problemer.

Søsteren var en av de svært få som kjente til hemmeligheten. Hun betrodde meg at hun også hadde sverget aldri å fortelle hemmeligheten til noen.

– Men når du nå forteller om hvordan min nevø har det, så tenker jeg at han kjenner til hemmeligheten allerede. Han vet i hvert fall at det er noe sårt i min søsters bakgrunn. Jeg tror det ville være en lettelse for ham å få vite at smerten ikke har noe med ham å gjøre.

Med disse ordene satte hun fingeren rett i det jeg selv fornemmet. Adopsjonen gjorde enda mer skade ved at ingen snakket om den.

Selv om mannen min ble sint, så bestemte jeg meg for å bryte eden og fortelle min stesønn om storebroren hans.

I begynnelsen angret jeg bittert, for han reagerte ved å bli rasende på oss begge, og han styrtet gråtende ut av døren.

I noen uker hørte vi intet fra ham. Jeg var ved å gå fra konseptene, men heldigvis tok min mann det pent. Han mente at sønnen hans nok ville komme tilbake. Og det gjorde han da også noen uker senere.

– Da jeg først fikk fordøyd alt, var det mange brikker som falt på plass. Jeg fatter bare ikke at det skulle holdes hemmelig for meg, sa han.

– Vi forsto heller aldri moren din på dette punktet, sa faren hans stille.

Vi var alle enige om at morens psykiske problemer ikke bare stammet fra denne vonde hendelsen i livet hennes, men at noe skjedde med henne da hun som purung tok avskjed med sin elskede baby.

I mange år fortrengte hun skylden og sorgen. Så dukket følelsene opp til overflaten igjen, da hun fortalte meg om hemmeligheten sin. Deretter var sorgen nærværende for henne hver eneste dag.

Sønnen hennes hadde alltid mislikt å være enebarn, så nå satte han alt inn på å finne storebroren sin. Det viste seg ikke helt enkelt. Etter å ha løpt rundt til myndigheter og familie i et år, holdt han på å gi opp.

Det eneste han hadde å gå etter, var noen opplysninger som hans tante hadde hørt om, at gutten var blitt adoptert bort til en malermester i nabobyen.

Les også (+): Hjertet mitt er knust. Nå vet jeg den grufulle sannheten om mamma

Søkte på nettet

Jeg tilbød meg å søke etter storebroren i forskjellige grupper på Facebook. De første jeg prøvde, ga ikke noe resultat.

Så skrev jeg litt tilfeldig i en gruppe for dem som hadde vokst opp i det området storebroren var bortadoptert til. Jeg spurte om noen kjente til en mann som nå var 44 år og som var adoptert av en malermester.

Kort etter fikk jeg svar fra en kvinne som spurte om det kunne være en tømrermester i stedet. For det hadde hennes far vært, og hun hadde for noen få år siden fått vite at hennes bror var adoptert.

Jeg husker fortsatt da jeg leste e-posten første gang; jeg fikk gåsehud over alt. Kunne det virkelig være så enkelt? Jeg ringte til kvinnen, og alt passet tilsynelatende.

– Jeg vil snakke med broren min om hva han selv vet, og om har lyst til å ta kontakt, sa hun.

Det gikk flere måneder før broren hennes lot høre fra seg og bekreftet at hans biologiske mor var min avdøde venninne og min nevøs mor.

Det hadde han sett i noen papirer. Men fordi hans adoptivmor fortsatt levde, og han ikke ville såre henne, hadde han ikke lyst til å rote opp i "alt det der", som han kalte det.

Jeg tror nå likevel han ble nysgjerrig da jeg fortalte ham om lillebroren hans. I hvert fall tok han kontakt med ham, og de møttes for et halvt år siden og har siden sett hverandre flere ganger. Og jeg har sett bilder fra møtene som tydelig viser likheten mellom dem.

– Vi har også samme interesse for fotball og liker å fiske, sa min stesønn stolt.

Han håper at de med tiden kommer til å føle seg som brødre. Der er de ikke ennå, også fordi aldersforskjellen er på 17 år.

Men gleden over at de har møttes, er ikke til å ta feil av. Den er medvirkende til at min stesønn har falt til ro og fått seg en kjæreste. Han sa forleden at han aldri noensinne vil holde noe hemmelig for barna sine:

– Hemmeligheter er farlige, de ligger og ulmer i det skjulte. Det vil jeg ikke tillate at skjer i mitt liv igjen, sa han.

Og det synes jeg absolutt han har rett i.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Du reiste fra meg da jeg var liten. Nå sto du her og ville bli kjent med meg

Jeg har ikke sett deg siden jeg fødte deg, men jeg vet at du er der ute et sted