Leserne forteller
Ingen våget å stille spørsmål ved mamma. Hvorfor var det ingen som varslet om hva som foregikk hjemme hos oss?
Noen burde ha varslet om det som skjedde hjemme hos oss. Hvordan kunne de la meg vokse opp med henne?
Barnevernet kritiseres ofte fordi de tar barn unødvendig ut av hjem, bort fra foreldre de mener ikke er gode nok omsorgspersoner.
Jeg tror at de i enda større grad svikter en annen gruppe, nemlig dem som vokser opp med en forelder som burde ha blitt fratatt barnet eller barna. De som får fortsette å være mamma eller pappa, selv om de ikke egner seg til det.
Fordi jeg bare hadde en mamma, handler min historie om henne, og jeg vil understreke at jeg ikke skriver i bitterhet, for heldigvis for min egen del har jeg vært sterk og klart meg bra, til tross for alt.
Jeg skal tilbake til starten: Da jeg ble født, visste ingen hvem faren min var. Mamma nektet å fortelle sine nærmeste om hvem som var min pappa, og ikke engang jeg, da jeg ble stor nok til å lure, fikk et ærlig svar.
Hun mente at det ikke betydde noe hvem som hadde vært med å lage meg. Hun mente at det var hennes rett å holde det skjult, og det hjalp ikke at andre mente at jeg i det minste burde ha fått vite, slik at jeg selv en dag kunne velge om jeg ville oppsøke ham.
Jeg vet i dag at mamma var psykisk syk allerede før hun ble gravid, men hun benektet dette selv og ville ikke ta imot hjelp.
Hun slet med angst og depresjon og hadde ingen venninner, sto utenfor arbeid og levde på trygd på grunn av en skade i ryggen. Snille foreldre ga henne et gammelt hus de hadde arvet, så bolig hadde hun, sånn sett var hun heldig.
Dessverre levde ikke mine besteforeldre lenge; de døde da jeg var tre og fem år. Hadde de levd, tror jeg med sikkerhet at min oppvekst ville ha sett annerledes ut, for de var ressurssterke.
Øvrig familie var en onkel, men han bodde med familien sin i en annen by og hadde et dårlig forhold til mamma. Jeg tror ikke det var hans skyld, for hun var vanskelig å være nær.
Les også (+): Jeg vet at dere ikke liker sønnen min. Men ikke døm meg, jeg tør nesten ikke å gå ut
La ingen merke til det?
Mamma og jeg ble en symbiose, og det er lett å se her jeg står nå, at jeg ble veldig preget av at hun var psykisk syk. Allerede fra femårsalder begynte jeg å ta ansvar for at vi hadde måltider og mat på bordet.
Jeg lagde fløyelsgrøt, åpnet bokser med joikakaker og helte i en kjele og varmet opp, eller jeg skar tykke blingser med brød og serverte med syltetøy til.
«Du er min lille engel», kunne hun si når jeg gjorde huslige ting, men i neste øyeblikk, hvis jeg spurte henne om noe og hun opplevde det som mas, kunne hun eksplodere i et skremmende sinne, og jeg ble jagd inn på rommet mitt.
Det verste var likevel de periodene da hun ikke sa ett ord. Hun kunne gå taus i to uker.
Jeg gråt når ingen så meg og hadde sterke drømmer om at noen skulle komme og redde meg. Samtidig følte jeg et voldsomt ansvar for mamma og var lojal. Det føltes som om de motstridende tankene ville slite meg i to deler.
Tidlig forsto jeg at vi hadde et veldig rotete hjem, der alt «fløt» omkring. Mamma samlet på alt mulig, fra emballasjer til skrot, og ingen ting forsvant ut av huset vårt.
Så jeg ryddet så godt jeg kunne ved å dytte søppel under senger og bak dører. Da så det i alle fall litt bedre ut. Jeg var alltid veldig tilfreds når jeg hadde gjort det.
Noen rundt oss forsto nok at vi hadde det vanskelig, for det hendte at jeg arvet klær fra noen nabobarn. Jeg var sammen med andre barn og så hvordan de hadde det hjemme hos seg. Det var rent og ryddig, og jeg registrerte selvfølgelig at mødrene lagde deilig mat og bakte kaker.
Jeg så aldri at min mor bakte noe som helst. Middag kunne hun få til en gang iblant, og da var det pølser og potetmos fra pose, og det gjorde meg alltid så takknemlig og glad – det føltes som om vi hadde fest.
Normalitet, hva er det? Vi hadde ikke grønnsaker til maten eller frukt som sto fremme på fat. Kjeks, derimot, og saft og brus, ble handlet inn i store kvanta. Det var ikke et sunt liv.
Tok hun vare på meg i det hele tatt? Når jeg går tilbake til oppveksten, husker jeg at mamma var på et og annet foreldremøte, så kanskje så livet mitt ganske normalt ut iblant, i hvert fall så normalt at ingen sendte inn en bekymringsmelding.
Skolearbeidet tok jeg ansvaret for selv, som den pliktoppfyllende jenta jeg var. Det eneste skoleproblemet jeg hadde, var når vi skulle på skitur eller andre tilstelninger, som krevde spesielt utstyr, for da kom jeg alltid uten noe av det jeg trengte.
«Mamma må ha glemt det», sa jeg da. Og jeg fikk alltid låne av andre, så det gikk bra.
Men lærerens blikk da jeg enda en gang hadde glemt, glemmer jeg ikke, for hun så trist og litt bekymret ut.
Så hvorfor meldte ikke hun fra? Jeg tror at det kreves mot å varsle om et barn som du tror har det vondt. Utad var jeg blid og forsiktig, nærmest from, og jeg ble godt likt fordi jeg aldri deltok i bråk eller uenighet.
«En mønsterelev», vet jeg at mine gamle lærere vil si om meg. Sannsynligvis jobbet dette imot mitt beste.
Det lærerne ikke visste, var at jeg aldri visste hva jeg ville komme hjem til etter skolen. Lå hun på sofaen med et teppe over hodet, vandret hun hvileløst omkring og var opprørt, eller satt hun med en mann og drakk øl?
Alltid på vei hjem, stålsatte jeg meg for de ulike scenarioene. Jeg snek meg inn, tittet inn i stuen. Lå hun på sofaen, kunne jeg puste ut.
Det hendte at mamma hadde fremmede menn hjemme hos seg, og jeg opplevde dem som skremmende og ekle. De snakket til meg som om jeg var en baby, følte jeg, så jeg gikk inn på rommet mitt og satt der, eller dro til en venninne borti gaten.
Les også (+): Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet
Sterkere
I dag vet jeg at moren til min beste venninne mange ganger tenkte at hun ville sende inn en bekymringsmelding, men hun landet på at det ville såre meg, så hun lot være. Hun sier at det også skyldtes at jeg var så skoleflink og ansvarlig som jeg var.
For da jeg ble tenåring, ble jeg den de andre mødrene stolte mest på. De visste at jeg aldri gjorde noe galt. Da vi ble 16–17 år, fikk vi være alene i venninners hus fordi de visste at jeg ryddet etter oss.
Og det har jeg skjønt at ofte skjer med barn som vokser opp i kaos. De tar ansvar og rydder opp, blir den voksne allerede som barn. Dette er en god beskrivelse av meg. Da jeg ble 18 år og endelig flyttet hjemmefra, var jeg blitt en erfaren husmor, som var livredd for å ha rot rundt meg.
I en tid forsøkte jeg å passe på mamma, selv om jeg ikke bodde hos henne lenger, men jeg gjorde det samtidig tydelig for henne at jeg skammet meg over hvordan hun levde.
Hun gråt og kjeftet når jeg sa at hun måtte søke profesjonell hjelp, og hun kalte meg utakknemlig, snobbete og frekk. I flere år klarte hun å gi meg dårlig samvittighet gjennom å angripe meg.
Men så møtte jeg Geir, kjæresten min, og han sa at jeg måtte innse at mamma er så syk at jeg ikke kan regne med noe mer.
«Du må ta vare på deg selv, og du må slutte å tro at hun er ditt ansvar», sa han.
Det er gått mange år siden da, og mamma lever ikke lenger – hun valgte å avslutte livet. For meg var det på mange måter en lettelse da hun døde, men samtidig følte jeg en stor sorg, som handler om barndommen jeg ikke fikk.
Mitt liv er blitt bra – og jeg ser ikke bort fra at det vanskelige jeg har stått i, har gjort meg sterkere. Men: Jeg bærer også med meg en sterk følelse av svik. Jeg ser nå at mamma var så syk at hun ikke burde ha fått lov til å fostre meg opp.
Noen burde ha varslet barnevernet. Og når jeg nå deler, er det for å minne om at du ved den minste tvil, bør agere. Det er bedre å ringe inn en bekymringsmelding for mye enn for lite.
Det finnes flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning.
For barn og unge:
Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111 (og chat)
Kors på halsen (drevet av Røde Kors): 800 333 21 (chat 14-22)
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 03/09 2024, og sist oppdatert 03/09 2024.
